USA har valgt, og de har valgt Donald Trump som sin nye leder. Det er bare å gratulere. Og ønske lykke til. Til oss alle. Vi kommer til å trenge det.
Til tross for valgdagsspørreundersøkelser som fortalte et tydelig språk om at den jevne amerikaner − 72 prosent av dem − er sint og misfornøyd, så det for nattevåkerne lovende ut for at USA skulle styre unna Trump.
Kamala Harris gjorde det bra i vippestatene, og ledet an i helt avgjørende Pennsylvania. Det var overraskelser på gang i Virginia, i Iowa og hun hadde grepet på Georgia.
Hadde hun en reell sjanse til å vinne?
Under valget i 2020 kom også Joe Biden bakfra på valgnatta og snudde det hele, så selv når tallene begynte å snu, var det håp. Men sakte, men sikkert ble det klart at det ikke ville gå for Kamala Harris.
Det er i skrivende stund ikke et endelig resultat, men det trengs et mirakel for at Trump ikke skal stå igjen som vinner.
Trump er mer populær nå enn noen gang før, og kan for første gang vinne et flertall av de nasjonale stemmene. Han ligger an til å vinne alle de sju mye omtalte vippestatene. De røde republikanerne vil også få flertallet i senatet, mens Demokratene fortsatt kan vinne tilbake flertallet i representantenes hus, som en liten kime av håp. Men USA har til de grader sagt ifra. Det har vært et protestvalg. Amerikanerne er sinte og misfornøyde.
Det ble et déjà vu, det var 2016 på nytt. CNNs legende John King sto igjen foran sitt interaktive kart og lette etter stemmer som kunne endre bildet. Uten å finne dem. Uvirkeligheten var tilbake. Det man bare ikke kunne tro at USA ville gjøre, gjorde de. Man kjenner på den samme forvirrede nummenheten. Det er et sjokk, det er bare å innrømme. Og tankene går uvegerlig til hvilken vei USA går og hva det vil bety for oss.
Hva vil det si for klimaarbeidet, for Nato? For demokratiet? Og ikke minst for Ukraina, som er helt avhengig av USAs ekstraordinære støtte. I morgentimene onsdag er spørsmålene flere enn svarene. Men det er klart for meg at vi tar et langt steg inn i det ukjente og potensielt farlige.
De oppsummerende analysene er for tidlig å gjøre, selvsagt. Men stemmetallene tyder på at visepresident Kamala Harris har hatt for dårlig tid, og har blitt assosiert med en svært upopulær president. Ett av spørsmålene som selvsagt vil bli stilt i ukene som kommer, er om det var rett av Demokratene å gå for Bidens visepresident som kandidat? Hadde hun en reell sjanse til å vinne?
USA har stemt over Joe Biden. Og USA har sagt ifra med krigstyper om at Harris, som har stått ved hans side i snart fire år, ikke har tillit til å fortsette. Hun klarte ikke, eller rakk ikke, å etablere seg som et troverdig alternativ.
Tross Trumps alder, udemokratiske tendenser og uforutsigbarhet, var det bedre for USA å ta en sjanse på han enn på en ny runde med Bidens kompanjong Harris. Det sier en hel del om misnøyen.
Harris får skylda for økonomien. Det hjalp ikke med nøkkeltall som forteller at USA gjør det bra, at inflasjonen er lav, arbeidsledigheten det samme, når folk ikke har råd til å kjøpte mat og opplever at livet var bedre under Trump.
Som visepresident var Harris også stor del av Biden-administrasjonens håndtering av grense- og immigrasjonsproblematikken. Hun kom ikke unna ansvaret for dette heller.
Heller ikke Kamala Harris ble den første kvinnelige presidenten. I 2016 tapte Hillary Clinton. Det er grunn til å spørre om at USA er blitt så reaksjonært at en kvinne ikke kunne vinne. Tall tyder på at svarte menn og latino-miljøene har snudd ryggen til Demokratene. Var det machomenn og verdikonservative katolikker som avgjorde dette?
En siste refleksjon man ikke kommer unna i sjokkets stund, er den raskt aldrende og svekkede president Joe Bidens klamring til makta. Hva var det verdt for han og hva har det kostet USA – og kanskje demokratiet? Tida fra slutten av juli til tirsdag 5. november strakk ikke til for Harris. Og kanskje var hun ikke engang den beste kandidaten. Men presidenten ga ikke partiet sitt noe annet valg.
Historiens dom kan bli brutal for Joe Biden.
