Første gang jeg så Thomas Nordahls foredrag «Forskning og ideologi i utdanningssektoren» trodde jeg ikke mine egne øyne.
Der forklarer professor Nordahl at Utdanningsdirektør Astrid Søgnens motvillige avgang er det beste eksempelet på en konflikt han ser, der «den ideologiske siden» med Søgnens avgang seiret over forskningsbasert kunnskap.
I foredraget trekkes det et skille mellom «forskning» og «ideologi». Skillet går i korte trekk mellom en Tayloristisk forståelse av skole der arbeidet i klasserommet skal ta utgangspunkt i de mest effektive metoder, utformet vitenskaplig av forskere.
Denne måten å tenke skole og pedagogikk ble importert fra USA til Norge rundt år 2000 og Osloskolens konsernstyring har vært dens fremste eksponent. Importen var også et brudd med den tysk-kontinentale dannelsestradisjon som tar utgangspunkt i forståelsen av barnets egenart. Denne dannelsestradisjonen som dominerte norsk skole frem til USA-importen blir kategorisert som «ideologi» eller «erfaringer».
Les også: – Ikke grundig nok behandling av varselet mot Søgnen
Neste eksempel er Stortingets vedtak om evaluering av seksårsreformen. Nordahl forteller om sin kronikk i Aftenposten (24.09.2018). En har undersøkt og funnet at barn i Hedmark trives og har det bra, sier han. Undersøkelsen var basert på en av «Kultur for læring» - prosjektets seks ulike elektroniske kartleggingsundersøkelser av 125 skoler og 240 barnehager. Den ble utført på nettbrett der seksåringer tok stilling til utsagn ved å trykke på smile- og surefjes og den skal være representativ for hele Norge.
Allerede uken etter bruke kunnskapsminister Jan Tore Sanner Nordahls surefjes-undersøkelse og professor-etos til å imøtegå kritikk i VG-serien Skolesviket.
VGs artikkelserie kom i stand etter Stortingets vedtak om evaluering av seksårsreformen. For å granske hvordan det har gått med barna etter seksårsreformen spurte VG 1000 lærere, en rekke forskere innen barnepsykiatri, barnepsykologi, pedagogikk, og foreldre og barn om seksåringer, stress og press i skolen. VG presenterte dette som en lang artikkelserie i oktober 2018. I VG uttalte Stortingspolitikere fra blant annet SP, SV og Krf seg med bekymring.
I foredraget kritiserer Nordahl politikere som responderer på VGs artikkelserie for ikke å bruke kunnskap, men «ideologi og erfaring». «Her er det viktig å stå imot» understreker professoren overfor skoleeiere og barnehagemyndighet på Hedmark.
Les også: – Her bør det ryddes opp
Men der er flere ting skoleeiere og barnehagemyndighet må stå imot. En skal ikke høre på at seksåringer ikke har det bra i skolen, at fysisk aktivitet bidrar til bedre læring eller at økt lærertetthet gir bedre læringsutbytte. Disse enkle tiltakene virker ikke slår Nordahl fast og utfordrer skoleeierne: «Det må dere tørre å stå for,» påpeker Nordahl før han forklarer at
«Jeg har vært i noen kommunestyrer på Hedemarken».
«Det er mange «gode» forslag der også sier han ironisk, før han fortsetter:
«Jeg må vel si at jeg avogtil mister litt trua på demokratiet, he he, når jeg hører slike utsagn».
Nordahl forteller videre at der finnes en ideologisk eller erfaringsbasert pedagogisk praksis som gir læreren autonomi til å velge det en selv har tro på basert på subjektivt skjønn, verdier, oppfatninger og erfaringer. Den gjør ledelsen for opptatt av prosess og for lite av resultat. Men der er ingen støtte til at dette er riktig, sier Nordahl. Derfor må dette erstattes av det Nordahl kaller «forskningsinformert pedagogisk praksis.»
Den er ifølge Nordahl forankret i hva som har effekt. Derfor må den innføres gjennom instruerende ledelse som har fokus på å levere, ikke på prosess eller at de ansatte har det bra.
Så advares tilhørerne mot meg, mot «Malkenes», og min bok «Det store skoleeksperimentet». Den består av påstander basert på «subjektivt skjønn», «og det er veldig lett å bite på».
«Og hvis vi knytter dette til denne Malkenes-saken så handler den om ytringsfrihet og at ytringsfriheten til lærerne er begrenset i Oslo.
Og da blir det viktigere enn at for eksempel Osloskolen leverer resultater. Det er ingenting som tyder på at det ikke går an å ytre seg» avslutter Nordahl.
Tilslutt får skoleeierne og barnehagemyndighet i Hedmark en drøftingsoppgave av pedagogikkprofessoren:
«Hvilke kjennetegn på en ideologisk/erfaringsbasert praksis og politikk finner dere i egen kommune?» står det på lysbildet.
«Er der sånne krefter som løfter fram dette hos dere?
Merker dere det i kommunestyrer?
Ute på skoler?» spør Nordahl forsamlingen.
Thomas Nordahls foredrag fremstår som en forsvarstale for en importert skolepolitikk dagen etter at det politisk-vitenskaplige regimet i Oslo har falt. Den eskalerende retorikken skal forsikre tilhørere om at alt er i orden og at alt fortsetter som før.
I forsikringen bor en historiefornektelse om Søgnenskolens fall. Den sier at de som styrer skolen, de som sitter langt unna, de som ikke er sammen med ungene, de trenger ikke ferske fortellinger fra klasserommet for å styre godt. I denne fortellingen er lærere som sier fra når skolen ikke er til barnas beste til noe en må stå imot eller vokte seg for. Det gjør lærernes ytringsfrihet sentralt i lærernes metodefrihet, en metodefrihet en vil bekjempe.
Oppgaven Nordahl gav tilhørerne ble derfor å gjenkjenne de kreftene som må bekjempes, de som mener at seksåringer ikke har det bra i skolen, at lærernorm er bra, at fysisk aktivitet er bra, eller som var kritiske til regimet som har falt med Søgnen.
Det er når lærernes erfaringer avskrives og lærerne tilskrives negative motiver, at en finner opphavet til en fryktkulturfornektelse. For samtidig som lærere beskyldes for å være ideologiske og handle utfra egeninteresse, fristilles ledere og forskere fra det samme. Det skaper grobunn for skolekulturer der en ikke møtes i vennlig-kritiske undersøkelser om hva som er barnas beste. Stråmannsbeskrivelsen gjør læreren som vil fortelle når skolen ikke er til barnas beste, til et hinder for skolens leveranse av resultater.
Av historien om Osloskolen og Søgnenregimets fall kan en lære om farene som oppstår når lederskap og forskere ser seg selv som ufeilbarlige, som hevet over det de selv mistenker at lærerne er og gjør.
Der lagde det en frykt- og kontrollkultur i skolen som ikke var til barnas beste. Det er historien om Osloskolen og Søgnens fall.
Foredraget er publisert av Senter for Praksisrettet utdanningsforskning og det er tilgjengelig på Fylkesmannen i Innlandet sine nettsider. Foredraget ble holdt 15.11.2018 på en samling for skoleeiere og barnehagemyndighet i Hedmark og det er en del av prosjektet «Kultur for læring».
