Quisling er et av de få norske ordene som er blitt et eget internasjonalt begrep. Han svek sitt land, og 24. oktober 1945 ble den 58 år gamle nazisten og prestesønnen henrettet ved skyting på Akershus festning.
I dagene før henrettelsen takket han ja til tilbudet om samtaler med presten Peder Olsen. Sistnevnte skrev notater fra de sjelesørgeriske samtalene. Familien til sjelesørgeren har gitt regissør Erik Poppe tilgang til dokumentene, og med basis i disse har han dramatisert «Quislings siste dager». Filmen ble vist på filmfestivalen i Haugesund i august. Først nå i september er den tilgjengelig for det norske kinopublikummet.
Filmen har fått begeistrede anmeldelser både her hjemme og i utlandet. Lengst går det amerikanske filmmagasinet Variety som beskriver den som et «suverent historisk drama». Godordene fra det anerkjente magasinet gjør helt sikkert inntrykk på komiteen som skal bestemme hvilken norsk film som skal representere Norge i neste års Oscar-konkurranse. Det er bare plass til ett norsk bidrag, og torsdag 19. september blir det avgjort om det er filmene «Armand», «Sex» eller «Quislings siste dager» som skal kjempe om Oscar-kategorien «beste internasjonale film».
Hva hjelper det en nasjon å ta igjen med hardest mulig hånd? Filmen «Quislings siste dager» kan hjelpe oss og folk i andre land der dødsstraff fortsatt er en realitet, til å reflektere over det.
Selve grunnlaget for Poppes film er svært omdiskutert. Kravet til absolutt taushet er et svært viktig prinsipp å hegne om for en sjelesørger, akkurat som kildevernet er hellig i pressen. Det er først og fremst sjelesørgerens ansvar å sørge for at ikke notater kommer på avveie. Peder Olsen unnlot å destruere det han skrev ned, og dermed ble det opp til etterkommerne å bestemme om de skulle la offentligheten få innsyn.
Taushetsplikten i sjelesorgens rom er viktig å diskutere og holde høyt i hevd, men når Poppe først har fått tilgang til notatene, kan han ikke anklages for at han lager en film av stor historisk verdi.
En Oscar-nominasjon skal skje på basis av kunstneriske kriterier, men politisk sett må det være lov å håpe at det blir Erik Poppes film som skal kjempe om hedersbevisningen fra Oscar-komiteen. Det er ikke bare den historiske verdien som er viktig. At filmens hovedperson er dømt til døden, vil naturlig nok sette søkelys på de landene som har valgt å holde seg med dødsstraff. USA er et av dem, og når vi vet hvilken enorm betydning Oscar-tildelingen har i USA, kan en nominasjon av «Quislings siste dager» bidra til en sårt tiltrengt fornyet debatt om dødsstraff når bølgene etter høstens valgkamp har lagt seg.
Å dømme et menneske til døden, uansett hvilke forferdelige handlinger han eller hun har begått, fortjener dype etiske vurderinger og refleksjoner.
I USA er hevn en viktig faktor for å begrunne dødsstraff. Fem måneder etter at andre verdenskrig var slutt, var det svært mange nordmenn som mente at Vidkun Quisling ikke fortjente noe annet enn døden. Gjennom sitt virke som ministerpresident bidro han til at mange nordmenn møtte døden. Det var ikke bare de nærmeste pårørende som ropte etter hevn. Særlig de første månedene etter krigens slutt var dette ønsket dypt forankret i den norske folkesjela.
Men hva hjelper det en nasjon å ta igjen med hardest mulig hånd? Filmen «Quislings siste dager» kan hjelpe oss og folk i andre land der dødsstraff fortsatt er en realitet, til å reflektere over det. Heldigvis er det få mennesker som får muligheten til å gå inn i dype samtaler med en dødsdømt. Innsikten vi kan hente fra denne filmen er derfor viktig.
Jo Moen Bredeveien: 2024 – året det glapp for Solbergs Høyre (+)
Synnøve Vereide Trampe: Jeg prøvde meg som mann på Tinder. Nå forstår jeg kompisen min (+)
