Vi har malt oss inn i et økonomisk hjørne der vi må forbruke ting, kaste ting og reise masse for å få samfunnet til å gå rundt. Krisepakker og kapitalisme i koronaens tid beviser for oss alle hvor trangt det er inni dette hjørnet, når vi nå forsøker å redde oss selv.
Hva er sannhet og hva er løgn i et samfunn? For eksempel er det en sannhet at når SAS og Norwegian innstiller flyruter og sender titusenvis av mennesker i permisjon, så er det krise for dem som kan miste jobben, og for dem som har laget et liv basert på mange flyturer. Men det er også noe annet som er sant.
Les denne: Livet ditt styres av tilfeldigheter. Det kan du bruke til å planlegge framtida (+)
At disse altfor mange flyrutene overoppheter jordkloden vår og ødelegger livsgrunnlaget vårt. Derfor er det også en sannhet at vi må fly mindre i framtida for å redde verden som vi kjenner den, og at vi må sysselsette færre i denne bransjen.
Det er sant at når regjeringen setter inn krisepakker nå som flyene står på bakken, så er det nødvendig og livsviktig for de ansatte som mister inntekt. Det er like sant at disse krisepakkene avslører for oss at vi holder økonomisk liv i en business som ødelegger annet ikke-økonomisk liv.
Det er en sannhet at når disse flyene i dag står på bakken, så er det annet liv, enn det økonomiske, som fryder seg. Vi er mange som elsker å reise og å fly. Det er mange som elsker jobben sin i denne bransjen. Det er i sannhet mye å ta innover seg – disse endringene som må til.
Noe av det første som skjedde på sosiale medier etter korona var bilder fra kinesiske byer som gikk nesten like viralt som viruset som var årsaken til bildene.
Dugnadsånd for korona: – Jeg satt hjemme og tenkte på hva jeg kunne bidra med
For plutselig var himmelen over byene blå, og ikke grå, som den pleier å være. Når fabrikkene koronastengte, forsvant store deler av forurensningen med dem. Det er sant at dette har skapt krise for de titusenvis av mennesker som ikke lenger har en jobb å gå til. Det er også sant at det helt sikkert skapte krise for bedrifter verden over som ikke fikk levert varer de var avhengige av.
Men det er også sant at når fabrikkene stengte, åpnet himmelen seg, og for andre mennesker og annet liv kom den rene luften som en velsignelse. Det er ganske sikkert at koronakrisen har tatt livet av noen kinesiske bedrifter og folks privatøkonomi, men det er også sant at den har reddet liv, som ikke kan telles i kroner eller yuan.
Det er dette hjørnet vi står inni. For at et medmenneske i Kina, India, Bangladesh eller Kongo skal ha en inntekt i det hele tatt, krever det at jeg forlanger av dem forurensede byer, umenneskelige arbeidsdager, produksjon av produkter ingen egentlig trenger, som skal flys verden over, kastes som søppel her, som igjen skal transporteres til land som kanskje ikke klarer å ivareta en resirkulering, hvis resirkulering i det hele tatt er mulig.
Krisepakkene avslører at det samme gjelder her. Vi holder liv i bedrifter som i sannhet er ødeleggende for jorden og framtida. Det gjelder ikke bare flybransjen.
«Systemendring, ikke klimaendring», sier Greta Thunberg og har helt rett. Vi er bakpå, handlingslammet og benektende i møte med det vi står overfor når det gjelder artsutryddelser og klimaendringer. Koronakrisen avslører for oss noen viktige ting: Vi, samfunn og politikere, kan hvis vi vil.
Vi, samfunn og politikere, har rotet oss inn i en økonomi som kun bærer seg selv hvis vi forbruker opp livsgrunnlaget vårt. Krisepakkene viser at vi er villige til å gjøre alt for å redde selv bedrifter som ikke er bærekraftige i møte med miljøet. Krisepakkene viser samtidig at det finnes penger vi kunne lagt på bordet for noe helt annet:
Ny, miljøvennlig industri. Borgerlønn. Økte lønninger til ansatte – og flere av dem – i omsorg, helse, rengjøring, kildesortering, forskning og landbruk. Og annet, som en sosial boligpolitikk.
For alt henger sammen med alt. Den enorme boliggjelden altfor mange sitter fast i, i Norge i dag, gjør at permitteringer og økt korona-usikkerhet berører det mest essensielle i vanlige folks liv: Å ha et sted å bo.
Barn ringer Alarmtelefonen: – Koronaviruset kan bli en ekstra trigger
«Det er plikten til enhver amerikaner å forbruke», sa president Dwight D. Eisenhower på 1950-tallet. Etter terroren i New York i 2001 oppfordret president George W. Bush amerikanerne til å shoppe mer. I Norge kom Kristin Halvorsen fra SV, som var finansminister under finanskrisen i 2008, med samme oppfordring.
På valgdagen i 2017 skrev Aftenposten at vi igjen gikk lysere tider i møte.
Det betød at kjøpekraften hadde økt igjen, etter to år på stedet hvil. Oljebransjen så også lyst på framtida da den i 2016 feiret sitt 50-årsjubileum med statsminister Erna Solberg som gjest.
Tilfeldighetene ville at Parisavtalen om verdens klima trådte i kraft dagen etter. Solberg bekreftet at Norge ville gjøre sitt ytterste for å bidra. Men er det sant at vi kan ha oljeboring og samtidig gjøre vårt ytterste for miljøet?
Så å si alle politikere har de siste 40 årene gitt med én hånd og tatt med den andre: Gro Harlem Brundtland fant opp begrepet «bærekraftig utvikling», mens hun samtidig åpnet opp for stadig flere oljefelt.
Erna Solberg skriver under på Parisavtalen, men vil ha mer forbruk og utbygging av flyplassen på Gardermoen.
At ledere med makt driver dobbel tungetale og paradoksale valg, gjør ikke hverdagene og valgene til vanlige borgere enklere. Mange opplever å leve i en form for kronisk tvil: Kan man glede seg over den nye bilen, charterturen til Spania, oppussingen av kjøkkenet som egentlig var brukbart fra før, trærne som blomstrer vakkert, men på helt feil tid?
Kan denne stillstanden koronakrisen har satt oss i, hjelpe oss til å rydde opp i dette tankekaoset og på sikt, ta strukturelle økonomiske grep?
Den svenske forfatteren Nina Björk har sagt: «Samtidens bærende ideologi har alltid en sterk kraft. Det gjelder til alle tider og alle ideologier. Det er vanskelig å være kritisk til noe som alle andre regner som sunn fornuft, som normalt, som bare finnes rundt oss som det mest naturlige i verden».
Regjeringens redningspakker for å redde ansatte fra personlig økonomisk ruin er i sannhet sunn fornuft. De er prisverdige og nødvendige. Jeg er også en av dem som er rammet, og reddet. Men det er også sant at vi har basert en samfunnskontrakt på en løgn: At redningspakkene redder en kapitalisme som i sannhet ødelegger liv.
