I dag deler kulturminister Hadia Tajik ut Bokhandlerprisen for 2012, i en helt sikker stilig og - som alltid i bokbransjen - lettere pompøs seremoni på Litteraturhuset i Oslo.
Vinneren blir, med overveldende sannsynlighet, en mann. Ifølge bokhandlerne som har stemt fram de ti prisfinalistene, står det nemlig menn bak ni av årets ti beste bøker. Den tiende er skrevet av TV 2-journalist Trude Teige, krimromanen «Svik». Moralen er klar: Skal norske bokhandlere gidde å promotere boka du har skrevet, bør du være kjent fra TV. I hvert fall hvis du er dame. Ellers gjelder den gamle regelen om at kun menn skriver potensielle bestselgere, hvis man da ikke er utenlandsk, som Victoria Hislop eller Cecilia Samartin.
For Bokhandlerprisen er ikke nødvendigvis en litterært fundert pris. Det er en pris som mer enn noe annet måler hvor flinke forlagene har vært å selge inn bøkene sine til de som jobber i bokhandlerne over hele landet. Den viser hvilke bøker forlagene tror har bestselgerpotensial. Det er nemlig de bokhandelansatte som nominerer sine kandidater, og som stemmer over vinneren på lista over de ti oftest nominerte kandidatene.
Og bokhandlere rekker selvsagt ikke å lese alle bøkene de selger, like lite som selv det langt over gjennomsnittlig bokelskende publikum rekker det. Men de har et fortrinn overfor leserne når det gjelder utvelgelse. Nemlig informasjon. Hver vår presenterer forlagene, små som store, høstens kommende titler for bokhandelkjedene. På senhøsten gjentas prosessen med vårens titler. Det blir ikke mange setninger de rekker å si per bok, så klart, for listene er lange og utgivelsene mange. Så utvalget titler - hvilke man velger å nevne spesielt - er desto viktigere.
Et utvalg som speiles i årets nominasjoner. Det er påfallende at hele fem av de ti nominerte bøkene gis ut på små forlag. Men også logisk. Små forlag har færre bøker, og kan bruke mer tid på å promotere akkurat disse få. Juritzen forlag, i år nominert med Jørgen Jægers krimbok «Stemmen», er som alltid et godt eksempel på fenomenet. Juritzen kan innsalg. De har dessuten, som forleggere for flere bestselgere, opparbeidet seg positivt rykte hos bokhandlere. De gir ut bøker folk vil ha, og kjøper, til fullpris. Åpenbart et vektig argument for en som skal selge flest mulig bøker.
Ikke dermed sagt at akkurat Jørgen Jæger skriver dårlige bøker som ikke egentlig fortjener en pris. Eksempelet kunne like gjerne vært Frode Granhus, som også representeres av et lite forlag, Schibsted. De er begge eksempler på at krimlitteraturen står sterkt i Norge. Sammen med seg og Trude Teige har de to virkelige ringrever i gamet: Gunnar Staalesen og Jørn Lier Horst. Vinner en av disse, blir det for andre gang. Staalesens forrige statuett kom i 1989, Horsts i fjor.
Blant de fem bøkene som ikke er krim, finner vi listas eneste debutant, Gabi Gleichmann med sitt sekshundreogfemti-siders epos «Udødelighetens elixir». Han er også et eksempel på matteusprinsippet innen oppmerksomhet: Den som allerede har fått mye, får mer. Allerede uker før boka forelå i Norge, kom meldingen om at romanen var solgt for oversettelse til mange land, inkludert tunge markeder som Tyskland, Frankrike og USA. Da må det jo være bra, tenker alle, og gidder å lese.
Så hvem blir årets vinner? Selvsagt umulig å tippe. Teller litterær kvalitet tyngst, bør det blir Per Petterson. Han har dessuten den fordelen at han har vunnet før - det er mange gjengangere på denne prislista, samt at han selvsagt er av bokhandlernes klart foretrukne kjønn. Men krim skriver han ikke. Og forlaget er bare sånn passe lite. Så det blir nok heller en krimmann. Igjen.
