For et par uker siden snakket jeg med en ung vinbonde på Kreta. Store deler av året tilbringer han i USA, der kone og barn bor fast, men familieforpliktelser på gården har gjort ham til en langdistansependler. Samtaler om fallende vinkonsum og stigende klimatrussel, ledet oss sømløst over til middelhavsdietten generelt.
Ifølge ham sto det ikke så bra til i Hellas i dag, etter tiår med uheldig påvirkning utenfra (les USA). Hans far kunne fortsatt gå oppover i fjellene og plukke et snes ville planter til middagen, mens han selv trolig ville blitt forgiftet ved første forsøk. Hans barn var heller ikke spesielt begeistret for kokte planteblader med olivenolje, sitron eller eddik (horta). Men på spørsmål om i hvilket av sine to hjemland han spiste mest, best og sunnest, kom svaret kontant: «Her, i Hellas. Selvfølgelig!».
Kreta var i sin tid inspirasjonskilden til kostholdet som de siste årene regelbundet blir kåret til verdens beste. Men grekerne har begynt å ligne stadig mer på sine vestlige naboer, med høyt innslag av raske, ultraprosesserte måltider, fordøyd på farten med et stort beger Coca-Cola. Med overvekt, hjerteinfarkt og andre livsstilssykdommer som resultat. Utviklingen er foruroligende, men det er fortsatt et (atlanter-)hav av forskjell på det amerikanske og det greske kostholdet. I hverdagen som til fest.
Jeg kom til å tenke på dette møtet da jeg forleden leste debatten mellom Aftenposten-journalist Joakim Lund og den gresk-norske kostholdsguruen Fedon Lindberg, som er aktuell med boka «Middelhavskoden». Overskriften på Lunds januar-kommentar var: «Middelhavskostholdet er et av verdens verste». Hans poeng er at middelhavsdietten er konstruert. «Folk spiser ikke sånn.»
Les også: Bokvåren 2025: Her er våre tips! (+)
Det er jo en konstruert problemstilling. Ingen, ei heller Fedon Lindberg, har påstått at grekere, italienere eller spanjoler i dag er mindre overvektige enn nordmenn, lever betydelig lengre, i gjennomsnitt, eller pådrar seg færre hjerteinfarkt. Som han skriver på side 12:
«Som i Norge, har folk i Sør-Europa i varierende grad gått bort fra sitt tradisjonelle råvarebaserte kosthold og dessverre adoptert den ultraprosesserte maten (selv om mange positive elementer forblir uendret, for eksempel at Hellas har det høyeste forbruket av olivenolje per innbygger i verden og blant det aller høyeste forbruket av frukt og grønnsaker i Europa). Vi mennesker har imidlertid forsøplet planeten og ultraprosessert maten vår til det ugjenkjennelige. (…) Det er på tide at vi tar affære for å motvirke dette så godt vi kan».
Teorien består, altså, selv om praksisen forgår.
Basert på lang erfaring er det er større sjanse for å finne kloke råd hos en blid, gammel greker enn fra ei sur, gammel tante i Akersgata.
Å hisse seg opp over nivået på matdiskusjonene i Aftenposten, kan framstå som bortkastede kalorier. Men hvis det er noe vi trenger i dag, er det prinsippene som utgjør grunnmuren i middelhavsdietten og beslektede idealer, slik de forekommer i verdens såkalt blå soner (steder i verden folk lever lenge). Det handler ikke bare om å spise lokalt, sesongvariert og mer plantebasert, altså generelt ting som reduserer klimaavtrykket på et måltid. Det handler om en livsstil. Det greske ordet diett betyr ikke å redusere valker før bikini-sesongen, det handler om en kultur og levemåte, og den er verdt å forsvare.
Kommentar: Har de rike og mektige blitt ofrene?
Pyramide-illustrasjoner av middelhavsdietten ser som regel sånn ut: Øverst, der den er på sitt smaleste, finner du rødt kjøtt og søtsaker. Ting du ikke skal spise så ofte. På nivåene i midten finner du kylling og annet lyst kjøtt, ost, jogurt, egg, fisk, frukt, grønnsaker, vin og olivenolje, som du enten skal få i deg daglig eller ukentlig. Et par glass rødvin daglig er helt ok, men bør helst drikkes til måltider.
Det mest interessante er det nederste nivået, som ikke består av noe spiselig og drikkelig i det hele tatt, men mennesker i sosiale settinger. En familie spiser sammen, et middelaldrende par danser, noen unger spiller fotball og et eldre ektepar spankulerer. «Vær fysisk aktiv og nyt måltider med andre mennesker», er moralen. Igjen blir vi minnet om det viktigste i middelhavsdietten – det er en veiledning til å leve lange, gode liv. Spis, elsk, lev. Og gjenta.
Den lokalproduserte, økologiske maten på den greske øya Ikaria (en såkalt blå sone) er en av de viktigste årsakene til at folk lever lenger der enn i Hellas for øvrig, men vel så viktig er livsstilen: Få bruker armbåndsur, folk står opp når de våkner og legger seg når de er trøtte, og butikkene har variable åpningstider. Når folk samles til fest og feiring, spleiser alle på mat og drikke. Blir det penger til overs, går de til fattige. Ikaria er ikke et «jeg-sted», men et «oss-sted», som det er blitt sagt.
Les også: Oslo etter thairevolusjonen (+)
Blå sone-leveviset er blitt destillert til ni punkter. Kun tre av dem handler om mat og drikke, de resterende handler om livsinnstillinger og aktiviteter: Senk skuldra, vær sosial, finn en høyere mening med livet. Mat er fellesskapskultur, noe som fortsatt er høyst levende på Ikaria og på Kreta, spesielt på søndager etter kirketid.
Når livsstilssykdommer, ensomhet, stress og depresjon er blitt epidemier i vestlige land, trenger vi gode inspirasjonskilder for å bryte ut av den onde sirkelen. Basert på lang erfaring er det større sjanse for å finne kloke råd hos en blid, gammel greker enn fra ei sur, gammel tante i Akersgata.