Det er frafall i norsk politikk om dagen. Høyre vil merke at nestleder Tina Bru ikke tar gjenvalg, og at Jan Tore Sanner takker av. Lan Marie Berg (MDG) gir seg. SV mister tidligere leder Audun Lysbakken og Kari Elisabeth Kaski, hun som aldri ble leder. Arbeiderpartiet må se veteran Rigmor Aasrud gå. Det skjer på toppen av at toppolitikere og talenter har forsvunnet ut av partiet i stor fart de siste årene.
Det spørs likevel ikke om det er Senterpartiet som rammes hardest av mannefallet. I forlengelsen kan det rødgrønne prosjektet bli svekket.
Senterpartiet trives stort sett langt bedre i samarbeid med venstresida enn partiets folk offisielt gir inntrykk av.
Ola Borten Moe varslet allerede da han måtte gå av som statsråd i vanære i fjor sommer at han ikke tar gjenvalg. Han mente sågar at han egentlig burde slippe å backbenche på Stortinget ut perioden.
Ola Borten Moe er på ingen måte en utpreget rødgrønn politiker, han tilhører snarere den primært næringslivsorienterte storbonde-fløyen i Senterpartiet. Det er likevel ingen tvil om at Borten Moe vil bli savnet som en viktig stemme i det Senterpartiet som i snart tre hele perioder har regjert sammen med Arbeiderpartiet.
Den evige trønderske kronprinsen er ikke bare adel i partiet, han er også en som får ting gjort. Han ristet godt i det akademiske Norge i sin relativt korte periode som statsråd for forskning og høyere utdanning. Slik liker de godt i Senterpartiet, både internt og i velgermassen.
Også hans arvtaker på posten, Sandra Borch, måtte gå. I motsetning til Borten Moe tar hun gjenvalg – om partiet vil. Det vil uansett være en skadeskutt Borch som eventuelt fortsetter.
Riktig dramatisk for Senterpartiet blir det ikke før vi kommer til de to virkelige veteranene som nå har varslet at deres tid på Stortinget er ute: Marit Arnstad og Per Olaf Lundteigen. I Senterpartiet er det ingen som vil bruke ord som dramatisk. Dette løser seg helt fint, heter det, det gror godt og kirkegården er full av uunnværlige folk og hele den regla. Men det vil merkes at de to blir borte.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Det er utvilsomt Marit Arnstad de vil savne mest internt i partiet. Hun har vært partiets klippe i 20 år, den samlende kraften som har kontroll på sitt eget og holder orden i hele huset.
Arnstad var statsråd i regjeringen Stoltenberg, og har siden 2017 vært parlamentarisk leder, en post hun fortsatt holder. Hun var leder for stortingsgruppa til Senterpartiet også da partileder Trygve Slagsvold Vedum var menig representant fra Hedmark. Det understreker det tillitsfulle forholdet mellom Arnstad og Vedum. De to fant raskt tonen da han ble valgt til leder i 2014, og har siden vært en sterk duo.
Arnstad og Vedum er begge solide garantister for Senterpartiet som et rødgrønt parti, og for at døra til Høyre er stengt. I et «avskjedsintervju» med NRK denne uka understreker da også Arnstad avstanden til Høyre. De siste 40 årene har Senterpartiet vært opptatt av strukturelle endringer, som det eneste partiet ved siden av Høyre, sier Arnstad, og understreker: «Her er vi motpoler».
Fra partihold slår man fast det at denne linja er så forankret at det ikke er noen fare for at døra til høyre vil åpnes tross Arnstads avgang. Senterpartiet er et sentrumsparti som samarbeider mot venstre, eller kort og godt: Et rødgrønt parti, understreker flere.
Les også: Det er steile fronter i staten, skriver Kjell Werner
Det er grunn til å tro på det, selv om en av de store politikerne fra den rødgrønne epoken nå forbereder sin avskjed. Senterpartiet trives nemlig stort sett langt bedre i samarbeid med venstresida enn partiets folk offisielt gir inntrykk av. Det senterpartistene derimot sliter med, er forsøk på å omtale partiet som en del av det brede venstresida – fordi en slik omfavnelse gjerne innebærer at partiet i neste omgang blir tatt til inntekt for merkelapper og ideologiske prosjekter partiet ikke føler seg komfortabelt med.
Andre partier må gjerne prate. Senterpartiet er get shit done-gjengen, pragmatikerne som søker konkrete løsninger, heter det i selvoppfattelsen.
Dét er vel og bra, men en pragmatisk tilnærming står alltid i fare for å bli retningsløs. Man kan trenge et kompass som sørger for at kursen er staket ut i riktig retning når skvulpet fra alle de små og store bølgene blir heftige.
Kompasset til Senterpartiet har lenge vært Per Olaf Lundteigen.
Les også: Regjeringen har startet valgkampen
Lundteigen har ikke vært en sentral maktpolitiker i partiet, han har for eksempel aldri blitt statsråd. Og det er mange i Senterpartiet som puster lettet ut når naturressursen Lundteigen fra Vestfossen i Buskerud nå takker av. Lundteigen har aldri vært den som har innfunnet seg i partilinja og bitt seg i tunga. Senest i forrige uke gjorde han seg upopulær da han veltet enigheten om kursen videre for landbruket ved å stemme nei til regjeringens forslag.
Samtidig: Lundteigen har i en generasjon vært den aller mest utpregede røde og grønne politikeren i Senterpartiet. Og det er Lundteigen som har gitt partiet troverdighet i arbeidsmarkedspolitikken og dermed som et bredt parti med større nedslagsfelt, etter iherdig innsats over flere år.
Mer enn kompasset har han kanskje vært partiets samvittighet, som har talt småkårsfolks og småbrukernes sak, og som har hevet fanen for «annerledeslandet som ikke var seg selv nok», for å sitere tittelen på Lundteigens bok fra 1997. Det har gitt seg utslag i kamp mot EU-påbud og ukontrollerte markedskrefter, og for nasjonal kontroll over naturressurser, tillitsreform og et sterkere landbruk mer i takt med norsk natur, for å nevne bare noe.
Med Lundteigens avgang vil Senterpartiet bli kanskje enda mer pragmatisk og mindre tydelig bundet til fanen som Lundteigen har holdt så høyt. Uansett hvor krevende han må han blitt opplevd internt, vil han etterlate seg et hull.
En dag skal vi alle dø og verden vil gå videre uten oss. Men Senterpartiet vil merke at flere sentrale politikere forsvinner ut til neste høst. Oppoverbakken for å beholde regjeringsmakta blir ikke mindre bratt.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Les også: Donald Trump trekkes gjennom søla. Og kommer opp like ren
Les også: «Klassesamfunnet er knapt tydeligere enn på flyturen. Også for barn»
Les også: Trond Giske: – Nei, det går jo ikke bra nok (+)
