Jeg har tenkt på Espen Askeladd denne uka. De fleste er godt kjent med denne ikoniske karakteren i norske folkeeventyr. Askeladden var nysgjerrig og undrende, men også strategisk. Han manglet penger, status og makt – og likevel så klarte han å målbinde kongsdatteren.
Sånn er det sjelden i det virkelige liv. Her er det «kjønnsmarkedet» som råder, og iblant rettes spotlighten denne veien. Som den gang Frode Thuen og Peder Kjøs uttalte seg om kvinners «markedsverdi» i 2021. «Det gir mening å se på partnerjakten som en slags økonomisk transaksjon», skrev de to psykologene i Aftenposten, til manges forskrekkelse.
Våren 2024 var det FpU-lederen som satte fyr på dating-debatten. «Noen få menn har tilgang på alle jentene, mens andre menn ikke får seg noe som helst», sa Simen Velle, og slik terget han på seg halve kongeriket.
Sist ut i rekken er Pornopung-skaper og forsker Mads Larsen. Kvinner må endre måten de dater på, sa han til VG denne uka. Han mener at «kvinners manglende evne til å velge partnere» kan forklare Norges lave fødselstall. Motbøren har ikke latt vente på seg. Som forventet, og forståelig nok. Kvinner har tross alt en viss forhistorie med å bli fortalt hva vi skal – og ikke skal – gjøre.
Én ting er felles for retorikken som brukes i disse uttalelsene: de er dårlig egnet for å sparke i gang en konstruktiv debatt. Det er synd, for dagens «kjønnsmarked» er verdt en seriøs diskusjon.
I jakten på kjærligheten har menn brutt løs fra tradisjonelle kjønnsroller. Kvinner holder fast på sine.
«Det vi før kalte ‘kjærlighetslivet’, kaller vi nå ‘datingmarked’. Egenskaper man før kunne forelske seg i, kalles i dag kvaliteter som øker markedsverdien. I dette landskapet er både sinn og skinn på utstilling», skrev psykologspesialist Line Marie Warholm i Aftenposten i mai. Mange vil instinktivt stritte imot en rammefortelling hvor kvinner og menn reduseres til varer på et marked. Det er jo ikke den fortellingen vi er vokst opp med. At den store kjærligheten er «til salgs». At det er kjøp-bruk-og-kast-logikken som råder – også her. At du kan sveipe deg til lykke. Eller, mer sannsynlig, til ulykke.
Mange tolket ligge-utspillet til Velle slik: At kvinner reduseres til varer på et marked. I ettertid har jeg fundert litt på akkurat dette. Hvem er egentlig «varene» på dette kjønnsmarkedet? Er det nødvendigvis damene?
Menneskers atferd preges ikke bare av sosialisering og kulturer. Den nådeløse biologien ligger til grunn. Seksuell seleksjon er en drivkraft i evolusjonen. Dette har vi drevet med i årtusener, og det er først og fremst kvinner som har makt til å sortere og selektere på datingmarkedet.
Forskning på dating og partnervalg avdekker en rekke ubehagelige sannheter. For eksempel at kvinner vil ha menn med forsørgerevne. Eller at kvinner gjerne gifter seg oppover i status. Hypergami, kalles dette på fint.
Tinder-tallene er ikke til å komme utenom. Menn sveiper 53 prosent av damene til høyre. Kvinner aksepterer bare 5 prosent av mennene. I fjor kunne NRK melde at menn står igjen som «de store taperne» på det digitaliserte datingmarkedet. På Tinder må «medianmannen» sveipe gjennom nesten 30.000 kvinnelige profiler for å få en date eller et forhold. Den jevne mann må altså tåle å bli vraket ganske mange ganger før han til slutt blir valgt. Hvis han blir valgt. Det finnes selvsagt ingen garanti for å lykkes.
Forresten, var ikke dette tilfellet også før sjekkemarkedet ble «tinderfisert»? Jo, det har alltid vært slik at noen menn har tatt eller fått mange kvinner. Den mongolske erobreren Djengis Khan, som levde på 1300-tallet, er et ekstremt eksempel på dette. I Mongolia stammer omkring åtte prosent av alle menn fra ham.
Dagsavisen mener: Budfirmaet Wolt tviholder på fortellingen om at løsarbeid er frihet.
Tendensen tyder på at kvinner er blitt mer selektive med tiden. I dag har flere kvinner, enn menn, høyere utdanning. Dermed går ikke regnestykket opp når mange kvinner ikke vil gifte seg nedover i status. Ressurssterke menn resirkuleres. Veletablerte menn med god økonomi vinner budrunden.
Damer med høy utdanning går ikke på date med snekkere eller søppeltømmere. De gifter seg med akademikere, ikke arbeidere. Dette er den ubehagelige sannheten – og mer ubehagelig blir det.
I takt med kvinnefrigjøringen har menn vært nødt til å reorientere seg. «Mange menn har måttet jobbe med egne holdninger etter hvert som kvinner i stadig økende grad har blitt mer og mer økonomisk uavhengige», skriver Arne Børke, som var medlem av Mannsutvalget. I Aftenposten forteller to datingforskere at norske menn tidligere var opptatt av å være «mannen i forholdet», men at de i dag ikke har noe imot en partner som har høyere utdanning eller inntekt enn dem selv. Med andre ord: Menn lever visst fint med at kvinner i dag har langt mer selvbestemmelse og status enn tidligere.
Hva så med kvinners syn på menn? Hvor mye har dette endret seg? «Kvinner ser derimot ikke ut til å ha blitt mer åpne for en partner med lavere sosioøkonomisk status», forteller de samme forskerne, Lene Pettersen og Runar Døving. I jakten på kjærligheten har altså menn brutt løs fra tradisjonelle kjønnsroller. Kvinner holder fast på sine.
Les også: Europa lener seg mot ytre høyre, som konsekvens av tiår med nyliberalt kaos, skriver Linn Stalsberg.
Jevnt over er dette tallenes tale, selv om det selvsagt ikke gjelder alle. Samtidig er ikke biologien determinerende. Kultur, eller ukultur, spiller også en viktig rolle. Dette er den gode nyheten, siden kulturer kan endres. Men også den dårlige, fordi den digitale datingkulturen er et lite vakkert skue.
Mange klamrer seg til håpet om å finne den O store kjærleiken. Eller en armkrok. Et ligg. Noen man kan få barn sammen med. Datingappene driver en kynisk kapitalisering på alle sammen. Jeg har selv prøvd meg som mann på Tinder, på vegne av en kompis som hadde gitt opp. Etter mange uker med sveiping skjønte jeg hvorfor.
Selve premisset på datingappene er å selektere etter overfladiske krav. Du kan velge og vrake etter både utseende og utdanning. Som seg hør og bør, på det frie marked. Derfor er det også så ubehagelig å pirke borti dette kjønnsmarkedet. Du skal holde tunga rimelig beint i munnen hvis du vil antyde at (noen) kvinner kan gjøre lurt i å senke standarden sin. Hva? Skal vi ha statlig regulering av datingmarkedet også nå? Skal kvinner fratas sin selvstendighet - igjen?
Selvsagt er det ikke slik. Hvis det er ett marked som ikke lar seg regulere, så er det kjønnsmarkedet. Heldigvis. Ingen ønsker statlig styring av menneskers samliv. Jeg har i hvert fall til gode å se at noen faktisk tar til orde for dette. Men man skulle nesten tro at forslaget lå på bordet, etter å ha fulgt debatten som har rast den siste uka.
Kanskje burde kvinner, som menn, prøve å lempe litt på kravene
Det er likevel gode grunner til å rette søkelyset mot den rådende datingkulturen. Eller ukulturen. I dag er det ikke uvanlig at kvinner stiller skriftlig krav til mannens høyde, for eksempel. Grensen settes ofte til 180 centimeter på datingappene. Er du 179 kan du glemme å sveipe til høyre.
Hvordan ville reaksjonene vært dersom stadig flere menn ytret slike krav? For eksempel om en kvinnelig maksvekt på 55 kilo? Det ville vært et soleklart red flag, i hvert fall. Fordi det er et uttrykk for et menneskesyn som vi helst tar avstand fra. Som ikke burde normaliseres eller dyrkes.
Ideen om det klasseløse kjønnsmarkedet er forlokkende. Et samfunn hvor alle er blinde for makt, penger, status og utseende. Selvsagt kan den kvinnelige kirurgen gifte seg med mannen som sitter i kassa på Kiwi. Spørsmålet er: Hvorfor gjør hun ikke det, da?
Kanskje burde kvinner, som menn, prøve å lempe litt på kravene. Det burde være greit å utfordre hverandre, og seg selv, på hva som er viktige egenskaper hos en mann. Sånn utover status, høyde og høyere utdanning.
Betyr det at kvinner pliktskyldig skal sveipe til høyre på Tinder? Nei. Men det finnes mange gode Askeladder der ute som aldri får en sjanse. Kanskje er det ikke bare Askeladden dét er dumt for. Det kan også være dumt for kvinnen som sveipet ham bort. I jakten på noe bedre. Som hun kanskje aldri finner.
Hva så med kvinnen som likevel ønsker seg barn? For henne finnes det fortsatt håp. Hun kan alltids ta en tur til spermbanken, for slik fungerer kjønnsmarkedet: Én vare er alltid på billigsalg.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Les også: Snart får sjamanen prinsessen, men ikke halve kongeriket, skriver Kathleen Buer
Les også: Det offentlige helsevesenet skal ikke leke butikk, skriver Synnøve Vereide Trampe
