Startskuddet har gått for det som kan bli et farlig kappløp mellom USA og Kina om hvem som styrer framtiden. Er Donald Trump mannen som forstår Kina eller vil han svekke USAs sikkerhet i et forsøk på å utradere Bidens reformer?
Trump har vært en transformativ figur i USAs forhold til Kina. Da han flyttet inn i Det hvite hus i 2016, var Kina ansett som en fredelig handelspartner som sikret en jevn strøm av billige varer til USA. I dag ses Kina som den største trusselen mot USAs status som supermakt, skyldig i den amerikanske industridøden, opphav til den største epidemien siden spanskesyken (muligens grunnet tvilsom labsikkerhet), og USAs eneste reelle konkurrent i kappløpet om transformativ kunstig intelligens.
Det er essensielt at USA kommer først i mål. Koste hva det koste vil.
Den som frykter Kina kan tilsynelatende glede seg over fire nye år med Trump. Trump så tidlig faren ved amerikansk avhengighet av Kina. Skulle Kina invadere Taiwan eller blokkere eksporten av brikkene ville både det amerikanske militæret så vel som den amerikanske teknologiutviklingen stanse opp. Alle skip, tanks, droner, presisjonsvåpen og ikke minst kunstig intelligens, er avhengig av databrikker som utvikles i Taiwan og Sør-Korea.
I forrige presidentperiode gikk Trump i bresjen for å gjøre USA mer uavhengig av Kina. Dette har vært fulgt opp av Biden-administrasjonen. Mest nevneverdig er det at han rekrutterte TSMC i 2020, det taiwanske selskapet som har nær monopol på de essensielle databrikkene, til å opprette produksjon i USA.
Nå kan det se ut til at Trump vil ta ytterligere grep for å styrke amerikansk konkurranseevne. Han vil, i likhet med sin våpendrager Elon Musk, frigjøre «big tech» fra hemmende reguleringer og slik styrke USAs rolle som den ledende økonomien i verden.
Les også: President Biden ga Demokratene og Kamala Harris et håpløst utgangspunkt, skriver Lars West Johnsen
Det er imidlertid ikke åpenbart at dereguleringen er et gode for amerikansk konkurransekraft. Skattereduksjonen fra hans forrige periode økte gjeldsgraden og har begrensede virkninger på den amerikanske veksttakten.
Deregulering av teknologisektoren vil heller ikke nødvendigvis øke veksten. Et problem i teknologisektoren er at noen få selskaper sitter på mye markedsmakt. Reguleringer som reduserer den makta vil øke, ikke redusere, veksten.
Likeledes kan gode reguleringer av kunstig intelligens bidra til å fremme innovasjon. Det er en fare for at selskaper, i jakten på markedsandeler, kutter svinger og ikke tar sikkerhet tilstrekkelig på alvor. Om KI skulle føre til ulykker og misbruk av teknologien vil det kunne føre til en forsterking av et gryende «techlash» som vil svekke sektoren på lang sikt.
Deregulering som politisk prosjekt kan også gå på bekostning av å sikre amerikansk kontroll over databrikkene, som var genistreken fra Trumps forrige periode. Han har, overraskende nok, lovet å stoppe Bidens store industripolitiske prosjekt om å subsidiere amerikansk databrikkeproduksjon.
Om ikke USA sikrer sin egen produksjon av nødvendige databrikker, vil det true USAs militære suverenitet. I Ukraina kan alle se at KI-styrte droner endrer hvordan krig føres. I Israels krigføring har KI spilt en sentral rolle. Både militante og sivile palestinere blir drept av KI-systemer med lite menneskelig kontroll. Sjefen for Stratcom, det amerikanske organet som har ansvaret for atomvåpenprogrammet, forteller at de vil ha KI inn i atomvåpensystemene. Jo mer det amerikanske militæret «KI-fiseres», jo mindre aktuelt er det å være avhengig av eksport fra Taiwan og Sør-Korea.
Les også: Valgresultatet i USA må vekke oss: Vi trenger en ny debatt om Norges forhold til EU, skriver Heidi Nordby Lunde
Den transformative virkningen av KI i økonomien er enda et argument for å kontrollere essensielle innsatsfaktorer. Vi har sett enorm vekst i KI de siste årene. For ti år siden var det vanskelig for selv den mest kompliserte KI-maskin å se forskjell på en kopp og en katt. I dag har vi verktøy som ChatGPT, som skriver dikt, lager kunst og musikaler om katter og kopper. Hvis utviklingen fortsetter vil det kunne gi en veksttakt vi aldri har sett maken til. Om ikke USA flytter verdikjeden sin vekk fra Taiwan, vil imidlertid denne veksten avhenge av Kinas framferd i nærområdene sine.
En joker i forståelsen av Trumps teknologipolitikk er hvor dypt han er overbevist om veksttakten i KI-utviklingen. I Silicon Valley sirkulerer et innflytelsesrikt essay av tidligere OpenAI-ansatt Leopold Aschenbrenner. Hans argument er enkelt: Når KI blir god nok til å forbedre seg selv, vil utviklingen akselerere dramatisk. Dette scenarioet påvirker allerede hvordan teknologer og politikere − inkludert Ivanka Trump − tenker om KI-kappløpet med Kina.
Slutningen Aschenbrenner trekker av sin egen argumentasjon, er at det er essensielt at USA kommer først i mål. Koste hva det koste vil. Det passer perfekt med Trumps lovnader om å skrote Bidens forsøk på å regulere teknologisektoren generelt og KI-utviklingen spesifikt. Selv om reguleringer kan være nødvendig for å sikre ansvarlig utvikling av KI, så vil det virke som en brems i kampen med Kina om å komme først over målstreken.
Aschenbrenner tar også til orde for en helt annen involvering av den amerikanske sikkerhetsstaten. Hittil har ledende KI-modeller blitt utviklet av raskt skalerende startups. Deres sikkerhet er ikke i nærheten av det som trengs hvis Aschenbrenners kappløpsdynamikk gjør seg gjeldende.
Kunstig intelligens er software og den kan stjeles i et cyberangrep. Jo kraftigere KI-modeller som utvikles, jo større er gevinsten av å stjele modellene. Selv Google har en datasikkerhet som knapt kan stå imot vanlige cyberkriminelle. Hvis Kina eller andre stater skulle bruke all sin makt på å få tak i modellene, er selskapenes rutiner ingen match. Skal amerikansk KI sikres, må sikkerhetsmyndighetene på banen.
Hvis Trump er eller blir overbevist om Aschenbrenners argument, vil det markere et nytt taktskifte i utviklingen. Kapitalismens insentiver til å ta snarveier blir nå styrket av et statlig press på å vinne kappløpet.
Hvordan skal lille Norge forholde seg til et slikt KI-våpenkappløp? Det er to veier å gå. Den ene er å velge side, slik Unge Høyre nylig tok til orde for i sitt program. En bedre strategi er å gå sammen med andre land om å styrke internasjonale organisasjoner og reguleringer. Ingen kommer godt ut av et KI-kappløp.
Les også: Han frykter «smitteeffekt» hvis Trump får viljen sin i Ukraina
Les også: Ekspert urolig for «Trump 2.0»: – En stor fare for USA
Les også: Dette er blant Donald Trumps valgløfter (+)
