Som om den amerikanske valgkampen mellom Kamala og Donald ikke var dramatisk nok. Nå har Helene og Milton blåst liv i en farlig politisk karusell. De to stormene som har herjet de sørøstlige delene av USA, er en illevarslende ouverture til det amerikanske presidentvalget 5. november. Og vår egen framtid.
Man skulle kanskje tro at været, som en slags ytre fiende, fikk folk til å søke sammen. Gjemme seg under samme kappe, søke hjelp og styrke i hverandre. Og sette pris på all hjelp. Mange gjør jo selvsagt det, men selv uvær blir i USA til polariserende politikk når presidentkandidat Donald Trump lyver om hjelpearbeidet og kongresspolitikeren Marjorie Taylor Greene fyrer av på sosiale medier at «Ja de kan kontrollere været. Det er latterlig hvis noen lyver og sier at det ikke er mulig».
Les Dagsavisens leder: En riktig, viktig og betimelig pris til arbeidet mot atomvåpen (+)
Det ville jo vært komisk var det ikke for at det er så tragisk. Tidligere denne uka måtte Chuck Edwards, republikansk kongressrepresentant for North Carolina, en av de hardest rammede statene, sende ut pressemelding der han tilbakeviser et helt arsenal av konspirasjonsteorier og ville rykter om at det er Demokratene som har skapt det katastrofale været. Om at den føderale staten aktivt motarbeider redningsarbeidet og sender hjelpen ut av landet eller til immigranter ved grensen. Om at hjelpen ikke kommer fordi pengene har tatt slutt. Og så videre.
Jo villere vær, jo villere politikk
Avslutningsvis skriver Edwards til folka i sin valgkrets at de må være kritiske til hva de leser på sosiale plattformer som Facebook og X. «Vær så snill, faktasjekk det du leser på nettet opp mot anerkjente kilder». Sånn er det blitt.
Han er heldigvis ikke alene blant Taylor Greenes partifeller i sin kritikk av henne. Også Carlos Giménez som sitter i kongressen for Florida, har gått hardt ut: «Enhver som tror myndighetene styrer været, må få sjekket hodet sitt». Men ytre høyre-nettsteder har støttet Taylor Greene og skapt en virvelvind av falske påstander som presidenten selv, midt i en nasjonal krise, har måttet bruke tid på å avvise.
Hvorvidt vi tror på klimaendringene eller ei henger gjerne sammen med vår politiske tilbøyelighet. I USA er trenden tydelig, i Demokratiske og velutdanna områder, kobles ekstremvær til klimaendringene i større grad.
Jo da, mennesket kan påvirke været, men bare i veldig liten og lokal grad. Blant annet for å skape regn i tørre områder. I praksis kan det ikke gjøres i en skala som kan føre til en så kraftfull og destruktiv orkan som Milton. Forskning.no har også skrevet om værmanipulasjon som forsøk på å motvirke klimaendringene og sitert forskere på at mennesket bør være veldig forsiktig med det.
Les også: Tygg på denne tanken – Frp-leder Sylvi Listhaug kan bli Norges nye statsminister, skriver Kjell Werner
Selvsagt er ekstremvær politikk. Det burde jo vært diskutert langt mer politikk med utgangspunkt i klimaendringene, men ikke på denne måten. Ikke med anklager om at det er de politiske motstanderne som bokstavelig er ansvarlig og står bak meteorologisk mayhem. Ikke med forsøk på å utnytte det livsfarlige kaoset og menneskers nød til egen vinning.
Det som nå skjer, dette er antatt å være den verste stormen til å drønne inn over Florida noen gang, er ikke bare et skremmende innblikk i framtidas vær og uvær, men også inn i framtidas politiske virkelighet. Eller bare virkelighet, punktum. Også her hjemme. Med rikelige muligheter for å stjele offentlighetens oppmerksomhet med medievennlig skrik, skrål og løgn, som Trump og Taylor Greene, og for å lede fokus bort fra nødvendig forebygging og koblingen mellom vår menneskelige atferd og det farlige været. Og undergrave tilliten til stat og eksperter.
Mønsteret er tydelig. Og det gjelder ikke bare koko-USA. Det syns bare best der. Fremskrittspartiet, som nå rir på en tordensky av misnøye mot regjeringskvartalene neste år, var jo lenge notorisk uvillige til å innrømme at klimaendringene er menneskeskapt. Og i partiets program heter det stadig at partiet er det eneste alternativet og at «problemstillingen som politikere og forskere fra FNs klimapanel retter oppmerksomheten mot, kan være alvorlig». Kursiveringen er min. Oppfatningen om at klimaendringene verden og FN har adressert gjennom snart 29 klimatoppmøter kan være alvorlige, lover ikke nødvendigvis godt.
Les også: Så hva er det som ikke funker smooth i kongeriket Norge? spør Sigrid Bonde Tusvik
Da den Sverigedemokraterna-styrte høyreregjeringen i Stockholm kom til makta høsten for to år siden, var det første den gjorde å legge ned miljødepartementet. Etter 35 år var det slutt, tross protester fra 11 tidligere miljøstatsråder. Da EU gikk til valg i sommer, var klima ikke lenger den viktigste saken, men kom godt ned på lista over det velgerne var opptatt av. Her hjemme var klima viktigste sak under valgene i 2019 og 2021. I fjor var klima og miljøspørsmålet på 8. plass. Sommeren 2023 var for øvrig den varmeste på 2000 år. I Brasil brant mini-Trump, president Bolsonaro, ned regnskogen på sin vakt. Nærmest på gjørs.
I USA har Donald Trump angrepet elbilen og Joe Bidens offensive grønne satsing som «hjerterå miljøekstremisme». En seier til Trump i november vil bety et dramatisk tilbakeslag for klimasaken. Sist han herjet i Det hvite hus meldte han USA ut av Parisavtalen. Biden meldte landet inn igjen. Klimasaken har kommet langt ned også på vår egen nasjonale dagsorden. En internasjonal høyretrend vil ikke løfte den opp igjen i umiddelbar framtid.
Klimaendringene burde, rent intuitivt, samle oss. For konsekvensene er da like for høyre og venstre, rik og fattig, liten og stor? Men istedenfor er klimaspørsmålet en drømmemulighet for ytre høyre til å skape konflikt og til å undergrave myndighetene. Jo villere vær, jo villere politikk.
Les også: Trump vil ha hevn: – En fare hvis USA slutter å fungere som en rettsstat (+)
Les kommentar fra Linda Noor: Donald Trump: Making Racism Great Again (+)
