Det meste av det beste kommer fra Amerika for norsk høyreside. Men det er kanskje ikke alt vi trenger å importere?
Det var kanskje ikke råsmart av SVs leder Kirsti Bergstø å kline til med at Kjell Inge Røkke kunne «ryke og reise» i sin første tale som nyvalgt leder. All kjeften hun har fått i ettertid, tyder kanskje på at det var et dårlig valg.
Men det var et kanskje dårlig valg som i alle fall har fått satt ting litt på spissen. Det er ikke all kritikken fra Høyre og høyre som er like godt fundert – eller sunn.
Vi får håpe våre rike og mektige stanser et godt stykke før de har innført norske varianter av Tea Party-bevegelsen
En sak er Kristin Clemet, lederen for «den liberale tankesmien» Civita. Clemet er en pussig aktør i offentligheten. Hun kan være god og grundig, som hun var i en blogg-post denne uka. Her viser Clemet i rene tall og med overbevisende argumenter at skattetrykket på skatteflyktning Kjell Inge Røkke kanskje er for høyt, eller for dårlig kalibrert.
Eller altså: var. Før han flagget ut.
Her spiller Clemet den rollen hun har påtatt seg selv i norsk offentlighet: Som en fornuftig stemme til høyre for sentrum, som bidrar til å gjøre debatten bedre.
Men det finnes flere varianter av samme Clemet. Vi har også hun som kaller Bergstøs tale «et farvel til det pragmatiske SV», og antyder at Bergstø gjør seg bedre på et skolemøte enn som leder av et parti som vil inn i landets regjering.
Det høres kanskje tilforlatelig nok ut, men dette er den samme Clemet som skrev en nokså lignende tekst om Audun Lysbakkens flørt med sosialismen da han ble valgt til leder i SV for 11 år siden. Hun fryktet at «Lysbakkens diffuse sosialisme» ville føre til «et samfunn som ligner litt mer på de samfunnene i Europa som nå sliter med svak økonomi».
«I den grad det kan skade min etterfølger, vil mitt ettermæle bli godt», sa vel Trygve Bratteli en gang.
[ Synnøve Vereide Trampe: Rusreformen er gjennomført i det stille, utenfor loven ]
Det kan være verdt å tenke på at høyresidens angrep på Bergstø, de sobre så vel som de rasende, ikke har oppstått i et vakuum. Det er politisk kamp, dette. Og Bergstø har plassert seg omtrent der en nyvalgt leder har lyst til å befinne seg: I sentrum av begivenhetene.
Så var det jo også en kontekst til Bergstøs utfall mot Røkke. Hun snakket om hvordan han har fått lov til å tømme kysten for verdier – som han nå har tatt med seg ut av landet.
Den delen av utspillet har forsvunnet ut av debatten. Kritikerne lar det ligge. Det er kanskje ikke så rart, for her har Bergstø en god sak.
Kort forklart fikk Kjell Inge Røkke kjøpe fiskekvoter i nord på billigsalg. Kvotene var knyttet til en såkalt leveringsplikt, altså at stortrålerne måtte levere fisken til fabrikker på land. En ting er at det ble politisk lempet på leveringsplikten i tråd med behovene til Røkkes selskaper. En ganske annen at Aker ble tatt med buksa nede da forfalsket sluttsedler som skulle bevise at fisk var levert på land.
Det fikk ingen konsekvenser, annet enn for kysten, som stadig avfolkes. Og nå har Røkke dratt utenlands med sin personlige formue. Mens venstresida, representert ved den nye SV-lederen, må tåle anklager om næringsforakt og et farlig menneskesyn.
[ Kjell Werner: Kvaliteten i barnevernet må bli bedre ]
Det pleide jo ellers å hete seg at ingen bransjer eller enkeltpersoner får styre innretningen av egen skatt i Norge (om vi da ser bort fra rederbransjen).
Det er godt mulig innretningen på skattesystemet for de aller rikeste, og for flere typer bedriftseiere, bør revurderes. Det er likevel pussig å se en nærmest unison høyreside hylle skatteflyktninger til Sveits, som nå presser regjeringen i kne.
Det er med pistol mot hodet vi diskuterer skattevilkårene. Enten må vi akseptere at flere av landets rikeste betaler null kroner av sin (personlige) formue til Norge, eller vi må gi dem «vilkår de kan leve med». Eller dikterer.
Den norske høyresiden, og spesielt Kristin Clemet og Civita, har lenge advart mot autoritære tendenser på venstresiden. Det har de gjort med rette i flere tilfeller.
Men nå omfavner den samme høyresiden lignende tendenser fra sitt eget bakland. Den norske skattedebatten preges nå av taktikk og tone utviklet av ytterkantene i det republikanske partiet i USA, finansiert av de notoriske Koch-brødrene.
Det ser ut til å virke nesten like bra her hjemme som der borte. Og ikke bare for skatteflyktningene:
[ Kathleen Buer: Fattigdomsturister bør skjerpe seg ]
Astroturfing kalles det når det som ser ut som grasrotopprør oppstår rundt saker som er viktige for mektige herrer med dype lommer. Astroturf er kunstgress. Vi har ikke et godt ord på norsk ennå, fordi fenomenet har vært ganske ukjent her til lands.
Det er trolig i ferd med å endre seg. Første dag av Senterpartiets landsmøte i helga ble preget av det såkalte «Kystbrølet», en stor demonstrasjon utenfor hotellet – etter sigende bestående av demonstranter som hadde fått innvilget lønnet fri fra arbeidsgiverne.
Det brølende kystfolket hadde på like T-skjorter. Fine bannere av typen du finner på en stand på en næringslivsmesse. Et imponerende lydanlegg, og DDEs Bjarne Brøndbo som trekkplaster. Sammen protesterte bransje og ansatte mot regjeringens forslag til lakseskatt.
Og slik ble ordet «kunstgrasopprør» en del av det norske språket.
Vi får håpe våre rike og mektige stanser et godt stykke før de har innført norske varianter av Tea Party-bevegelsen, og før vi har en norsk Trump gående i fri dressur.
Det er ikke så lett å være venstresiden oppi alt dette. Eller å være en nyvalgt SV-leder. Nei, det var kanskje ikke så smart av Bergstø å be Røkke ryke og reise. Men det er ikke direkte enkelt å få til en skattedebatt med utgangspunkt i samfunnets og fellesskapets behov med slike motstandere.
[ Synnøve Vereide Trampe: Kirsti Bergstø har to utfordringer foran seg. Og kanskje en utfordrer ]
[ Jo Moen Bredeveien: Senterpartiet tar hele spannet i bruk ]
