«Kode rød! Kode rød! Kode rød!» I det Jonas Gahr Støre kom fram til Eidsvolls plass og svingte av fra Karl Johan og opp Løvebakken valgnatta, kunne han høre de taktfaste ropene fra en gjeng demonstranter som hadde samlet seg foran Grand Hotel. Det var en siste hilsen fra en skuffet miljøbevegelse til den påtroppende statsministeren. «Kode rød»-ropet var ikke myntet på Aps partifarge. De siterte diagnosen FN har stilt etter å ha undersøkt jordas klima.
I ukesvis er det blitt spådd at dette valget skulle være et klimavalg. Miljøpartiet de Grønne skulle komme over sperregrensen og skape et politisk jordskjelv. SV og Venstre skulle oppleve store triumfer. Men etter hvert som stemmene ble talt opp mandag kveld og natt, begynte den grønne spiren så smått å visne. MDG kom ikke over sperregrensa. Det ble ikke noe av en historisk stor grønn gruppe på Stortinget. SV gjorde det dårligere enn de siste meningsmålingene kunne tyde på. Venstre klarte seg derimot godt over sperregrensa. Men 4,5 prosent er ikke et valgskred. Frp fikk godt over dobbelt så mye - 11,7 prosent - på sitt oljesmurte antiklima-budskap.
Betyr det at historien om stortingsvalget 2021 må skrives om, og at grønnfargen skal vaskes av? Ikke egentlig. I løpet av valgkampen har vi vært vitne til en ganske velkjent, politisk dynamikk: Når de store partiene ser at en sak begynner å bevege velgere, sørger de for å ta tak i den. De forsøker - og lykkes ofte - i å gjøre den til sin.
Allerede under Arendalsuka i august hørte jeg folk sentralt plassert i Ap snakke om dette: De så og forstod velgerbevegelsene som ble utløst av rapporten fra FNs klimapanel, brannene i Hellas og flommen i Tyskland, og var opptatt av å skape eierskap til klimasaken, på sine premisser. Jonas Gahr Støre og andre sentralt plasserte i Ap var oppmerksomme på at de skulle snakke med selvtillit om Aps egen klimapolitikk, ikke være på defensiven, ikke la MDG, Venstre og SV styre debatten - og få fram budskapet om at dette spørsmålet er en komplisert sak som krever sammensatte og veloverveide løsninger. Det gjorde Ap ganske konsekvent i resten av valgkampen.
[ MDG-Hansson mente andre partier cashet inn på klimatrykk. Forsker gir ham delvis rett ]
MDG valgte en spiss, konfronterende og ganske smal agitasjon i valgkampen.
På borgerlig side ble nyheten om omleggingen av oljeskatten lekket ut akkurat ved inngangen til den siste, intense fasen i valgkampen. Om det var Venstre som presset fram lekkasjen, eller om det var Høyre som forsøkte å hjelpe Venstre over sperregrensen ved å slippe nyheten, vet vi ikke. Kanskje var det litt begge deler. Men at nyheten i det hele tatt ble sluppet som den gjorde, på en hasteinnkalt pressekonferanse med fire statsråder på rekke og rad foran en vegg dekorert med riksløven, viser med all tydelighet at også høyresiden skjønte at klimasaken var et helt sentralt spørsmål i denne valgkampen.
«Jeg har sett mine to barnebarn i øynene og sagt at jeg skal gjøre alt jeg kan for å levere på klima», sa Jonas Gahr Støre i sin seierstale på Aps valgvake natt til tirsdag. Da han spaserte fra Youngstorget til Stortinget like etterpå, la han til: «Klima er ikke én sak, men en ramme rundt alle saker». I den setningen finnes noe av forklaringen på at MDG ikke nådde fram med sitt budskap.
[ SV: - Det er klart det blir tøft ]
MDG valgte en spiss, konfronterende og ganske smal agitasjon i valgkampen. De plukket ut én enkeltsak som den ene, viktige: Stans i all oljeleting. De sa til og med at dette var et ultimatum. MDG nektet å støtte en regjering som ikke stanset all leting etter olje og gass - både i nye og modne felt. De ville heller ikke inngå noe budsjettsamarbeid med mindre de fikk gjennomslag for dette kravet.
Dermed klarte Norges fremste miljøparti å takke nei til en plass ved bordet i en valgkamp der triumfen var tilberedt, kokt og servert.
MDG har grunn til å være misfornøyd med sin egen valgkamp. Ikke minst fordi tankene om hvordan man kunne komme seg rundt sitt eget ultimatum og finne fram til forlik med en rødgrønn regjering var ganske klare. Det var ingen grunn til å framstå så uforsonlige. Men MDG har grunn til å være fornøyde med at Arbeiderpartiet er blitt presset til å snakke på en langt mer forpliktende måte om klimapolitikk i løpet av valgkampen. Det gjelder også i spørsmålet om bremsingen av oljeletingen.
Betegnende nok har SV vært mest opptatt av én ting når det gjelder klima: Helheten.
En rødgrønn regjering er helt nødt til å levere en solid og ambisiøs klimapolitikk. SV vet utmerket godt at et sultent MDG og et offensivt Venstre kommer til å være etter dem med alt de har hvis de ender opp som et grønt gissel for Ap og Sp. Men i motsetning til MDG har SV vært svært nøye med ikke å komme med spesifikke kravlister eller ultimatumer foran valget. Det betyr at Audun Lysbakken har en god meny å velge i når han skal plukke ut det han ønsker seg som en blank seier i regjeringsforhandlingene. Det kan være nei til leting i Barentshavet, en utsettelse av 26. konsesjonsrunde eller nedstenging av modne felt som Statfjord. For eksempel. Betegnende nok har SV vært mest opptatt av én ting når det gjelder klima: Helheten.
Dette er ikke første gang at et parti som kjører fram én viktig sak opplever at gjennomslaget kommer ved at andre, større partier helt eller delvis overtar og kopierer politikken.
Bare spør Carl I. Hagen om hvordan han og Frp presset Ap og Høyre til å stramme inn innvandringspolitikken på 90-tallet.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen her
[ Statsminister Støres megautfordringer ]
