«For meg er det ikke lenger så viktig å se henne, møte henne, hilse på henne. Men det er viktig for meg å vite at hun lever, at hun har et liv. Har jeg søsken?» sier Berit Devika Melandsø. Hun er født som «marathi» i Goa i India, adoptert og oppvokst som «byåsing» på Sverresborg i Trondheim. Jeg husker godt Berit fra Trondheim. Vi var jevnaldrende, og Berits store smil lyste ofte opp på trikken fra Byåsen til sentrum. I Christian Strands nye serie «Gitt bort» på NRK, leter hun etter sin biologiske mor, sammen med moren Mariann.
Christian Strand ble adoptert fra Jakarta i Indonesia da han var syv uker gammel, og gitt til Dagsavisens mangeårige sjefsredaktør Arne Strand og kona Ann-Mari. Strand har levd et lykkelig liv på Siggerud i Norge, og vet ingenting om sine biologiske foreldre – eller noe som helst om Indonesia. Han har bestemt seg for å dykke i egen historie – i tillegg til å treffe andre adoptivbarn, og lytte til deres erfaringer. Serien gir mange tankevekkere.
Uma Feed ble adoptert fra Sør-Korea til Norge bare fem måneder gammel. Det viser seg at de biologiske foreldrene har lett etter henne i førti år. Hun ble nemlig stjålet fra moren sin av sin egen mormor. Når Feed får vite sannheten førti år senere, er det en enorm eksistensiell sorg som plutselig skal bearbeides. «Det er et sjokk å endelig få bevis for at jeg faktisk er kidnappet og menneskehandlet», sa hun til Klassekampen. Hun har anmeldt den norske staten og de som formidlet adopsjonen.
Ofte viser adopsjonssakene seg å være tvunget bortføring.
Feed mener det er naivt og farlig å anta at dagens adopsjon opererer etter barnets beste. Hun hevder tvert om at ulovligheter og etiske overtramp bør vekke Norge til handling. De krever full stans i all utenlandsadopsjon, og får støtte fra flere andre adopterte − og adoptanter. Hun minner oss også på pengestrømmer fra vestlig etterspørsel.
FN har stilt spørsmål om adopsjon setter mennesker i nød fordi det oppmuntrer til handel basert på stor vestlig etterspørsel. Ofte viser adopsjonssakene seg å være tvunget bortføring. FN har bedt stater om å granske seg selv og sikre at de ikke er med å medvirke til bortføring av barn.
I NRK-serien blir vi presentert for flere adopterte. Pryangika Samanthie er født i Sri Lanka, men vokste opp i Molde. Hun mener adopsjon fremstilles som en lykkelig løsning for både barn og voksne, men at det i virkeligheten er statlig omsorgssvikt og menneskehandel.
«Man blir konstant påminnet at man er annerledes når jeg i en helt rolig familie har raserianfall, fordi jeg har en helt annen natur enn dem. Mine adoptivforeldre har kunnet erkjenne at de har kommet til kort – de er ikke kvalifisert for rollen», sier hun i serien. Hun møter barneminister Kjersti Toppe i serien, og krever full stans i utenlandsadopsjon.
[ Kathleen Buer: Verste jappetida siden 80-tallet? Vent nå litt ]
Vi får også treffe Brynjulf Junn Tjønn, som ble født i Sør-Korea, men har vokst opp på en gård i en liten bygd i Sogn og Fjordane, og som har skrevet poesiboka «Kvit norsk mann», om rasisme, annerledeshet, utenforskap. I tillegg møter vi Magnus Helio Holen som ble født i Brasil, men vokste opp på en liten plass som Averøya i Møre og Romsdal, og er svært takknemlig for den oppveksten han hadde.
Gode adoptivforeldre i Norge til side: I 2016 kunne NRK melde om sykehus i India som aktivt lette etter kvinner som ville ta abort, og solgte babyer på det svarte markedet. Sykehuset i Madhya Pradesh brukte agenter til å overbevise ugifte, gravide kvinner til å føde på sykehuset, slik at sykehuset kunne «legge ut barna for salg».
Alle historier er ikke like tragiske som Uma Feeds. Alle historier er heller ikke fine som Christian Strands. Det er kun hver og en av de adopterte som eier egen historie. Det er viktig at adopsjonsdebatten ikke får barn og voksne adopterte som selv har kjent på at de har levd et godt liv i Norge, til å plutselig kjenne på ubehag. Samtidig må også de historiene som ikke forteller om lykketilstand anerkjennes. Mange adopterte sliter også med depresjoner og selvmordstanker.
I en verden hvor alt og alle kan havne på markedet, trenger ikke en altruistisk tanke å ende i noe godt.
Tanken bak adopsjon kan sies å være altruistisk på flere måter: Et ønske om å gjøre livet til et barn bedre. Å gi noen som ikke kan få barn, en sjanse til å bli foreldre. Det finnes mange gode grunner til at foreldre vil adoptere vekk barna sine, og at barn kan få det bedre i et annet hjem. Det er derimot ingen garanti for at det kommer til å gå bra.
I en verden hvor alt og alle kan havne på markedet, trenger ikke en altruistisk tanke å ende i noe godt. Selv om norske adopsjonsforeldre og myndigheter gjør alt etter boka, vet vi ikke hvor sikker adopsjonsprosessen er i alle ledd. Jo lengre unna barnet er, desto mindre kontroll har vi.
De biologiske foreldrene til Uma Feed har lett etter henne i 40 år. Sorgen over at sitt eget barn er tatt fra dem, og frykten for hva som kan ha skjedd med eget barn, må nok sies å overgå sorgen over å ikke kunne få barn.
[ Lars West Johnsen: Vi må aldri glemme Salomon ]
4. november i år stanset norske myndigheter adopsjoner fra Madagaskar fordi de ikke er sikre på at adopsjonene fra det afrikanske landet er lovlige. Tidligere har vi stanset adopsjoner fra Vietnam og Bolivia. 10. november varslet Bufdir at de vurderte midlertidig stans i alle adopsjoner fra utlandet, etter en rekke avsløringer om ulovlig adopsjon. 23. november varslet barneminister Kjersti Toppe at hun vurderte midlertidig stans i all utenlandsadopsjon. I tillegg har barneministeren satt ned et utvalg som skal granske flere utenlandsadopsjoner til Norge. Det gjør barneministeren helt rett i.
Dette gjør nok vondt for noen å lese, men det må likevel sies: Det er ingen menneskerett å få barn. Det er derimot en menneskerett å få være trygg som barn og leve med sine egne biologiske foreldre, så fremt de er i stand til å ta vare på barnet.
I Norge finnes det veldig mange barn som lever uten foreldre. De bor på barnehjem og i fosterhjem. 583 enslige mindreårige under 18 år bor på asylmottak. La oss starte med å gi dem trygge og permanente hjem.
I en tidligere versjon av teksten sto det at barneministeren vurderte full stans i utenlandsadopsjoner. Det sto også at utvalget skulle granske alle utenlandsadopsjoner. Dette etter info fra NRK. Det stemmer ikke. Barneministeren vurderer midlertidig stans, og utvalget skal gå grundig inn og granske flere utenlandsadopsjoner.
