Jeg er blant dem som mener at jula ikke kan komme for tidlig. Når andre klager over marsipangriser og julebrus i butikkhyllene, har jeg allerede spilt «Home for Christmas» en måneds tid. Derfor jublet jeg over invitasjonen til pinnekjøttlag hos naboen i helgen, og gledet meg til årets første smak av jul. Lørdagen kom med sommersol og plussgrader langt over normalen. Familiens yngste valgte å gå i shorts og T-skjorte. Midtveis i november føltes mer som midtveis i mai, og shorts til pinnekjøtt føltes på grensen til absurd selv for oss som bor på et sted som sjeldent kan skilte med hvit jul. Og det var – helt ærlig – en smule skummelt. Med klimaendringer rett på utsiden av døra, presset krisetankene seg på mens vi vendte snuta mot sola og slikket et par ekstra dråper D-vitamin. Winter is coming, tross alt. Det er vanskelig å se for seg hvor dette skal ende.
Dette skulle være jula da vi endelig kunne vende tilbake til normalen, men verden gjør det vanskelig. Krig, klimakrise og en høst med høye strømpriser legger en demper på gleden allerede før vi er i gang. Skrantende stemning er selvsagt ikke mye å sutre over i den store sammenheng. Likevel forsterker jula og forberedelsene til den både utfordringene og dilemmaene vi kan kjenne på nå.
Vi vil handle mindre enn vi gjorde i pandemiårene, men det vil koste mer.
Handelsstanden trenger at vi kjøper julegaver og julemat. Utelivet og restaurantbransjen trenger julebordene med folk som fester langt ut i de sene nattetimer. Artistene og hele apparatet rundt dem trenger at vi flokker oss sammen i kirker og konserthus for å fylles av julestemning. For at de økonomiske hjulene skal gå rundt, må det legges igjen penger hos dem som normalt har jula som en av sine mest innbringende perioder i året.
[ Cengiz Al trengte vektere for å komme seg ut av en folkemengde. Så ble det stille (+) ]
Samtidig er det trange tider for mange. Selv om strømregningene ikke er like skyhøye akkurat nå, har opplevelsen av kraftkrisa satt seg i oss som en vekker om hvor fort ting kan bli ganske dramatiske. Dessuten påvirkes vi av renteøkninger og økte priser på alt fra mat til aviser. Ifølge NHO Service og Handel kommer hver og en av oss til å julehandle for 12.000 kroner i løpet av november og desember. Tallet høres kanskje høyt ut, men det signaliserer en nedgang for mange bransjer sammenlignet de to pandemiårene vi har lagt bak oss. Da skeiet vi ut og unnet oss mer enn normalt, sånn blir det ikke i år. Vi vil handle mindre enn vi gjorde i pandemiårene, men det vil koste mer.
For medlemmene til NHO Service og Handel er det visstnok pessimisme å spore om dagen. En ting er jo hva forbrukerne handler for og legger igjen, en annen ting er de økte kostnadene bedriftene selv har for å drive som normalt. Troen på framtiden blir utfordret av sånt.
Den normale jula skulle ta revansje i år. Det ligger ikke an til å bli noen lett match med en koko krig, klamt klima og priser som bare går én vei.
På den andre siden av regnskapet har vi kloden vår, som setter pris på at vi konsumerer med omhu og roer ned forbruket mange hakk. Har du sett bildene av berg med brukte lavprisklær som dumpes i land som Ghana i stedet for å gjenbrukes – slik kleskjedene har lovet – er det mye mulig det er det som utfordrer din tro på framtiden. Det burde i alle fall være nok til å motivere oss alle til shoppestopp. Ikke at vi ønsker oss butikker som bukker under. Permitteringsmarerittet ligger fortsatt friskt i minnet, og alle ønsker at arbeidsplasser skal bevares. Likevel er det noe med den fråtsingen som gir en bismak når selv vi her oppe begynner å kjenne effekten av overfloden vi tross alt nyter.
Så da står vi der da. Ingen av oss kan alene redde kloden fra overforsøpling eller stanse klimaendringer og ingen av oss kan shoppe så mye at vi holder liv i butikkene, selv om det er makt i forbrukervanene våre.
Den normale jula skulle ta revansje i år. Det ligger ikke an til å bli noen lett match med en koko krig, klamt klima og priser som bare går én vei. Jeg sier ikke at jeg savner pandemi-jul, men det skal den ha: det var noe betryggende med det å bare følge regler, tenke mindre selv. Det er mulig jeg rosemaler det, det begynner jo faktisk å bli en stund siden, men vi hadde én felles fiende da. Nå føles det mer som om utfordringene kommer fra alle kanter. Nylig innledet FNs generalsekretær, Antonio Guterres, klimatoppmøtet i Egypt med ordene: «We are on a highway to climate hell with our foot still on the accelerator.» For folk som har gått inn i pinnekjøttsesongen i pinsevær, er det fort å frysninger av sånne utsagn.
I år får vi være sammen så mange vi vil og så nære vi vil; det er viktig å huske på når heller ikke denne jula blir helt som før. Kanskje tvinger noen nye tradisjoner seg fram, kanskje legger vi til oss andre vaner med litt mindre fråtsing og mye mer klemming. Det kunne vært verre.
