Jeg klarte ikke dy meg da jeg så en morgenfrisk mann med Arbeiderpartiet-brosjyre i hendene og rosen på jakka tidligere denne uka. «Du prøver å balansere ut velgertapet i nord?», spurte jeg. Arbeiderpartiets utskremte ga meg reklame for Raymond og framtida i hånda og smilte litt forvirret tilbake.
Det er selvsagt mulig jeg leste altfor mye inn i dette flyktige morgenmøtet. Men jeg synes å ane en trist oppgitthet i mannens blikk.
Når Equinor sier at det blir for dyrt med CSS, da blir det for dyrt med CSS. Sådan er loven i oljelandet
Dette var så tidlig i uka at vi ennå bare visste at regjeringen kom til å åpne for å elektrifisere gassanlegget på Melkøya i Finnmark. Hva de ville sukre pillen med, hvordan statsminister Støre, finansminister Vedum og energiminister Aasland skulle få dette til å fly i møte med folket, var fortsatt ikke kjent.
Det var dermed mulig å se for seg at dette ennå kunne gå bra. At regjeringen selvsagt hadde skjønt at det var såpass upopulært å bruke strømoverskuddet og vel så det i Finnmark til å grønnvaske norsk gass, og derfor ville kaste mye valgflesk på bordet for å skjule usmaken.
Regjeringens pressekonferanse tirsdag ettermiddagen kom og gikk, og nå vet vi ganske mye om regjeringens planer for Melkøya, Finnmark og strømområde NO4. Nok til å frykte at dette ikke kommer til å gå særlig bra.
Vi får ta det fra begynnelsen. Norge har lovet å kutte klimagassutslippene med 55 prosent i forhold til 1990-nivå innen 2030. Det er sju år dit. Vi er langt unna å kutte nok.
Et av tiltakene som vil bidra til kutt i norske utslipp, er elektrifisering av sokkelen og av olje- og gassektoren i stort. Det kan synes selvmotsigende å bruke ren strøm fra vann- og vindkraft til å hente ut skitten olje og gass, men det er så sin sak. Klimaregnskapet vårt blir mye penere av å elektrifisere. Og dette er den strategien norske politikere i fellesskap har gått inn for. Det er vanskelig å snu nå.
[ Lars West Johnsen: Ville USA sluppet to sånne bomber over et hvitt, kristent Europa? ]
Elektrifisering av Melkøya er beregnet å kutte 850.000 tonn co₂-utslipp. Det er mye. All den tid vi ikke har så mange andre virkemiddel tilgjengelig, er elektrifisering selvfølgelige forlokkende.
At regjeringen med dette også kjører over et bredt flertall på Stortinget som har bedt om en utredning av karbonfangst- og lagring (CSS) som alternativ for anlegget på Melkøya, kan man mene ganske mye om. Men når Equinor sier at det blir for dyrt med CSS, da blir det for dyrt med CSS.
Sådan er loven i oljelandet.
Så er det også som Jonas Gahr Støre sa på pressekonferansen i Hammerfest tirsdag: I et sikkerhetsperspektiv er norsk gass nå viktigere enn noen gang. Europa trenger gassen vår.
Det er også riktig. Problemet til Jonas Gahr Støre er at han er statsminister i Norge, ikke i Europa. Det er her i Norge han er valgt og trolig stiller til gjenvalg, og det er her hans hardt prøvede parti skal slåss med nebb og klør for å beholde så mye makt som mulig i høstens lokalvalg.
Og her blir det vanskelig.
Det nytter ikke uansett hvor mye Støre & co. kaller vedtaket godt nytt for Nord-Norge. Hvor mye han og regjeringen snakker om Europa og Putin, eller om klimakutt. Vedtaket om å elektrifisere Melkøya er upopulært, og kan koste regjeringspartiene dyrt i valget i september.
Det er upopulært av flere årsaker. En sak er at elektrifisering av sokkelen er kontroversielt. Er det ikke egentlig bare grønnvasking av en skitten bransje som har ekstremt mye innflytelse i landet vårt? En snedig måte å pynte regnskapet på?
En annen er at mange i nord frykter at Melkøya-prosjektet vil innebære skyhøye strømpriser. Like mange advarer mot at strømmen som nå vil brukes på såkalt LNG-gass som skal sendes til Tyskland for å brennes der, innebærer at andre – gjerne grønne – industriprosjekter legges på is. Og dermed at Finnmark og Nord-Norge avindustrialiseres.
Dessuten: Det er ikke gratis, dette. Elektrifiseringen vil koste det offentlige mange milliarder kroner. Og så er det den lille politiske detaljen at Senterpartiets landsmøte i mars sa nei til elektrifisering av Melkøya.
Det er vanskelig å se for seg at dette er en vinnersak for regjeringen. Det er umulig å se for seg at Senterpartiet har noe å vinne på å innlede valgkampen med dette vedtaket.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Truslene om utmeldelse fra juniorpartneren i regjeringen, individuelt som kollektivt, kom allerede samme dag. For min egen del kan jeg legge til: Jeg har aldri hørt folk i Senterpartiet snakke om lederen sin på den måten de har gjort denne uka. Karakteristikkene sitter løst. Mange er sinte, for å si det forsiktig.
Det var derfor naturlig å se for seg at regjeringen ville sukre pillen og servere sprudlevin til velgerne i nord for å få den til å svelges. Slik pleier det jo være når upopulær politikk skal bankes gjennom. Men det var ikke all verdens regjeringen ville by på.
Regjeringen lover dyr – og helt nødvendig – kraftutbygging og bedre nett i nord. Det er bra – men akkurat så lite konkret som vi er blitt vant til i det grønne skiftet. Solgt inn med de sedvanlig store ordene: Det er «historiske muligheter» og «vi realiserer drømmene».
Storstilt kraft- og nettutbygging i nord innebærer helt sikkert én ting: Konflikt med samiske rettigheter. Det snakket ikke Støre & co. mer enn høyst nødvendig om. Forståelig nok, men også fortærende nok. Forsøket på å gå utenom alt som er vondt og vanskelig er i ferd med å bli det grønne skiftets største problem.
[ Benedicte Bull: Norge er en del av en milliardøkonomi som skaper en ny voldsbølge i Latin-Amerika ]
Reaksjonene lot ikke vente på seg da regjeringen var ferdigpresentert. Folk raser i sosiale medier. Nordlys slår fast at «Støre gjør Finnmark om til en vindmøllepark», mens Stavanger Aftenblads kommentator spør om regjeringen er «helt koblet fra virkeligheten?».
VGs kommentator slo fast at Støre «er ingen populist». Ja, det kan man trygt si.
I mange seriøse og styringsdyktige kretser er det en hedersbetegnelse å holde seg unna langt populismen. Det spørs likevel om det ikke er å dra den litt vel langt å være absolutt anti-populist i opptakten til en valgkamp der man sliter fra før.
For elektrifisering av Melkøya er ingen vinnersak for regjeringen. Ingenting viser det tydeligere enn at det beste forsvaret fra Ap-hold, foruten Støres stive blikk mot Europa, er at Høyre også er for.
Man kan kalle det en modig start på valgkampen, eller en hodeløs start, eller mye der imellom. Men ett er sikkert: Arbeiderpartiets kvinner og menn må stå lang og lenge på sine stands, i Oslo og andre steder i landet, for å balansere ut dette.
