NRK slapp nylig en klimabombe av en sak, som avslørte de norske skiutøvernes klimaavtrykk. Det viser seg at 110 utøvere slipper ut 1600 tonn CO₂ årlig, noe som tilsvarer 2300 flyvninger tur/retur Norge-Mallorca.
Utøverne selv var sjokkerte av funnene. Fristil-kjøreren Birk Ruud kalte det «skremmende», alpinisten Mina Fürst Holtmann kalte det «grusomt høyt», mens alpinist Aleksander Aamodt Kilde føler at ting bare smelter under beina hans.
Følelsen til Kilde henger helt klart sammen med virkeligheten: Mens snøkanonene sørger for vinterstemning, smelter 28.000 kubikkmeter is fra en isbre hvert år alene på grunn av skiutøvernes klimaavtrykk.
De siste 30 årene har vi mistet en hel måned med vinter.
Og noen er verre enn andre: Der randonee-kjørere, telemarkutøvere og snowboardkjørere slipper ut minst, med 153 tonn CO₂ årlig, gjør alpinistene storeslem sammen med skihopperne og langrennsutøverne, og slipper til sammen ut 1994 tonn CO₂ på et år. Til sammenligning tilsvarer nordmannen i gatas reisevirksomhet 2,2 tonn CO₂ årlig.
Og hold deg fast: Dette gjelder utelukkende treninger og renn for landslaget. Private reiser og sponsorreiser er ikke en del av det samme klimaregnskapet.
Utøverne sier det i grunnen best selv: «Det er bra ikke alle lever sånn som oss», uttalte langrennsløperen Tiril Udnes Weng til NRK.
Mens skisportutøverne maksimerer ut det som er av gullpoeng hos flyselskapene fordi de må tørrtrene i Spania, i høyden i Chile eller New Zealand om sommeren, hanskes vi for hvert år med stadig flere og verre naturkatastrofer. Portugal, Italia, Hellas og Spania sliter årlig med livsfarlige skogbranner. Polene smelter i rekordfart. Det gjør også Grønland. Amazonas brenner ned og tørker ut. Østlandet i Norge flommer over så kraftig at mange mister hus og hjem.
Vi får mindre snø og mer flom for hvert år. De siste 30 årene har vi mistet en hel måned med vinter. I OL i Beijing var all snøen utøverne konkurrerte på 100 prosent kunstsnø.
La oss huske fjellvettregel nummer 8: Vend i tide – det er ingen skam å snu.
Aleksander Aamodt Kilde mener dette kan løses med å endre i kalenderen for renn. Men det er langt fra nok.
Det er fatalt at forbundene ikke har kommet lengre i planleggingen av en bærekraftig fremtid, både for klima generelt, og for sportens eksistens. Advarslene har virkelig ikke manglet de siste 30 årene.
FNs klimapanel har sagt fra helt siden 1990 – og Norge slipper ut mye mer CO₂ enn da. Vi holder på å ødelegge økosystemer rundt oss.
Vi kan ikke bare trykke litt på bremsen, det er mer alvorlig enn som så. Det er krise. Skisporten samlet er nødt til å gjøre helomvending og tenke nytt, om det i det hele tatt skal ha noe eksistensgrunnlag. Akkurat nå pisser ikke bare utøverne i buksa for å holde seg varme – de er direkte utøvende årsak til klimaendringene og at sporten vil kunne forsvinne innen kort tid.
Vi lever i et system som krever vekst, og det er vårt felles ansvar å utfordre denne tvangen til vekst. Nettopp fordi kloden vår har begrensede ressurser, kan vi ikke ha ubegrenset vekst.
Løsningen er at utøverne fra den nordlige halvkule må holde seg til nettopp sin egen nordlige halvkule for trening utenfor sesong. Europeere burde kun trene i eget land og i nærmeste land fra mai til oktober. Det gir kanskje argentinerne, chilenerne og newzealenderne en liten fordel, som utelukkende er sunt for sporten.
På sikt må også verdenscupen innskrenkes. Det er ingen naturlov som sier at verdenscupen må vare fra november til mars. Om sportene innen snø skal overleve, er de nødt til å begynne med mer lokal trening, og færre internasjonale renn. Dette er Norge nødt til å samarbeide med andre land om.
Vi kan bli generasjonen som mister alt. La oss huske fjellvettregel nummer 8: Vend i tide – det er ingen skam å snu.
