De siste årene har det vært snakket mye om at den liberale verdensordenen er i en krise. Russlands anneksjon av Krim og krigen i Ukraina, Kinas fremvekst som stormakt, valget av Trump, brexit og høyrenasjonalisme på fremmarsj i Europa har bidratt til å undergrave troen på at tiden etter den kalde krigen skulle være en stabil og progressiv historie om en verden som ble stadig mer liberal.
Hva som ligger i den liberale verdensorden har alltid vært noe diffust. Som regel refereres det til kombinasjonen av internasjonale institusjoner som FN, EU og WTO, og et verdisett som inkluderer demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter, men også frihandel og markedsøkonomi.
Det er altså både en internasjonal komponent, som går på institusjoner, og en innenrikspolitisk komponent, som går på styringsverdier.
Under den kalde krigen var de to dimensjonene mer atskilt. Side om side med at man ble enige om erklæringer knyttet til blant annet menneskerettigheter, lå statenes suverenitet – til å blant annet styre som man selv vil – som premiss for internasjonalt samarbeid. Både USA og Sovjetunionen brøt andre lands suverenitet gjennom innblanding i deres styring, men suverenitetsprinsippet lå formelt fast.
Etter Sovjetunionens fall var det en utbredt tanke at av de store styringsideologiene fra det 20. århundre – fascismen, kommunismen og liberalismen – sto kun liberalismen seirende igjen. Den viktigste ideologiske utfordreren – Sovjetunionen – var nå splittet i 15 arvtakerstater som strevde med å tilpasse seg økonomiske, politiske og sosiale reformer.
De to dimensjonene av den liberale orden – det internasjonale, og det innenrikspolitiske – ble stadig mer sammenkoblet utover 1990-tallet. Det selverklærte internasjonale samfunnet jobbet gjennom institusjoner som EU for at land skulle bli mer liberale på hjemmefronten.
Den liberale orden og dets ulike sider er en viktig kontekst for å forstå Kremls politikk. I et mye omtalt intervju med The Financial Times i sommer gikk Putin hardt ut imot det han kalte den «liberale ideen». I intervjuet snakker han om globaliseringens tapere, og den økende misnøyen hos velgere i Europa og USA. Han snakker om hvordan multikulturalismen har utspilt sin rolle, og at liberalismen har gått for langt. «Den liberale ideen har blitt overflødig», konkluderer Putin.
Men det Russland ønsker i dag er ikke en radikalt annerledes verden, slik tilfellet var under Sovjetunionen. Utenrikspolitisk ønsker de først og fremst å ha en plass ved bordet, og å bli anerkjent som en geopolitisk stormakt.
I intervjuet med The Financial Times fremstiller Putin seg som den ansvarlige og stabile parten når det gjelder både internasjonal handel, finans og våpenkappløp. Kremls offisielle linje er at FN og internasjonale regler, og da især suverenitetsprinsippet, skal være kjernen i internasjonalt samarbeid. Gitt Ukraina-krigen har Kreml her noe av et legitimitetsproblem, men det har også de liberale statene.
Både på hjemmebane og internasjonalt er Putin opptatt av å fremstille seg selv som forsvareren av det stabile. I intervjuet trekker han blant annet frem USAs utmelding fra nedrustningsavtalen INF: «Under den kalde krigen var det i det minste noen regler som alle mer eller mindre prøvde å følge».
Sammenligner man USA og Russland under nåværende presidentadministrasjoner utgjør USA en større trussel mot den liberale verdensorden. En dimensjon ved det er selvfølgelig at USA er mye mektigere – militært, økonomisk, politisk. Når Trump-administrasjonen oppfører seg på tvers av tidligere konsensus om f.eks. handel, er følgene så mye større.
Men Putins retorikk er også full av paradokser. Han snakker om å respektere andre staters styresett og levemåte, samtidig som Kreml har en stadig mer strømlinjeformet idé om hva den riktige russiske levemåten er. Suvereniteten ligger hos staten, ikke folket. Som blant andre den russiske professoren Sergej Medvedev har skrevet om, regulerer den russiske staten stadig flere sider av borgernes liv.
I løpet av de seneste årene har styringslogikken blitt mer konservativ, på bekostning av blant annet LHBT-minoriteters rettigheter. Det antiliberale i Kremls politikk ligger først og fremst i det innenrikspolitiske.
I intervjuet taler Putin imot den liberale eliten i andre land: «Den styrende eliten har brutt med folket», sier han. Men på hjemmebane er det ingen som er mer distansert fra folket enn ham.
Ved å fremstille seg selv som en internasjonal populist som taler folkets sak, forsøker han å snu oppmerksomheten vekk fra den avgrunnen som eksisterer mellom den rike eliten og vanlige folk i sitt eget land. Problemene eksisterer kun der ute, i den liberale verden.
