Samtaler om døden er satt på den politiske dagsorden i Stortingsmelding 24, Lindrende behandling og omsorg. Regjeringen vil stimulere til samtale om døden, i helsetjenestene og samfunnet ellers. Regjeringen peker på et mål, men minner oss dermed på at vi nok har en vei å gå før samtalen om døden faller oss naturlig.
Les også: – Før var det bare spesielt interesserte som var opptatt av pest og verdens undergang (+)
For fem år siden i disse dager, i november 2015, skrev vår kjente samfunnsmedisiner Per Fugelli en kronikk i Fredriksstad Blad der han kom med følgende kraftfulle kulturkritikk:
«Den moderne folkesjelen underslår døden, vi lider av nulltoleranse for død. Når døden popper opp fra de dypere filer i sjelen, trykker vi på delete. Så utålelig er døden for oss, at vi legger den inn i lukket avdeling i livet, i samfunnet, i helsetjenesten.»
Fugellis kritikk var spissformulert, men han satte likevel ord på utfordringer som helsepersonell i kommunehelsetjenesten og innenfor lindrende (palliativ) behandling og omsorg stadig opplever; de lykkes ikke alltid å komme i posisjon for å ta de viktige og nødvendige forhåndssamtalene om prioriteringer og valg ved livets slutt.
Det står noen hindringer i veien, hos pasienten, de pårørende, helsearbeideren selv eller hos alle de involverte partene. Dermed oppnår heller ingen av dem det som er formålet med samtalen, å avklare hvilke valg som vil være mest mulig i tråd med det som er viktig for pasienten og de pårørende den dagen det uavvendelige skjer og deres kjære nærmer seg livets siste dager. Uansett om frykten for de store spørsmålene sitter hos pasienten, pårørende eller helsepersonellet, vil den kunne være til hinder for en god prosess ved livets slutt.
Les også: «Det er viktigere å skape trygge og gode mennesker enn fotballspillere i verdensklasse»
Den amerikanske psykiateren Irvin Yalom, som er en framtredende representant for eksistensiell psykoterapi, hevder at angst for døden spiller en viktig rolle i vår indre erfaringsverden som en mørk, foruroligende skygge i utkanten av vår bevissthet. For å håndtere denne angsten bygger vi opp fornektelse som forsvar mot døds-bevisstheten.
Yalom ble utfordret av kollegaer som var kritiske til å gi oppmerksomhet til det som tilsynelatende ikke er et problem og som lurte på hva hensikten skal være med å klø seg når det ikke klør. Til det svarte Yalom at sannheten er at døden klør. «Den klør hele tiden, og den er alltid med oss – skraper på en indre dør, summer så lavt at den knapt er hørlig, like under bevissthetens membran. Skjult og fordekt siver den ut i form av en rekke symptomer og er kilde til mange av våre bekymringer, stresslidelser og konflikter».
I stortingsmeldingen tas det til orde for mer åpenhet om døden, ikke bare i helsevesenet, men generelt i samfunnet. Åpenhet om døden blir sett på som et viktig bidrag til helhetlig omsorg og best mulig livskvalitet ved livets slutt. Kommunenes organisasjon (KS) og satsingen Samarbeid om etisk kompetanseheving har fått i oppdrag å tilby kompetansehevende tiltak i kommunene for å styrke helsepersonells kompetanse til å gjennomføre slike samtaler.
For noen kan det kanskje virke paradoksalt at det å snakke om døden skulle gjøre det lettere å forholde seg til den og gi et rikere liv som belønning. I andre deler av livet gjelder det jo å holde seg borte fra det som skaper ubehag eller gjør vondt. Hvorfor skal nå dette være så annerledes når vi har å gjøre med døden? Er ikke livskvalitet nettopp betinget av at vi slipper å gå rundt og tenke på døden?
Les også: «Vi trenger en stat som sier: Vi tror deg og vi beklager at vi har sviktet deg på det groveste»
Helsepersonell skal formidle vanskelige beskjeder og legge planer for en best mulig behandling og livskvalitet ved livets slutt. Det krever gode kommunikasjonsevner, men også en fortrolighet med å snakke om døden. For å kunne det, må man ha et mest mulig avklart forhold til sin egen dødelighet så man ikke har angst for døden i eget liv. Men det er ikke nok dersom pasienten og de pårørende man skal snakke med ikke har tilgang og åpenhet for slike tema. Samtalen om døden bør derfor ikke bare være et tema for helsepersonell, men for alle som har noen de er glade i.
Den britiske legen Kathryn Mannix har etter mange års erfaring fra palliativ medisin og kognitiv terapi skrevet en bok med tittelen «With the end in mind». Her deler hun sine erfaringer fra utallige møter med alvorlig syke eller døende pasienter og deres pårørende.
Hun sier at å reflektere over sin egen død er komplekst. Noen mennesker kjenner frykt ved tanken på at døden nærmer seg, andre frykter selve dødsøyeblikket, noen få lengter etter å få det overstått. Noen frykter at de skal opphøre å eksistere, andre lengter etter et framtidig paradis. Det er umulig å gjette hvilke tanker et annet menneske gjør seg om sin egen død. Mannix framholder derfor at innen palliativ behandling har de lært seg å ikke anta noe, de spør. Det interessante er at folk kan og vil svare, og når de deler tankene sine, gjør de ofte nye indre oppdagelser som hjelper dem på veien videre.
Les også: Etter fem års kamp mot barnevernet har mor fått sønnen hjem: – Han trodde jeg var død (+)
Det kan neppe være tvil om at døden er en viktig del av vår menneskelige erfaringsverden. Men at døden definerer livet, trenger ikke bare være en mulig kilde til sorg og lidelse, men like mye til glede over den tiden som blir oss til del. Per Fugelli påpekte at døden kan lære oss å leve bedre. «Med døden som rådgiver kan vi forstå at det gode liv krever samliv med ufullkommenhet, svakhet og sårbarhet.»
Samtalene om døden som framover skal finne sted i regi av KS og satsingen Samarbeid om etisk kompetanseheving, kan ikke bare blir en samtale for de profesjonelle hjelperne i kommunene, men bør få ringvirkninger i form av mer åpenhet om døden, en dypere fortrolighet og livskompetanse for alle som ønsker å ta godt vare på sine kjære når livet går mot slutten.
