I dag − 25. september − er det 52 år siden Norge i 1972 sa nei til EF. Eller EEC, som noen insisterte på å kalle det. Da lød det enda verre. Og denne høsten er det 30 år siden vi igjen takket nei til fast følge med Europa. Hvilket EU er det vi ikke tar stilling til i dag?
Mange trodde krigen i Ukraina ville flytte oss nærmere Brussel. «Nå er vi igjen ved kjernen av det EU-samarbeidet faktisk handler om, for mange av oss: Om fellesskap i krisetid. Om fred og samarbeid. En prinsipiell forpliktelse i gode og dårlige tider», skrev undertegnede i mars 2022. EU-tilhengerne så muligheter i krigens første fase, og målinger viste at russisk aggresjon gjorde at nordmenn ble mer positive til EU. Og, får man tro, tryggheten i fellesskapet. Det gikk raskt over.
Ingen under 47 år har hatt demokratisk påvirkning på norsk utenforskap
Da Altinget inviterte til EU-debatt i Arendal i august var den akkompagnert av en rykende fersk måling. Den viste at bare 30 prosent av oss sier et ubetinget ja til EU. 56 prosent sier nei. Det er flere enn det var i både 1972 og 1994. Ja-sida var i løpet av ett år blitt svekket med fem prosentpoeng. Uro og usikkerhet fører altså til at færre er positive til EU.
I dag er vi like langt unna en ny EU-avstemning som Russland er Nato-medlemskap. Selv ikke debatt om debatten som må komme i forkant av en avstemning, tas i Norge. Vårt kanskje største politiske spørsmål svever rundt i et politisk vakuum. Ansvar for debatten er overlatt til de to interesseorganisasjonene Europabevegelsen på den ene sida, Nei til EU på den andre. Alle andre later som ingenting og mumler om EØS.
EU-spørsmålet splitter i alle retninger. Regjeringas to partier ser i prinsippet helt grunnleggende ulikt på EU. Senterpartiet er i tillegg mot EØS. Arbeiderpartiet har ledet an i to EU-valg og tapt, og har ikke lenger EU-medlemskap som mål i sitt program. Uenigheten er stor innad partiet, og i den nevnte målingen var det flertall for nei i Jonas Gahr Støres parti. Det siste Ap trenger er mer splittelse.
Les også: Mange kjente sure toner fra de siste ti årene, men boka bringer også nye, vonde kapitler til Arbeiderpartiets moderne historie, skriver Lars West Johnsen
Høyre er for EU, men heller ikke blant Erna Solbergs velgere var det et flertall for ved denne forrige målingen. Og selv om Solberg skulle ønske å ta debatten, vil det ødelegge for mulig samarbeid med den mest sannsynlige regjeringsmakkeren Frp, som sier nei. Bare i Venstre og MDG er det flertall blant velgerne for ja til EU.
Spørsmålet har kraft til å splitte partier, undergrave samarbeid og ikke minst styrke politiske motstandere med en mulig tredje nei-seier. Da er det bedre å sitte musestille, slik det politiske Norge gjør, og la landet sakte, men sikkert vokse tettere sammen med Europa. Uten debatt hjemme, uten politisk påvirkning i Brussel. Det er like kjølig pragmatisk som det er håpløst prinsippløst. Men meningsmålingene sier myndig nei.
Mens vi av taktiske hensyn ikke snakker om Norges forhold til EU, og lar argumentene stå på gangen, fortsetter landet sitt svært aktive skyggemedlemskap i unionen. Så sent som i slutten av mai, var utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) og forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp) i Brussel og undertegnet en partnerskapsavtale mellom EU og Norge som regulerer alt samarbeid om sikkerhet og forsvar. Et område som ikke omfattes av EØS-avtalen. Nato er slett ikke alt. Det er en veldig viktig avtale for landet, som illustrerer til fulle hvor sentralt EU er for oss. «Et fundament for det samarbeidet vi allerede har, samtidig som vi peker på områder hvor vi er tjent med å samarbeide mer i fremtiden», sa Barth Eide om avtalen.
Mer samarbeid kommer, altså. Mens 56 prosent av landets befolkning er imot et forpliktende medlemskap i EU.
Holdningene til EU er oppsiktsvekkende stabile. Men uten oppmerksomheten en offentlig debatt om EU vil gi, vil dette sannsynligvis ikke endres. Uten kommunikasjon om dette temaet fra våre styrende partier, vil holdninger og kunnskap være frosset fast. På 1972-nivå blant noen, på 1994-nivå blant andre. Ja, og resten har nok ikke all verdens kunnskap siden de aldri har tatt stilling i valg. EU har jo for mange aldri vært en aktuell problemstilling. Tenk om vi hadde diskutert Europa med samme iver og bredde som vi snakker om formuesskatt?
Les også: Ap og Sp må henge sammen som erteris. Alternativet er umiddelbar skilsmisse, skriver Kjell Werner
Denne uka kommer Aftenpostens politiske redaktør Kjetil Alstadheim ut med boka «Alle tok feil – om EU-landet Norge». EU ble ikke som man trodde. Og vår relasjon ble aldri den vi trodde. 30 år er lang tid, EU er noe annet i dag og ikke minst er verden rundt oss endret i dramatisk grad. Alstadheim har for øvrig beveget seg fra nei til ja.
Hvert år fødes det 60.000 barn i Norge. For hvert år som går, blir det 60.000 nye nordmenn som aldri har fått ta stilling til Europa. Den siste generasjonen som fikk lov til å mene noe om Norges tilknytning til Europa og EU, ble født i 1976. Siden er det født 2,8 millioner nordmenn. Det er godt over halve den norske befolkninga. Ingen under 47 år har hatt demokratisk påvirkning på norsk utenforskap.
Hvor lenge skal Norges forhold til EU styres av 30 år gamle forestillinger, manglende kunnskap, og av et stadig større mindretall av befolkningen som faktisk har fått si sin mening om EU i valg?
