Dagen etter Trumps valgseier var en stor gruppe tillitsvalgte i LO-forbundet NNN samlet på Sørmarka, som er arbeiderbevegelsens mest brukte skoleringsarena, med en statue av Martin Tranmæl ved inngangsdøren.
Det var det best tenkelige stedet å være for å diskutere med folk valgresultatet i USA og hva vi kan lære av det.
For de som husker morgenen 2016 da Trump vant sist var det en morgen preget av sjokk, både i Norge og rundt omkring i verden. Mitt personlig sterkeste minne er kanskje da det tikket inn en e-post fra læreren til min da 9 år gamle datter. Hun fortalte at ungene hadde vært skikkelig bekymret i klassen og at vi burde trygge dem på at det tross alt kom til å gå bra med Norge.
Både kloden og USA har taklet Trump før.
Det er ikke så rart. Og når vi leser statistikker over at mange unge mangler fremtidstro i Norge, har jeg av og til tenkt på hva de som nå er tenåringer og tidlig i 20-årene, har vært med på i den globale nyhetsscenen.
Alle fikk vite at Trump var en farlig mobber som ikke respekterte spillereglene. Og så vant han likevel. Hvordan er det for en 9-åring å absorbere?
I dagene etter Trump vant i 2016 var mange preget av handlingslammelse og resignasjon. Sånn trenger det ikke være nå. Vi kunne på mange måter høre det da Kamala Harris holdt sin tale sent norsk tid hvor hun anerkjente nederlaget og lovet å jobbe konstruktivt med Trumps team for en fredelig overføring av makten.
Publikum klappet spontant for akkurat det poenget. Fredelig overføring av makten. Men hovedbudskapet hennes står seg også i vår sammenheng. Det viktigste nå er egentlig at vi må ta mer lederskap sjøl.
Les også: President Biden ga Demokratene og Kamala Harris et håpløst utgangspunkt, skriver Lars West Johnsen
Så er det såklart noen lærdommer: Valget handlet om økonomi og ulikhet, som alltid. Når kontoen er tom, spiller det liten rolle om BNP vokser – livet har blitt dyrere og mer krevende.
En lønnsutvikling som har vært dårlig helt siden 80-tallets fagforeningsknusing, har skapt misnøye og splittelse som det tar mer enn et valg å endre på. En graf jeg lenge har vært opptatt av, viser det med all mulig tydelighet: I takt med at fagforeningsgraden i USA har stupt, er ulikheten kommet ut av kontroll.
Det skaper en situasjon der folk som Elon Musk og Jeff Bezos blir egne øyer av makt som har både penger og teknologi til å påvirke resultatet.
USA har bak seg over 20 år med krig, mislykkede sådan i både Irak og Afghanistan, med enorme menneskelig kostander. Det er litt underdekket her i Norge, men at Trump har vært såpass kritisk til amerikansk krigføring, spesielt i Irak, er viktig å legge merke til.
Det er vanlige folk med lite penger som utgjør ryggraden i det amerikanske forsvaret og de langvarige krigene har hatt enormt dramatiske konsekvenser for menneskers liv – og død. Det er for eksempel flere Irak-veteraner som har tatt livet av seg etter de kom hjem, enn som døde i kamp i Irak. USA og Storbritannia har brukt like mye penger på de to krigene i Afghanistan og Irak som Kina har brukt på belt and road-initiativet i samme periode. Hvem kommer sterkest ut?
Disse tingene virker ikke fra år til år, men påvirker samfunn og tillit til politikerne på lang sikt. Arven etter George W. Bush var på en måte Obama. Men også Trump.
Vi vet også at mangel på kontroll over grensene og høy innvandring over tid har betydd mye for velgerne. I en periode med tøff økonomi er det ingenting rart med det. Dessuten lever vi i parallelle virkeligheter i de sosiale medienes tidsalder. De som stemmer demokratisk, har et langt lysere bilde av økonomien enn de som stemmer republikansk.
Folk på progressiv side har også noe å lære av den slentrende og uvørne måten Trump og hans allierte går fra podkast-studio til podkast-studio og snakker i timesvis uten å være redd for å si noe feil. Det er bedre å virke ekte enn å si alt rett.
Så ble det altså Trump nok en gang, den mest udemokratisk orienterte presidenten i USA i etterkrigstiden. Men, både kloden og USA har taklet Trump før. Det blir annerledes nå. Mer forberedt. Men institusjonene er sterke. Og republikken har vært gjennom tøffe tider før.
Les også: Valgresultatet i USA må vekke oss: Vi trenger en ny debatt om Norges forhold til EU, skriver Heidi Nordby Lunde
Den langsiktige konsekvensen av dette er at amerikansk makt blir mindre. Det er mange ting å være kritisk til USA for. Jeg er spesielt kritisk til landets rolle i Midtøsten. Men hvordan blir en verden uten tydelig amerikansk lederskap? Det vet vi ikke.
Gjennomsnittlig levealder i Kina er nå lengre enn i USA. Verdensøkonomien er ikke lenger tungt plassert i Vesten. Den er blitt langt mer global. Vi går mot en mer multipolar verden, med nye store maktsentre i øst og i sør.
Det blir opp til land med demokratiske verdier selv å ta større lederskap. Det er lite å hente i den mentale, politiske katakomben som jeg og mange andre gikk ned i sist. Så viktigst for oss i Norge og Europa: Vi må ta større lederskap selv fremover.
Hvis du vil gjøre én ting som reaksjon på valget – hvis du ikke er fagorganisert ennå – bli det i dag.
Les også: Han frykter «smitteeffekt» hvis Trump får viljen sin i Ukraina
Les også: Ekspert urolig for «Trump 2.0»: – En stor fare for USA
Les også: Dette er blant Donald Trumps valgløfter (+)
