Den amerikanske presidenten er godt i gang med å rasere forskningssektoren. Nå er noen av verdens fremste forskere på utkikk etter nye steder å slå rot. Få dem til Norge ved å love konkurransedyktig lønn og gode forskningsvilkår. Det ville trolig vært det beste enkelttiltaket vi kan gjøre for å øke vår konkurranseevne.
Likevel gjør vi det ikke. Vi har nemlig ikke forstått behovet for å gjøre Norge til en ledende forskningsnasjon innen områder som er strategisk viktige for oss og for å sikre Norge høykompetent arbeidskraft fra utlendinger. Om vi ikke snur raskt, vil det straffe seg hardt i tiden som kommer.
En naiv liberalist vil tenke at vi kan løse våre problemer ved å privatisere helse- og omsorgssektoren.
Den globale kampen om kompetent arbeidskraft vil bli hardere de neste tiårene. Norge er ikke alene om å få en aldrende befolkning. Færre folk i arbeidsfør alder vil måtte ta vare på stadig flere eldre.
Men det er ikke bare i helse- og omsorgssektoren vi trenger arbeidskraft. En lynrask teknologisk utvikling, spesielt knyttet til kunstig intelligens, vil dytte Norge ytterligere inn i kunnskapsøkonomien. Å nyttiggjøre seg av denne utviklingen krever et betydelig kompetanseløft.
Et tydelig funn fra forskningen, er at investeringer i forskning og utvikling er blant de mest lønnsomme investeringene vi kan gjøre. Men nytten av investeringer i forskningssektoren begrenser seg til kvaliteten på forskerspirene. Vi trenger hjelp fra utlandet.
Alle som er bekymret for Norges konkurranseevne etter oljen og for hvordan velferdsstaten skal overleve i møte med eldrebølgen, bør kunne enes om følgende hovedprioritering i tiden som kommer: Å gjøre Norge til et mye mer attraktivt sted for arbeidsinnvandrere med kvalifikasjoner Norge trenger.
Les også: Det er uakseptabelt å kalle Cecilie Hellestveit en folkemordfornekter
En slik strategi bør utnytte ekstraordinære hendelser, som Trumps harakiri. Men vi trenger også en langsiktig strategi, slik Mats Kirkebirkeland i Civita har tatt til orde for. En slik strategi bør inkludere alt fra å bygge nye engelskspråklige, teknologitunge studieløp og utdanningsinstitusjoner, fjerne studieavgiften for internasjonale studenter, strømlinjeforme innvandringsprosessen for mennesker med kompetanse Norge trenger, markedsføre Norge i utlandet og inngå avtaler med gjensidig oppholdsrett med land med ettertraktet arbeidskraft.
Det sies gjerne at vi ikke kan løse våre langsiktige problemer med innvandring fordi innvandrere også en dag vil bli gamle og trenge pleie og pensjon. Da overser man at høykompetent arbeidskraft er mobil. Hovedproblemet med akademikere og teknologer er ikke at de blir for lenge i Norge, men at de drar for tidlig.
Enda viktigere er det at høykompetent innvandring har en betydelig multiplikatoreffekt. Tiltrekker vi oss de riktige folkene, hever det nivået på den eksisterende arbeidsstyrken. Dette ser man ikke hvis man stirrer seg blind på innvandringsregnskapet.
Det kan virke fåfengt i dagens politiske klima å få folk med på å øke innvandringen. Men all innvandring er ikke like upopulært. Det er forskjell på en flyktningfamilie og en professor fra USA. Selv om det kanskje ikke er populært nå, skal vi se at tidene skifter når folk innser at vi ikke har noe valg. Andre strategier fungerer nemlig ikke lenger.
Les også: Nordmenn snur ryggen til Trump, skriver Jo Moen Bredeveien
Martin Bech Holte har for eksempel foreslått å kutte all inntektsskatt og finansiere gildet ved å kutte 300 milliarder i offentlig sektor. Forslaget er forfriskende. En lavere inntektsskatt ville gjort det mer attraktivt å jobbe. Det ville gjort oss rikere og forhindret utenforskap på samme tid.
Men Bech Holtes oppskrift kommer femten år for sent. Siden finanskrisen har politikerne brukt så godt som alle oljepengene på å øke offentlig sektor framfor å redusere skattebyrden for folk flest. Det burde de ikke gjort. Oljepengene burde vært brukt på skatteletter og investeringer som kommer både oss og fremtidige generasjoner til gode.
Men det hjelper ikke å være etterpåklok. Spørsmålet nå er hva vi bør gjøre de neste femten årene, ikke hva vi burde gjort de foregående. Og når vi ser framover, ikke bakover, ser vi at dette ikke er tiden for store skatteletter. Hver femte krone til offentlig sektor går til helse- og omsorg, og hver tredje arbeider jobber der. Når omsorgsbehovene øker, må offentlig sektor også øke. I tillegg skal vi øke støtten til Forsvaret.
Les også: Hjerneflyktningene drar nok andre steder
En naiv liberalist vil tenke at vi kan løse våre problemer ved å privatisere helse- og omsorgssektoren. Det reduserer størrelsen på offentlig sektor, men det gjør oss ikke rikere. Det flytter kostnadsbyrden fra staten til individene – og i verste fall gjør det oss fattigere. Det er en viss kostnadskontroll i statlige helseprioriteringer. Lar du folk bestemme selv hvor mye de vil bruke på helse- og omsorgstjenester i eldre dager, skal du se at etterspørselen er bunnløs.
Et annet forslag fra borgerlig side, er å skvise ut mer av folk i arbeidsfør alder ved å redusere sykelønnen og stramme inn på pensjonsutbetalingene til dem som forlater arbeidslivet tidlig. Det skal få folk til å komme seg «opp av senga» og utsette utvandringen til Kanariøyene. Men selv om det er noe å hente, spesielt ved å gjøre det kostbart for kontorarbeidere med høy kompetanse å pensjonere seg tidlig, vil økonomiske insentiver slite med å hamle opp med store kulturelle trender som favoriserer fritid over arbeidstid.
Nordmenns restarbeidskraft er ingenting sammenlignet med det vi kan få fra innvandrere som er sultne på å lykkes i sitt nye land. Et første steg er å utnytte muligheten som byr seg ved at mange verdensledende forskere ser etter nye beitemarker. Det bør Norge utnytte.
