For åtte år siden, i juli 2016, ga president Barack Obama en ordre om en militær operasjon ut av Rødehavet, for å få åpnet den internasjonale flyplassen i Sør-Sudans hovedstad Juba. Målet var å få evakuert amerikansk personell, som var blitt et mål i pågående kamper i byen. Fra et hangarskip der ute mellom den arabiske halvøy, med støtte fra en base i Djibouti på kysten, krysset blant annet et transportfly og et par jagerfly inn over det afrikanske kontinentet. De kom lavt inn over den sørsudanske hovedstaden formiddagen 12. juli.
Operasjonen hadde fått navnet «Oaken Steel» og blant dem som ble evakuert ut neste dag, var meg. Dette var den siste militær operasjonen Obama ga ordre om i sin presidenttid, som vi vet om. Og den siste av flere som fant sted i Afrika. Noen måneder senere tok Donald Trump over presidentposten, og dermed endte også en relativt aktiv amerikansk periode med diplomatiske forbindelser og engasjement i Afrika.
Donald Trump er kanskje mest kjent i Afrika for å ha kalt afrikanske land «shithole countries»
Forholdet mellom Afrika og USA har alltid gått i bølger. Det er ikke like tett som forholdet mellom et knippe tidligere europeiske kolonimakter og deres tidligere kolonier. Men USA har jo også en forbindelse til kontinentet gjennom sin afroamerikanske befolkning, etterkommere av afrikanere som ble skipet over Atlanterhavet mot sin vilje. Allikevel har forholdet mellom USA og afrikanske land blitt diktert av andre forhold, særlig under den kalde krigen. Da var det kampen mot kommunismen som preget forhold til afrikanske land, noe som i mange tilfeller førte USA inn «på feil side» sett med afrikansk øyne − som en forsvarer av autoritære og rasistiske regimer, som i tilfellet Zaïre (nå Den demokratiske republikken Kongo) og Sør-Afrika.
Dette endret seg først et godt stykke ut på 1990-tallet da president Bill Clinton inntok det hvite hus. I 1998 var presidenten på en rundreise til hele sju afrikanske stater. Underveis anerkjente han særlig under besøkene til Senegal og Ghana både USAs mørke historie som slavestat, og noen av supermaktens mer nylige feiltrinn, som støtten til Apartheidstaten i Sør-Afrika. I sistnevnte fulgte Clinton Nelson Mandela, som bare et tiår tidligere hadde stått på amerikanernes terrorliste, på et besøk tilbake til fangeøya Robben Island.
Men det var først og fremst handel som sto på plakaten for Clintons rundreise. I mai 2000, mot slutten av sin embetstid, signerte presidenten den såkalte AGOA-avtalen – African Growth and Opportunity Act – en handelsavtale med 32 afrikanske stater.
Det var den neste presidenten som skulle få æren av å implementere AGOA, nemlig George W. Bush jr. Kritikere av avtalen mente den gjorde det vanskeligere for afrikanske land å skjerme seg fra det tidligere 2000-tallets frihandelsgospel, avtalen ble allikevel beholdt av de fleste landene. I Bush sin tid gjorde sikkerhetspolitikken for alvor tilbakekomst i forholdet mellom USA og Afrika. USA hadde lenge vært til stede militært på kontinentet, blant annet som en del av FN-styrken i Somalia på tidlig 1990-tall. Men nå ble innsatsen trappet opp, og nye avtaler om militært samarbeid inngått. I 2002 overtok amerikanerne Camp Lemmonier i Djibouti, fra den franske fremmedlegionen. Det kommende tiåret skulle denne bli viktige blant annet i en opptrapping av droneangrep, på begge sider av Adenbukta.
Debatt: Uansett hvem som vinner i november, er Amerika på vei inn i raseskiller lik apartheid-æraen
Barack Obama, selv sønn av en kenyaner, bygget videre på sine forgjengeres afrikapolitikk, uten de store bruddene. Men i hans periode ble det også mer trøbbel. Krigen mot terror, som han hadde arvet av sin forgjenger var på ingen måte over i Afrika, og amerikanernes sikkerhetssamarbeid med afrikanske land ekspanderte stadig. I 2011 var amerikanerne med da Libyas president Muammar Gaddafi ble avsatt, etter en operasjon som dels skapte en diplomatisk avstand mellom flere afrikanske land og Europa og USA. Året etter ble flere amerikanske diplomater drept da en islamistgruppe stormet ambassadebygninger i Benghazi i nettopp Libya. Året etter trappet amerikanerne opp kampen mot islamister i Afrika, med en samarbeidsavtale med blant annet Niger, sør for Libya.
Sjøl om Obama var mer populær enn sine forgjengere på kontinentet, utgjorde ikke hans presidenttid noen stor endring for afrikanerne flest. Noen forskjell skulle heller ikke etterfølgeren gjøre. Donald Trump er kanskje mest kjent i Afrika for å ha kalt afrikanske land «shithole countries», en uttalelse som skapte en del diplomatiske knuter på tråden. Utover det virket det ikke som om Trump var særlig interessert i kontinentet, perioden fram til 2020 er først og fremst prega av at øverstkommanderende ikke ser ut til å bry seg, ikke engang med å utnevne nye folk til ledige ambassadørstillinger eller nøkkelposisjoner i Utenriksdepartementet, som kan bry seg for ham. Amerikansk UD har for eksempel tradisjonelt hatt statssekretærer for afrikanske saker. I 2017 lot Trump denne posten stå åpen i sju måneder. Administrasjonen hans kuttet også kraftig i bidragene til internasjonale organisasjoner som FN, som jo har mye av sin aktivitet i Afrika.
Les også: Xi lover økt samarbeid med Afrika
Bidens periode har dermed vært prega av å finne tilbake til gammel form for en amerikansk afrikapolitikk. AGOA er tilbake, den militære tilstedeværelsen er stadig der, med unntak av en tilbaketrekning fra flere vestafrikanske land, som Niger. Men av alle kontinent ser det stadig ut til at Afrika er det kontinentet som får minst oppmerksomhet fra amerikanske presidenter. Det kommer nok ikke til å endre seg vesentlig med neste kvinne eller mann ut, heller. Kamala Harris, som Obama kan sies å ha en forbindelse til kontinentet gjennom sin jamaicanske arv, har ikke vært nevneverdig opptatt av Afrika. Og vi vet allerede hva Trump mener om kontinentet.
I april 2023 var flyene fra Camp Lemmonier i Djibouti på vingene igjen. Denne gang for å bistå enda en evakuering, nemlig fra Sudan hovedstad Khartoum. Da var det Biden som ga ordre. Man kan like det eller ei, men USA er fortsatt en militærmakt i Afrika. Det er en av grunnen til at det kan ha noe å si for Afrika hvem som blir amerikanernes neste president.
Sjøl har jeg ofte lurt på om jeg ville ha kommet meg ut av Juba den gangen i 2016, om Trump alt var president. Det er gode grunner til å være skeptisk til det amerikanske nærværet i Afrika, og særlig det militære. Men en administrasjon som rett og slett gir blanke, fra en dag til en annen, etterlater seg også et maktvakuum. Og det er ikke sikkert vi vil like de som flytter inn for å fylle det.
