TV 2 og Fædrelandsvennen har offentliggjort sine egenevalueringer av Baneheia-dekningen, NRK har publisert funnene fra sin. VG, derimot, har holdt sin evaluering tett til brystet. Det er vanskelig å forstå.
Jeg har selv fått se dokumentaren, da jeg medvirker. VGs egenevaluering, presentert gjennom en 43 minutters dokumentar eksternt produsert av høyskolelærer Runar Kristiansen ved Høyskolen Kristiania, med foto og grafikk fra Adrian Steinbakk, er i mine øyne Medie-Norges klart beste.
VGs evaluering er glimrende fordi den synliggjør hvor krevende det er å snu når man har vært helt sikker i en sak.
Mye kan sies om VGs dekning av Baneheia-saken. Runar Kristiansen har hovedfokus på hva VG gjorde – eller ikke gjorde – i forbindelse med Viggo Kristiansens gjenopptakelsesbegjæringer. Og på hvordan VG møtte min bok «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet» fra 2017. Det er fornuftige valg. Det er i dette spennet svikten har vært aller størst.
VGs redaktør Gard Steiro bestilte den eksterne granskningen. Han er forbilledlig tydelig i sin kritikk av egen manglende nysgjerrighet. «Selv med alle de nye opplysningene som kom rundt 2009, så må jeg innrømme at jeg den gangen var overbevist om at Viggo Kristiansen var skyldig», sier Steiro.
2009 er året Norges fremste DNA-ekspert Ragne Farmen presenterer en rapport som fullstendig slår beina under premisset om at det fantes DNA som med sikkerhet viste at det måtte ha vært to gjerningsmenn i Baneheia. Det var dette falske premisset som gjorde det mulig å dømme Viggo Kristiansen til lovens strengeste straff for drap og voldtekt av Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) i Baneheia 19. mai 2000.
Steiros vilje til å gå i rette med egen forutinntatthet, lover godt for VGs dekning når lignende oppstår på nytt: «Så dette tror jeg er et eksempel på det som er veldig farlig i journalistikken, det at man danner seg en oppfatning om hva som har skjedd, eller noen rammer for hva som har skjedd. Og så kommer det ny informasjon eller nye innvendinger, og så klarer vi ikke å se sprengkraften i det».
[ Kari Kristensen: «Sulis 1907» bør bli pensum i grunnskolen ]
VG har hatt tungt for det i Baneheia-saken. Motstanden mot å se saken med nye øyne, har vært formidabel. Det tok svært lang tid å snu. Det er ikke Gard Steiros skyld. Men det er hans ansvar. Et ansvar han var bevisst da jeg utga «Drapene i Baneheia», der jeg hevdet Viggo Kristiansens uskyld.
VG-redaktøren leste boken. Det samme gjorde PR-rådgiver og tidligere journalist Svein Tore Bergestuen. Tross det Bergestuen opplevde som betydelig motstand fra VGs kommentaravdeling, lyktes Steiro å få ryddet spalteplass til kronikken «Tok vi feil?», der Bergestuen blant annet skriver: «Det er mange gåter her. Hvorfor har ikke flere journalister fått øynene opp? Og hvorfor reagerer nettopp journalister som dekket saken i retten så skråsikkert, så avvisende, og delvis også emosjonelt, konfrontert med kalde fakta og analyser som rokker ved gamle forestillinger? Hvorfor gjør de ikke jobben sin?»
Spørsmålet «hvorfor gjør de ikke jobben sin?» er en rød tråd gjennom dokumentarevalueringen. Gard Steiro er ikke alene om å svare. Det gjør også VG-profilene Anders Giæver, Hanne Skartveit, Øystein Milli og Bernt Olufsen. Det er den varierende viljen blant de medvirkende til å erkjenne egen utilstrekkelighet i håndteringen av Baneheia-saken som gjør dokumentaren ekstra interessant.
«Det er trist og beklagelig og kritikkverdig. For vi har hatt nok av muligheter … Jeg må ta et ansvar, men vi må også ta et kollektivt ansvar. Det har ikke vært noen interesse på noe nivå i VG», er en av flere prisverdige uttalelser fra krimekspert Øystein Milli.
Fra kommentaravdelingen er tonen en annen, selv om Hanne Skartveit medgir at hennes kommentar «Grusomt og grenseløst» fra september 2008 ikke står seg. Skartveit mente i kommentaren at det ville være lettere for de etterlatte «dersom gjerningsmannen står for det han har gjort». Og som hun konkluderte: «Det er det minste Kristiansen kan gjøre overfor foreldrene til de to jentene. Heller enn å fremstille seg selv som offer. For det er Viggo Kristiansen ikke».
[ Kjell Werner: Erna Solberg kjemper på to fronter – og satser offensivt ]
At Skartveit i ettertid – da det ble tydelig at Viggo Kristiansen faktisk var et offer – ikke har kommentert Baneheia-saken, tar hun ikke selvkritikk på. «Jeg vil liksom ikke drive veldig selvpisking», sier Skartveit.
Det vil heller ikke kommentatorkollega Anders Giæver. Han er opptatt av måten VG gjennomfører sin selvkritikk på. «Jeg synes det er spesielt at det kommer eksterne folk inn og ettergår noe som jeg opplever er et redaktøransvar», sier Giæver. Giæver får støtte – fra tidligere ansvarlig redaktør Bernt Olufsen.
Olufsen opplever mye av selvkritikken som følelsesstyrt. «Jeg vil si at kritikken til dels har vært en svartmaling av medias rolle som jeg ikke kjenner meg igjen i – og jeg synes kanskje at noen av dem som har vært aktive i kampen for å få frikjent Viggo Kristiansen burde kanskje ha valgt en litt mer medgjørlig retorikk overfor media enn den man har valgt i faser av denne kampen», sier han.
VGs eksterne evaluering er glimrende fordi den synliggjør hvor krevende det er å snu når man har vært helt sikker i en sak. Et mulig utilsiktet eksempel på dette, kommer også fram i dokumentaren. 21. oktober 2022 innstilte riksadvokat Jørn Maurud på at Viggo Kristiansen måtte frifinnes. På samme tid både renvasket han og ba Viggo om en uforbeholden unnskyldning.
På VGTV – direkte inne på pressekonferansen – rullet bildeteksten «Mistanken svekket». Noen på desken fikk et slags siste ord.
Siste ordet her, får VGs krimekspert Øystein Milli. Han ber om «ressurser, fokus og vilje til å gå inn i saker», for slik å sørge for at VG avslører den neste Baneheia-saken. «Hvis ikke er jo det vi sitter og snakker om nå bare tomme ord», som han sier.
[ Jonas Bals: Gammel rasisme og fremmedfrykt på nye flasker ]
