Drekkabakken kalte vi det. På fredager tidlig i pandemien møttes venner som ellers pleide å møtes på pub, i bakkene langs Akerselva. Med luer og medbrakte ølbokser mellom vottene. For dem av oss som ikke kunne snike oss bak en busk etter tredje ølen, var det litt vanskeligere, men det står igjen som små øyeblikk av glede, noe som oppi alt det alvorlige ble en hyggelig tradisjon en kort stund.
Kanskje søker hjernen min dit, bokstavelig talt til lyspunktene – i solskinnet med doble sokker i skoene – fordi vi siden da har blitt pent nødt til å lære oss å ta mentale pauser fra verdens forjævlighet.
Det var jo andre sider ved pandemien, jeg har bare ikke kapasitet til å forholde meg til dem hele tiden. Men onsdag er det fem år siden vi stengte ned samfunnet, og jeg prøver å huske hvordan det var da vi skjønte at dette ble stort. Da vi hørte om det nye, smittsomme viruset SARS-CoV-2 eller covid-19. Hvor farlig kom det til å bli? Eller da meldingen kom om at samfunnet skulle stenges ned. Uten at vi visste hvor lenge, eller hva det ville bety for bartender- og sykepleiervenner. Kalenderen ble brått tom, og jeg samboeren ble plutselig en kohort, dette ordet vi nesten har fortrengt etterpå.
Jeg har nesten glemt følelsen av at jeg kunne være en trussel mot mine egne foreldre. For en klemmer som meg, var det ekstra trist å måtte nøye seg med å trykke kinnet mot overarmen i stedet for kinnet når jeg sa hadet til faren min etter en tur. Jeg gikk med en konstant følelse av at det ville være best for dem om jeg holdt meg unna. Hva om jeg følte meg frisk, men fikk vondt i halsen dagen etter?
Likevel var jeg blant de heldige. For meg forble det hypotetisk, en bekymring som aldri slo til. Moren til en nær venninne holdt på å dø i 2021. For venninna mi ble det direkte skummelt å gå på jobb. Rett etter sommerferien skulle hun vært på et møte. I etterkant fikk hun vite at mange som var der ble smittet. Samtidig hadde hun en arbeidsplass og en rolle der hjemmekontor ikke var beste løsning og en stor gruppe mennesker var samlet. Stresset som fulgte, med pandemirelatert ekstraarbeid kombinert med frykten for morens helse, gjorde det året til et rent helvete.
Da hun endte hikstegråtende hos fastlegen, hadde kroppen vært i beredskap i månedsvis allerede. Det føltes nesten utrolig da moren omsider kjempet seg tilbake på beina. Men moren har fortsatt belastende senskader, så da venninna mi ble mamma året etter, og foreldrene hennes fikk et sterkt ønsket barnebarn, kjente jeg at jeg sjelden hadde unt noen den lykken så sterkt.
Likevel er sporene av pandemien fortsatt til stede i hverdagen deres, og det finnes flere slike historier. Mange mistet også sine kjære uten å kunne sitte hos dem på grunn av smitteverntiltak. Dagens unge mistet fellesskapet på skolen i avgjørende år, flere strever psykisk i dag. Og så finnes også dem som strevde med andre ting på forhånd, som fikk det bedre fordi hverdagen tross alt ble roligere en stund.
Men i årene etter har krisene kommet på rekke og rad. Vi fikk direkteoverføring av et forsøk på statskupp i USA den siste nedstengningsvinteren. Så kom fullskalakrigen mot Ukraina, og påfølgende uro og høye strømpriser.
Nå kan vi plutselig være i en før-pandemisk virkelighet igjen, fordi Trump sitter med makta i USA og en vaksinefornekter er helseminister. Den amerikanske varianten av folkehelseinstituttet er strupt, midt under et utbrudd av fugleinfluensa som kan spre seg videre.
I dag kan man lese i denne avisa at sykehusene faktisk ikke er bedre rigga om det skjer igjen.
Før pandemien hadde vi 4,8 intensivplasser per hundre tusen innbyggere, som allerede var lavt. Målet var en økning fra de da 278 sengeplassene. Nå har man noen flere plasser om man teller senger, men siden befolkningen har økt, er det litt dårligere stilt i dag.
Det største problemet er likevel kvalifiserte ansatte til å besøke sengene. Norsk Sykepleierforbund mener det bare finnes personell til 119 sengeplasser, og grunnen de peker på, er den emosjonelle belastningen for de ansatte.
Det var hyggelig at de fikk applaus fra verandaen, men man hører ukentlig om det høye presset på sykehusleger og sykepleiere. De må løpe fra pasient til pasient, og journalføre og rapportere innimellom. Det blir mindre tid til lytting og vanskeligere å ta menneskelige hensyn når man omtrent er forsinket fra start. Da er det ikke mestring man tar med seg hjem etter skiftet, men en sterk følelse av utilstrekkelighet. Vi kan ikke forvente at de orker dette over tid. De største taperne blir pasientene.
Når det nå snakkes mer om beredskap, er det viktig at man ikke glemmer helsevesenet som skal ta imot. Vi er ikke sterkere enn systemet som plukker oss opp. Man kan ikke se bort fra at flere kriser kan komme samtidig, og da må vi ha gode planer og ikke minst gode lagre med det som kan trengs.
Tilliten til staten fikk seg en knekk de fleste steder under pandemien. Selv om vi fortsatt er bedre stilt i Norge enn i mange andre land, er vi avhengig av at staten ikke nok en gang er uforberedt når neste krise treffer. Det kan erodere tilliten vi er avhengige av. Koronakommisjonen stilte opp noen utfordringer staten er nødt til å ta seg tid til å løse.
Det er også nødvendig for at vi i sivilsamfunnet skal kunne hvile hodet iblant og lage oss lommer av samvær med andre. Om vi vet at flinke folk har det de trenger for å holde hjulene i gang, kan vi nyte sola mot frosne kinn og knekke en halvliter til i Drekkabakken.
Les også: Sykepleierne advarer: – Vi er ikke godt nok forberedt på en ny pandemi
Les også: Espen Nakstad fem år etter: – Håper det blir lenge til vi får en ny global pandemi (+)
