Det øyeblikket svenskene og finnene så den brutale russiske invasjonen av Ukraina, snudde de fra Nato-skepsis til å ønske å trygge sin sikkerhet og sine interesser gjennom Nato-fellesskapet. Svenske og finske politikere kjente sin besøkelsestid, tok ballen og løp med den. Finland og Sverige er nå på plass i alliansen, og bidrar til at den blir sterkere og de selv tryggere.
Også i Norge så vi store politiske bevegelser i kjølvannet av Russlands fullskala angrepskrig, der støtten til fullt medlemskap i EU økte markant. Men da var det ingen norske politikere som var på ballen.
Norge fomler ikke vekk ballen, vi er ikke en gang på banen.
Etter sikkerhetskonferansen i München, Trumps forkastelige behandling av Volodymyr Zelenskyj Det hvite hus, usikkerhet rundt USAs sikkerhetsgarantier gjennom Nato og deres tilbaketrekking av støtte til Ukraina, ser vi igjen en større og sterkere oppslutning om at Norge må trygge våre interesser gjennom å gå fullt og helt inn i det europeiske fellesskapet. Men er vi i ferd med å fomle bort ballen igjen?
Russlands brutale invasjon av Ukraina endret den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa for all tid. Flere mener nå at Norge har et lignende Nato-øyeblikk, der våre nasjonale interesser er alvorlig truet av en forverret global geopolitisk situasjon der vi kan havne i en trippel skvis, hvor vi direkte eller indirekte rammes av politiske avgjørelser vi selv ikke rår over.
Derfor er tiden inne til å diskutere EU-medlemskap. Argumentet mot å reise EU-debatten er at den er for polariserende i en tid der vi trenger å stå sammen. Men hvem skal stå sammen med oss?
Les også: Hva betyr egentlig America First, spør Hilde Restad
SVs leder Kirsti Bergstø har etterlyst nye og andre samarbeidspartnere enn USA, og FrPs statsministerkandidat Sylvi Listhaug krevde nylig i VG at Norge måtte ta initiativ til en helhetlig europeisk tilnærming for å ruste opp. Hvilke internasjonale kontakter og samarbeidspartnere er det FrP har, som vil prioritere ressurser til å opprette et nytt initiativ fra Norge til et forpliktende, europeisk samarbeid på siden av det de allerede er dedikert til?
EU er ingen quick fix for problemene Nato-landene har påført seg selv. Forsvar er nasjonalstatens ansvar, og de europeiske Nato-landene har brukt sin nasjonale selvråderett til å la være å oppfylle sine forpliktelser. Det har også vært et krav fra USA at det ikke skulle bygges overlappende kapasiteter til Nato i Europa.
Men EU bidrar med å forsterke de europeiske Nato-landene gjennom samarbeid og programmer for investeringer i forskning og utvikling av militær teknologi og utstyr, spesialisering av kapabiliteter, logistikk, interoperabilitet og militær mobilitet. Det forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet som er forbeholdt EUs medlemsland fremmer initiativer som Norge senere må jobbe for å koble seg på – for vår egen sikkerhets skyld, men også for å sikre vår egen forsvarsindustri. Så selv om EU ikke kan erstatte Natos kommandostruktur, så spiller EU en viktig sikkerhetspolitisk rolle.
Les også: Kjetil Staalesen om tidsmaskinen på veggen
EØS-avtalen har aldri vært nok for å sikre norske interesser. Derfor har vi over årene inngått 102 tilleggsavtaler som lener seg på EØS. Senterpartiet, SV og Rødt vil si opp EØS-avtalen, FrP vil reforhandle den. Samtidig jobber Norge for å komme inn på satellittprogrammet om sikker kommunikasjonstilgang, som kan være et alternativ til Elon Musks Starlink, og ikke minst EUs helseunion, som kan gjøre vaksinetilgang for Norge litt mindre tilfeldig og flaksbasert ved neste globale, dødelige pandemi.
Argumentet for at vi kan diktere 27 andre land med over 400 millioner innbyggere er at vi har olje og gass de vil ha. Men hva skjer når EU-landene når målene sine for omstilling til fornybart i en fremtid som ikke er så langt unna? Eller når Island nå gjenopptar sine forhandlinger om fullt medlemskap og får EUs kommissær for hav og fiskeriforvaltning?
Noen av våre politikere ser altså aktivt etter alternativer til det samarbeidet 27 europeiske land allerede har, og ti nye land gjerne vil inn i. Nå sier Senterpartiets Ola Borten Moe at partiet må akseptere EØS-avtalen. SV i Oslo mener at når verden er så usikker som nå så må avtalen fredes i fire år.
Les også: Oslo Arbeiderparti sto med historien i hendene. Men sølte bort sjansen
Akkurat. Så når verden er i kaos. Når alt er usikkert. Når vi plutselig ser at vi faktisk er sårbare alene – da ser vi at EU er en trygg havn for Norge og norske interesser. Men vi skal altså si til 27 land som forplikter seg til å jobbe sammen for å holde Europa fritt, fredelig og demokratisk at det er fint om de gidder å holde på med det, så vi kan hekte oss akkurat nå, men si opp så fort vi får anledning.
Med mindre det er en pandemi der vi trenger vaksinene deres. Eller sikkerhetspolitikk vi bør være en del av. Eller handelstiltak vi må få unntak for slik at norsk industri og norske arbeidsplasser ikke forsvinner. Eller forskning vi ikke får til uten europeisk samarbeid. Eller … nei. Vi klarer oss jo egentlig best alene.
De som gjerne vil inn i det europeiske fellesskapet fordi vi er tryggere sammen, vil ikke snakke om det.
Norge fomler ikke vekk ballen, vi er ikke engang på banen. Høyre og Ap demobiliserer aktivt alle som ville tatt fakkelen og stått opp. Dersom de ser etter Norges Nato-øyeblikk for å mobilisere, bør de kanskje se seg selv i speilet og mobilisere seg selv.
