Stillheten senker seg over Gaza, sakte, men sikkert, etter de endeløse drapene på ansatte i mediene som skal fortelle oss hva som skjer der inne. Stillheten fra Gaza forsterkes dessverre av den kollektive stillheten rundt drapene fra verden rundt dem; fra politikere og fra journalistkolleger i alle andre land.
Al-Jazeera kaller derfor drapet på de to «en målrettet henrettelse», og krever at det må etterforskes.
Vi kan jo minne hverandre på dette: Etter angrepet på redaksjonen i satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris 2015, tok det kun tre dager før #jesuischarlie trendet i medielandskapet, og diskusjonen om ytringsfrihet gikk høyt, som det burde og skulle gjøre.
Tror vi ikke at journalistene i Gaza er ekte journalister? Tror vi ikke at drapene på dem er ekte drap?
Eller er disse journalistene like dehumaniserte som resten av palestinerne de lever og dør sammen med? Sånn at vi ikke ser dem som noen av oss, verken som medmennesker eller kolleger?
Om man tror journalistisk «objektivitet» er å sitte stille i båten i møte med dette, kan man fort ende opp med å senke et helt laug til bunns. Denne båten blir ikke mer flytende av at Israel nekter et samlet pressekorps fra hele verden adgang til et okkupert, utbombet og innestengt folk i Gaza. Det har blitt protestert fra ulike journalister, foreninger og mediehus siden oktober. Men det er ikke nok, verken i styrke eller sinne, og det når ikke opp til politisk topp, heller ikke hos oss.
Les også: Valget i Venezuela gikk akkurat så galt som vi kunne frykte, skriver Jo Moen Bredeveien
Det er 300 dager siden 7. oktober. På disse 300 dagene er 113 journalister og ansatte i media drept, ifølge CPJ, Committee to Protect Journalists. Siden CPJ begynte å dokumentere drap på journalister i 1992 har det aldri vært drept så mange reportere i en og samme periode. Og det er ikke over.
Til sammenligning er 11 journalister, fra ulike land, drept etter Russlands angrep på Ukraina i 2022. Det er virkelig ille nok.
CPJ etterforsker for tiden 350 andre tilfeller av mulige drap på, arrestasjoner av (52 rapporterte) og skadde journalister (32 rapporterte) på Gaza, samt minst to savnede.
Ismail al-Ghoul var sammen med fotografen Rami al-Rifi på jobb for Al Jazeera ved flyktningleiren al-Shati vest for Gaza by, et område Israel har erklært som trygt, en såkalt «safe zone», da en israelsk drone bombet bilen de satt i. Bilen deres var tydelig merket «presse». Bilder av denne massakren ligger lett tilgjengelig på sosiale medier, fordi vanlige folk må bruke sine mobiler for å formidle når journalistene deres slaktes ned. Du kan på filmene høre journalistkolleger, også med blå pressevester, rope: «Det er ikke et hode her, ikke et hode!»
Dagsavisen mener: Flere melder seg på krigsskueplassen i Midtøsten. Faren for storskala krig øker
En av de siste reportasjene Ismael al-Ghoul laget, handlet om en palestinsk pappa som holdt liket av den lille ungen sin, uten et hode, i armene sine. Ismail al-Ghoul hadde mange hundre tusen følgere på Instagram.
I en hjerteskjærende nyhetsreportasje på Al-Jazeera gråter journalisten Hind Khoudary mens hun rapporterer om drapet på kollegene og sier: «Vi gjør alt, vi har på pressejakkene våre, hjelmene, vi prøver å ikke gå steder det ikke er trygt, vi går alle steder vi kan være trygge, men vi blir angrepet på vanlige steder der vanlige folk oppholder seg».
Journalister inne på Gaza har som de fleste andre mistet omtrent alt. Mange lever under åpen himmel, de er sultne, tørste, de flykter med få eiendeler fra sted til sted. I jobben sin sliter de med å få budskapet ut på grunn av mangel på strøm og utstyr.
Så lenge USA fortsetter å støtte Israel, vil Israel fortsette å kunne drepe journalister og sivile.
Journalister i Gaza møter også cyberangrep, trusler, trakassering, sensur, hatkampanjer, og ødeleggelser av kontorer eller egne private hjem. Det er dokumentert at familiemedlemmer av pressefolk er spesielt utsatt, og at journalister på flukt nektes å bo under samme tak som andre, fordi folk vet at journalister er et mål for israelske styrker. CPJ melder dessuten at journalister på Gaza forfølges av nettroll med anklager om at de ikke kan stoles på.
«Dette legger en enorm byrde på journalistene (..) som må bevise hver gang overfor omverdenen at de er pålitelige på en måte som, du vet, vi ikke nødvendigvis så da ukrainere rapporterte om krigen i Ukraina», sier CPJs direktør Jodie Ginsberg til CBS News.
Dagen han ble bombet i hjel, hadde Al-Ghoul rapportert for Al Jazeera utenfor huset til Ismail Haniyeh, den politiske lederen i Hamas som hadde blitt drept samme morgen i Teheran.
Journalisten og fotografen hadde kontakt med desken i Al-Jazeera bare et kvarter før de ble drept. Al-Ghoul meldte desken om et angrep på et hus i nærheten, og fikk beskjed om å komme seg vekk umiddelbart, en ordre de to også fikk av IDF. Det var dette de holdt på med da drapsdronen kom.
Al-Jazeera kaller derfor drapet på de to «en målrettet henrettelse», og krever at det må etterforskes.
Les også: Er det grensa mellom USA og Mexico som gjør Donald Trump til president i høst?
Drap på journalister er en krigsforbrytelse under internasjonal lov. Dette er det andre angrepet på Al Jazeeras journalister mens de sitter i en bil. FN har uttrykt bekymring over drapene på journalister i Gaza, og i mai fikk Gaza-journalistene en FN-pris.
Men: Så lenge USA fortsetter å støtte Israel og dekker over krigsforbrytelser, vil Israel fortsette å kunne drepe journalister og sivile. Når medlemmer av Kongressen reiser seg og klapper 61 ganger for Benjamin Netanyahu, får han 61 ganger mer selvtillit til å fortsette bombing i okkuperte områder og i andres land, uten respekt for lovverk og krigens regler.
I mars ble al-Ghoul kidnappet av israelske soldater og brutalt banket opp, men fortsatte like fullt arbeidet etterpå. Kona hans bodde i flyktningleir midt i Gaza sammen med datteren deres, og hadde ikke sett mannen på mange måneder.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Ismael al-Ghoul har selv skrevet: «La meg fortelle deg, min venn, at jeg ikke lenger kjenner smaken av søvn. Barnas kropper og skrikene fra de skadde og deres blodige bilder forlater aldri mitt syn. Mødres rop og klagene fra menn som savner sine kjære, forsvinner aldri fra min hørsel. Jeg orker ikke lenger lyden av barnas stemmer under ruinene (….)
Det er ikke lenger lett for meg å stå foran radene med kister, som er låst og utvidet, eller å se de døde menneskene mer enn de levende (..) Jeg er sliten, min venn.»
Hvil i kamp, Ismail.
Les også: Er Høyre og NHO til å stole på i spørsmålet om full lønn under sykdom?
Les også: – Det store spørsmålet er hva som skjer med kronen(+)
