Kommentar

Polakkene, «søppelmennesker» og den trønderske skatteflyktningen

En trist historie om det moderne Norge, og om en milliardformue som endte i Sveits.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det går an å bli rik på ulike vis. Og det finnes mange måter å være rik på.

Jeg kommer fra Trondheim. Likevel har jeg knapt hørt om han som var byens tredje rikeste. Det er kanskje ikke så rart. Mye tyder på at mannen som først tok med seg formuen sin til vårt nasjonale skatteparadis Bø og deretter, i fjor høst, til Sveits, trives best i skyggene.

Den siste uka har Adresseavisen i Trondheim beskrevet hvordan Francis Hay har skapt formuen som nå befinner seg utenlands for å unngå norsk beskatning. Det er ingen vakker historie.

Det finnes ulike måter å være rik på, og ikke alle med penger velger å flytte til Sveits

Samtidig er det en historie om det moderne Norge, der et åpent europeisk arbeidsmarked har gjort det mulig å få tak i og bruke billig og sårbar arbeidskraft. Det har gjort det mulig for de mest kyniske blant oss å tjene penger i det som, i beste fall, må beskrives som gråsonene.

Adresseavisen forteller blant annet om Adam. 48-åringen har jobbet i Norge siden 2005, altså like etter at land i det tidligere Øst-Europa kom inn i EU og det felleseuropeiske arbeidsmarkedet. Han var en av «polakkene» til Francis Hay.

Adam jobbet i 12 år i Hays eiendomsselskap Norinvest. Ifølge Arbeidstilsynet skylder Hay ham 943.511 kroner, skriver Adresseavisen.

Underbetaling, uverdig behandling, falske adresser, dårlig rykte og store formuer. Historien om Francis Hay og menneskene som har jobbet for ham, har det meste.

Det skal være snakk om doble timelister – én som er sendt til skattemyndighetene, og én som er brukt internt. Polske arbeidsfolk skal ha bodd på ikke-egnede bopæler, og blitt flyttet rundt for å unngå å bli funnet der av relevante myndigheter.

Ifølge arbeidstakerregisteret skal 28 polske arbeidere ha vært registrert som ansatt i Norinvest Drift AS mellom 2008 og slutten av 2022. Adresseavisen skriver at antallet polske arbeidere trolig er høyere.

Noen av dem forteller til avisa at de har jobbet «ulovlig mange timer per uke», og at de ikke vet om de har fått rett lønn for arbeidet, siden lønna ble utbetalt uten lønnsslipper. Krzysztof, en annen av dem som står fram i avisa, forteller at han aldri fikk feriepenger.

Arbeiderne har jobbet som vaktmestere, heter det overfor myndighetene. I interne dokumenter står de listet som snekkere, rørleggere, murere, malere og elektrikere – uten formell godkjenning. Adresseavisen har snakket med polske ansatte som føler seg behandlet som «søppelmennesker». Avisa sitter også på mailer der Hay skriver at han er så trøtt av «polakkene» at han «ikke vet hvor lenge vi skal orke å holde på med dem».

Adresseavisen har fått tilgang til etterforskningsmaterialet i saken. Francis Hay ble nemlig siktet for forholdene, etter at Arbeidstilsynet gikk til politiet. Saken ble henlagt etter flere år. Arbeidstilsynet reagerer på henleggelsen. Politiet innrømmer svakheter i etterforskningen.

Selv om historien er ubehagelig lesing, er ingen er skyldig uten lov og dom i Norge. Francis Hay vil ikke snakke med avisa, men avviser, via mellommann, at Norinvest har gjort noe galt.

Denne saken viser likevel at vi har fått et nytt arbeidsliv i Norge de siste 20 årene. Det er ingen nyhet, men detaljene i historiene om dette arbeidslivet er sjelden så mange og tydelige som i det tilfellet Adresseavisen forteller om.

Mange arbeidsfolk i Norge har ikke de samme rettighetene som flertallet i det regulerte arbeidslivet. At mange av de mest utsatte er av utenlandsk opprinnelse og dermed ofte mangler både språk og nettverk i Norge, gjør dem bare enda mer sårbare. Og enklere å utnytte.

Vi har også fått en ny kapitalklasse. Vi har vært gjennom en periode med voldsom vekst i eiendomsprisene. Det gjør at du og jeg føler oss rike om vi er «inne på boligmarkedet», som det heter, altså om vi eier et hus eller en leilighet. Og at vi er tilsvarende fattige om vi ikke klarer å komme oss inn.

Det betyr også at noen mennesker er blitt eventyrlig rike på å kjøpe seg opp i det samme markedet. Francis Hay er en av dem. Han eier hybler, leiligheter og næringseiendommer. Bladet Kapital vurderer formuens hans til nesten 2,4 milliarder kroner.

Det er ikke ulovlig å bli rik på eiendom. Men det er heller ikke veldig produktivt. Det skapes ikke så veldig mange arbeidsplasser, være seg hvite eller grå eller svarte, av at næringseiendommer og hybelhus bytter hender.

Nå er ikke alle eiendomsinvestorer like. Men det er påfallende mange av dem som har flyttet til Sveits det siste året. Det finnes selvsagt ulike beveggrunner bak avgjørelsen om å flagge ut med formuen sin. Men en ting som gjerne forsvinner i vår debatt om de rike og oss andre, er at det ofte finnes avgjørende forskjeller mellom industrialisten og rentenisten.

Sagt på en annen måte: Er det unaturlig å se for seg at hun som eier en hjørnesteinsbedrift i lokalsamfunnet ofte er mer opptatt av samfunnet rundt seg enn han som lever av leieinntekter fra leietakere han ikke kjenner?

På samme vis er det kanskje ikke så vanskelig å se for seg at viljen til å flytte grenser blir større når de ansatte ikke snakker språket, men kan omtales som «polakker» og føler seg ustø på regelverk og rettigheter?

Det finnes ulike måter å være rik på, og slett ikke alle med penger velger å flytte til Sveits. Og det finnes flere måter å bli rik på. Noen av dem tåler dagslys dårligere enn andre.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen