En januarmorgen for åtte år siden fortalte legen på barneintensiven at han ikke var sikker på om datteren min ville overleve den alvorlige sykdommen hun var rammet av.
Overlevde gjorde hun, men med alvorlige fysiske og kognitive funksjonsnedsettelser. Siden har jeg mange, mange ganger sittet med følelsen av at hun er for kostbar. Se bare hvordan mennesker med store pleie- og omsorgsbehov blir omtalt:
«Sjokktallene bak kommunekrisen: – En yngrebølge». Gratulerer, NRK, både sjokk og krise i samme overskrift, som altså handler om sårbare barn. Og ikke bare det, men den feilaktige frasen ressurskrevende brukere gjentatte ganger nedover i artikkelen. Det er ikke folk som er ressurskrevende, men tjenestene. Og bruker er et dehumaniserende ord som skal få oss til å glemme at det er mennesker vi snakker om.
Vi skal altså «ta debatten» om hvorvidt menneskerettighetene bør gjelde for alle.
«Kommunene sliter med unge pleietrengende som koster stadig mer». Slik ble Politisk kvarter innledet av programleder Bjørn Myklebust 8. november i fjor.
«Det pågår en vridning av ressurser fra eldre til yngre brukere av helse- og omsorgstjenester i norske kommuner». Den politiske nettavisen Altinget sparket opp en debatt om yngreomsorgen, der premisset var at unge mennesker med hjelpebehov tar ressurser fra de eldre. Som om din bestefar må sitte med full bleie i timevis fordi kommunen må bruke så mange ressurser på min datter.
For det første er det ekstremt ugreit å sette sårbare grupper innbyggere opp mot hverandre på denne måten. For det andre er det like ugreit å snakke om mennesker som rene utgiftsposter, slik utallige artikler om temaet gjør: «enorme kostnader», «kraftig press på kommunenes budsjetter», «ikke bærekraftig», også videre, og så videre.
Skal vi ikke kunne diskutere hva velferdstjenester koster, eller snakke om prioriteringer? Jo. Men ikke på den måten. Ikke, slik KS-leder Gunn Marit Helgesen gjorde i Politisk kvarter: spørre om rettigheter bør være absolutte. Hun nevnte retten til å bestemme hvor en selv skal bo – for det er så kostbart for kommunene når folk skal drive og eie sine egne liv.
Les også: NHO bruker Trump-toll som en X-faktor
Vi skal altså «ta debatten» om hvorvidt menneskerettighetene bør gjelde for alle. Retten til å bestemme hvor, hvordan og med hvem en skal bo er nemlig en menneskerettighet. For innbyggere under 18 år gjelder også retten til å bo sammen med familien sin.
Helsepersonellkommisjonen, som utredet bemanningen i framtidas helsetjeneste, var på linje med KS i sin utredning. De hadde trolig lest en konsulentrapport, og konkluderte med at det kunne være «mer hensiktsmessig å yte tjenester til disse pasientene og brukerne i omsorgsboliger eller andre større enheter…». Altså, plassere folk på institusjon. Selv om ingen har greid å dokumentere at dette gir bedre tjenester, snarere tvert imot. Det er ingen stordriftsfordeler å hente i omsorg.
En prioriteringsdebatt med utgangspunktet til NRK, Altinget, KS og Helsepersonellkommisjonen, må altså starte med å erkjenne at vi er nødt til å bryte menneskerettighetene for samfunnets mest sårbare innbyggere. Er journalister, politikere og kommunenes representanter villige til det?
Les også: Krig og fred med Donald Trump
Det er lett å regne ut hva datteren min koster samfunnet. Men hvordan regne ut verdien av et menneske – verdien av omsorgen og de ressurskrevende tjenestene hun mottar? Det kan du ikke, hvis verdi er det samme som pris, eller penger.
Betyr det at samfunnet ikke får noe igjen for det?
Hvis KS og politikere virkelig vil lage et regnskap hvor min datters omsorg er omgjort til kroner og øre, må de også sette tall på gevinsten som ligger i tjenestene: De ansatte som har hjemmet vårt som arbeidsplass, og som mottar lønn og betaler skatt. De opplever å ha en jobb med mening, men hvordan måle verdien i relasjonen og samspillet mellom dem og datteren min? Hvordan måle verdien av at hun kan bo hjemme, sammen med familien sin, og at hun får leve et barneliv så godt som det lar seg gjøre?
Hvordan sette en prislapp på at pappen hennes og jeg kan sove om natta, slik at vi kan beholde våre egne jobber? Og ikke minst: være i stand til å være gode foreldre for de andre barna våre.
Les også: Donald Trump går stadig lengre for å undertrykke ytringsfriheten
Og motsatt: Jeg kjenner til altfor mange kvinner som har endt opp som uføre fordi de har fått for lite eller for dårlig hjelp fra kommunen til sine barn med pleiebehov. Dårligere hjelp eller svakere rettigheter gir ikke nødvendigvis pluss i totalregnskapet.
Denne helhetlige tenkningen mangler i debatten om ressursbruk. Det kan i verste fall føre oss på ville veier å kun se på mennesker som utgifter. I USA er funksjonshemmedes rettigheter under press, sammen med andre minoriteter og kvinners rettigheter. De er tross alt ledet av en mann som snakker slik om mennesker med funksjonshindringer, inkludert sin egen grand-nevø:
«Those people… The shape they’re in, all the expenses, maybe those kinds of people should just die».
Det er kanskje hardt av meg å Trumpe debatten, men det er likevel verdt å spørre: Hvis min datter ikke er bærekraftig, hvis hun lager sjokk-kriser i kommuneøkonomien – på tross av at vi har visst i flere tiår at «yngrebølgen» kommer og vi ikke har greid å ruste kommunene for den: Hadde det vært bedre for samfunnet om hun ikke hadde overlevd?
Skribenten har tidligere vært aktiv i organisasjonen Løvemammaene, som har deltatt i debatten om yngreomsorgen.
Denne teksten ble først publisert i Agenda Magasin.
