Av: Henrik Hammerhei Slevigen, styremedlem Mannsforum og Christian Jessen, medlem i Barnelovsgruppen og varastyremeldem i Mannsforum
At penger styrer mange valg her i verden er ingen nyhet. Dette gjelder på mange områder, og også dessverre i beslutninger som tas om det aller kjæreste vi har, nemlig våre barn.
I dag har bidragssystemet elementer som kan gi store økonomiske utslag avhengig av hvor mye barnet bor hos sine to foreldre. Det er nemlig slik at hvis den forelderen som har samvær har barnet mindre enn 9 netter i måneden, så blir det vurdert at samværsforelder ikke trenger eget rom til barnet. Utgifter til husleie regnes derfor ikke med i samværsforelders utgifter. Samtidig skal samværsforelder være med på å dekke husleien hos bostedsforelder, fordi foreldrene jo skal dekke utgifter etter evne.
All nyere forskning viser at barn har godt av at far er mye tilstede i barnets liv. Samtidig har vi en barnelov som gjør at bostedsforelder stort sett kan flytte hvor de vil uten at samværsforelder greier å stanse dette. Og for å kalle en spade en spade. Dette gjelder i all hovedsak mor, da nesten 7 av 10 barn har fast bosted hos mor, mens mindre enn 1 av 10 barn har fast bosted hos far. Det vil si at de aller fleste som mottar barnebidrag er mødre. Jo mindre omsorg far har, jo mer barnebidrag får mor.
Far ender altså opp som samværsforelder, og barna ender ofte opp med å se svært lite til pappaen sin. Med stor avstand blir samværet fort mindre enn 9 netter i måneden. Så kan man forsøke å tenke seg hvordan et barn på 10 år synes det er å være hos far hvis barnet ikke har et eget rom. Hvordan er det egentlig vurdert at barnet skal sove hos far når det har samvær?
Skal far flytte ut av sitt soverom og legge seg på sofaen når barnet er på overnatting? Sove i campingseng i stuen er lite hensiktsmessig, barnet skal jo gjerne legge seg før de voksne? Eller skal barnet sove sammen med far? Hvor greit er dette når barnet er en datter som begynner å komme i tenårene? Det er ikke vanskelig å tenke seg at far, om han har økonomiske ressurser, må ha et bosted med eget rom til barnet hvis barnet skal trives og ønske å tilbringe tid hos far. Og hvis far ikke har økonomiske ressurser, så vil mangel på eget rom til barnet kunne bidra til ytterligere reduksjon i kontakt mellom barn og far etterhvert som barnet blir eldre.
Siden utgifter skal fordeles på begge foreldre, så betyr dette at de utgifter som bare den ene har, det må den andre forelderen være med på å dekke. Så hvis far ikke er kvalifisert til å ha med boutgifter for barnet, så må far være med å dekke boutgifter for barnet hos mor. Mange fedre velger allikevel å ha bosted med rom til barnet, og ender derfor opp med å betale kostnader for rom til barnet både hos seg selv, samtidig som de betaler halvparten av kostnadene til rom hos mor.
Hvis foreldrene oppgir ulike samværsstørrelse blir bidragsmottakerens informasjon lagt til grunn for utregningen. I tillegg beregnes bidraget ut fra faktisk samvær, uavhengig av årsaken bak. Det vil si at om mor saboterer samværet, så risikerer far å måtte betale enda mer i bidrag, selv om det finnes en dom på samvær.
Sammen gir dette kraftige insentiver for den ene å kreve fast bosted og begrense kontakten mellom barnet og den andre forelderen, med påfølgende økt konflikt som resultat.
Den 1. mars startet det nye barnelovsutvalget sitt arbeid, og evaluering av bidragsordningen er blant flere temaer utvalget skal se på. Dagens lovverk øker konflikten mellom foreldrene, med de skader dette har for barna. Derfor på boutgifter anerkjennes hos begge foreldre så snart barnet har overnatting hos begge.
