«Et rødgrønt flertall hvor styrkeforholdet mellom SV og Sp var ganske jevnt, så med andre ord ut til å være innen rekkevidde», skriver tidligere SV-leder Audun Lysbakken i sin nye bok om situasjonen sommeren 2021. Det endte ikke slik. Men med en knyttet neven i veggen av skuffelse og et annet politisk Norge.
Mandag var det tre år siden Jonas Gahr Støre kunne spasere glad og fornøyd ut fra møtet med kongen på toppen av Karl Johan. Med oppdrag om å styre landet.
Høyres Erna Solberg hadde etter åtte år som statsminister, fått innvilget sin høyst formalistiske avskjedssøknad av kongen. Avgjørelsen var folkets. Ola og Kari hadde noen uker før med all tydelighet sagt adjø til Solbergs høyreregime. Med tidenes overvekt var det igjen venstresidas tur til å styre samfunnsutviklingen.
Det er en besnærende tanke hvis Senterpartiets lange nedtur hadde kommet litt lenger.
Men det var ikke venstresida som kom ut på Slottsplassen. Det var Arbeiderpartiet og Senterpartiet. «En mindretallsregjering av Ap og Sp er et dårlig svar på valgresultatet», skrev vår Arne Strand. Sosialistisk Venstreparti lå igjen på gulvet på Hurdal, klippet vekk og ut av historien. Spørsmålet er om historien om Støres regjering kunne fått en lykkeligere slutt, hvis bare SV hadde fått spille en av hovedrollene?
Statsministeren er blitt pekt på som regissør, Senterpartiet også. Trygve Slagsvold Vedums parti hadde tross alt landsmøtevedtak fra 2016 på at de ikke ville ha med SV. Denne ambisjonen ble presisert av Vedum sommeren 2021. Sammen med et ønske om selv å bli statsminister. Nå avslører Audun Lysbakken i sin nye bok at han ikke ønsket birollen han ble tilbudt. I dag kaller han avtalen SV ble forelagt for en husmannskontrakt.
Spøkelsene fra hotellet på Hurdalssjøen har hjemsøkt statsminister Jonas Gahr Støre siden den dagen hos kongen. Fra 14. oktober 2021 har det vært oppoverbakke og en evig nedtur med krisemålinger for de to regjeringspartiene. Da statsminister Støre gjestet Dagsavisens «Politisk pub» på onsdag, sa han: «Jeg ønsket å få til tre partier i regjering, og var fullt klar over hvor krevende det var. Se på mønsteret inn i den valgkampen. Budskapene Sp hadde og den valgkampen SV drev for å få ned forskjellene og få gjennom store ting på klima, på olje og gass. Jeg vet ikke om Audun spekulerer i det, men ville det vært annerledes om SV fikk to prosentpoeng mer enn de fikk?».
Les også: Sex, singelliv og kunstig intelligens, lover Magnus Forsberg
Mange ser på Hurdal som helt avgjørende for regjeringens problemer. LOs leder Peggy Hessen Følsvik var allerede et halvår etter valget tydelig på at SV måtte i regjering ved første og beste anledning: «Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV må finne sammen! Ikke bare fra sak til sak i Stortinget! Men i regjering!», sa hun med ettertrykk på Folkets Hus da Landsorganisasjonen var samlet til kongress.
Hun la også til at Jonas, Trygve og Audun gjerne måtte låne slagordet «Større. Sterkere. Sammen». Regjeringens utfordringer med å nå gjennom til velgerne hadde da allerede begynt å vise seg. Senterpartiet sleit tungt, og var i målt oppslutning halvert, mens Arbeiderpartiet hadde tapt fire prosent siden valget. Med et såret SV på utsiden hadde ikke Støres gjeng bare en tøff opposisjon på høyresiden − som på vårparten 2022 begynte å få tilbake fotfestet − den hadde midt i den gryende dyrtida også sine tydeligste kritikere i en sylskarp venstreopposisjon. SV fikk gjennomslag for sin politikk, og en supertent Mímir Kristjánsson gikk i tet for en historisk stor Rødt-gruppe på Stortinget.
Istedenfor en flertallsregjering var Norge sendt tilbake til den politiske virkeligheten fra før 2005, med et høyre, et sentrum og et venstre. Men med Arbeiderpartiet i sentrum. Regjeringen hadde langt på vei måttet føre en tofrontskrig. Og tapt. «Dialogen med budsjettpartner SV ser illevarslende svak ut når regjeringen presses for åpen scene og ikke evner å kompromisse på bakrommet», skrev jeg i en analyse tre måneder etter at Støre tiltrådte.
Les også: Det er ofte uklart og tvetydig hva Frp egentlig mener, skriver Jonas Bals
Nå forteller daværende SV-leder Lysbakken for første gang om det lukkede roms mysterium, sin versjon av hva skjedde i Hurdal. Om hvorfor trepartisamarbeidet alle ventet på, endte med at Lysbakken klappet sammen PC’en og strøyk på dør. Hans versjon av dramaet er at Støre ville og prøvde, men i realiteten ikke hardt nok. De to seierherrene Vedum og Støre «hadde hendene fulle med å bli enige med hverandre», er Lysbakkens versjon. Og Senterpartiet fikk viljen sin, skriver han. «Det hadde neppe gått bra», tror han i dag om et regjeringssamarbeid på premissene SV ble forelagt.
Les flere kommentarer av Lars West Johnsen
Lysbakkens neve i veggen valgnatta handlet om at valgresultatet for SV ga Lysbakken langt dårligere forhandlingstyngde enn målingene tilsa. Med et Senterparti mer enn dobbelt så store som SV, var det sjanseløst. SV takket nei til et tilbud Ap/Sp visste de ikke kunne akseptere. Hjertesakene olje, skatt og profitt i velferden måtte ha blitt lagt vekk.
Ja, hva hvis SV var sterkere? Det er en besnærende tanke hvordan ting kunne sett ut hvis Senterpartiets lange nedtur hadde kommet litt lenger og SV i valget hadde fått til det målingene tydet på. Et knapt år før valget var Sp tre ganger så store som SV. Fire måneder etter var SV forbi i oppslutning. «Jeg er skrudd sammen sånn at jeg ikke tenker på det som ikke ble», sa statsministeren onsdag. Mange andre er ikke det.
Fasit etter tre år er at den politiske situasjonen er snudd på hodet. 100 mandater til venstresida er nå blitt til nær 100 på høyresida i et oppsiktsvekkende skifte. Et SV på innsiden ville gitt regjeringen langt mer arbeidsro og det hadde vært en mer dempet politisk hverdag i en virkelighet som de siste tre årene har vært vanvittig. Det hadde krevd bare litt mer tålmodighet og litt mindre hybris enn det var i lufta på Hurdal i 2021.
Les også: Det går til helvete på første klasse, skriver Lars West Johnsen
Paradokset er at med SV utenfor, er regjeringens politikk trukket lenger mot venstre i budsjettforhandlinger. Mer i tråd med valgresultatet, kanskje, men samtidig har det gitt en mindretallsregjering som nå bare har støtte fra hver fjerde velger. Det var muligens riktig av SV, som i regjering kunne tapt grovt til Rødt, men samtidig har det svekket mulighetene den brede venstresida har til å holde høyresida unna regjeringskontorene. Noen vant slaget i 2021, men kan det ha kostet krigen?
Mangel på samarbeid og vilje til kompromisser i 2021 åpnet veien for Erna Solbergs tilbakekomst. Det er 11 måneder igjen til valget. Det er på tide å tenke strategisk og rødgrønt som i 2005. Legge en felles plan i god tid før valget og tydelig identifisere motstanden – en høyrebølge som truer med å knuse alt det partiene til venstre står for. Da har alle tapt.
Les også: Audun Lysbakken i portrettet om kriseåret 2012: «Jeg var tom for krefter, vrengt ut og inn» (+)
Kommentar: Trond Giske har et poeng eller to om innvandring (+)
Kommentar: Det landet som ville ha Sp finnes ikke lenger (+)
