Under 20.000 tilskuere. Det var synlig glissent på Ullevål – i en norsk cupfinale i strålende sol. Men det kunne ha vært langt verre. Det var nesten overraskende mye folk på tribunene på Ullevål stadion, omstendighetene tatt i betraktning. Problemet til Norges Fotballforbund (NFF) og de andre høye herrer er at langt de fleste av disse omstendighetene er selvpåførte.
Greit nok, NFF hadde uflaks med lagene. Molde og Bodø/Glimt er gode lag, blant de beste vi har i norsk fotball. Men de engasjerer ikke de store massene, og begge lagene kommer fra små byer. Om det var Brann, Viking, Vålerenga eller Rosenborg som spilte seg til finalen, ville det trolig være flere til stede.
Sett utenfra kan alt dette se ut som et seriøst forsøk på å drepe en norsk idrettstradisjon
Skjønt «spille» seg fram til finalen … Det har Molde gjort, men ikke Glimt. Siden Bodø/Glimt hadde et makeløst eventyr i den europeiske turneringen Conference League i vår, valgte NFF like gjerne å gi de gule fra Bodø walkover i cupens fjerde runde. Det betyr at Aalesund rett og slett ble kastet ut av cupen og at Glimt gikk videre uten å spille fjerderundekampen. Og det altså i en turnering som utelukkende handler om å slå ut motstanderne for å få være med videre. Om du taper, er du ute. Om ikke da NFF griper inn og bare gir deg seieren, selvsagt.
Det NFF gjorde, var å devaluere sitt eget produkt, som det heter på fint. De raserte omdømmet til cupen, på litt mer direkte språk.
[ Dagsavisen mener: Støtt opp om 1. mai ]
Det er en stor feil. Den norske cupen har vært en eventyrlig suksess. I de fleste land er cupen en b-turnering, en slags trøstepris for lag som ikke henger med i ligaen. I Sverige har man slitt med å få folk til å bry seg om cupfinalen. Det problemet har vi aldri hatt i Norge. Uten sammenligning for øvrig, har cupfinalen hatt en status som kan minne om den engelske FA-cupen, som en stor og viktig kamp spilt på slutten av sesongen, en fotballens årsavsluttende folkefest.
Men det var før, for nå spilles altså cupfinalen i mai. NFF skjuler seg bak pandemien, og vil hevde at dette var den eneste måten å få spilt ferdig fjorårets cup. Kanskje det. Men hvorfor må stuntet da gjentas til neste år?
Det er kanskje litt urettferdig, men det er vanskelig å ikke mistenke at fotballens høye herrer er veldig fornøyd med å spille cupfinalen i mai. I 2014 la det nederlandske firmaet Hypercube og Norsk Toppfotball (NTF) fram en rapport som foreslo radikale endringer i liga- og toppfotballstrukturen i Norge. Et av forslagene var cupfinale i mai.
[ Hege Ulstein: Maktens anatomi ]
Forslaget ble slaktet og skutt ned. Men like før jul i fjor, dukket lignende tanker om sluttspill og andre «moderne» påfunn opp igjen. Og her sitter vi altså og ser på altfor tomme tribuner på en norsk cupfinale – i mai.
Legg til at Bodø/Glimt ble klar for dagens finale for ti dager siden, da laget slo Viking i semifinalen (og det helt uten walkover – kampen ble faktisk spilt!). Det gir lite tid for mange til å bestille reise til hovedstaden og dyre billetter på stadion.
Sett utenfra kan alt dette se ut som et seriøst forsøk på å drepe en norsk idrettstradisjon. Alle de tomme feltene på øvre del av tribunen på Ullevål, var et synlig bevis på at forsøket har vært ganske vellykket.
