Resten av verden har beveget seg bort fra New Public Management(NPM) som ledelsesmodell. I Danmark innførte man en tillitsreform allerede i 2014. Der har man byttet ut mål- og resultatstyring og rapportering med fagfolkas anbefalinger. I fjor tok den svenske regjeringen initiativ til det samme i hele velferdssektoren i kommuner og landsting. Omverdenen har tatt konsekvensene av forskning og empiri: NPM virker ikke. Den gir bare tilsynelatende bedre styring, og har så mange perverterte effekter at det går utover oppgaveløsningen og produktiviteten.
Norge er overmodent for en endring. Norske lærere tvinges til å tilpasse undervisningen sin til sentrale retningslinjer, istedetfor å finne rom for smarte løsninger utifra elevenes og skolens forutsetninger. Leger og sykepleiere må bruke dyrebar tid på rapportering og dokumentering istedetfor pasientbehandling. Akademia reiser seg i protest gjennom bevegelsen New University Norway, som påpeker at universitetene styres som fabrikker etter markedsøkonomiske prinsipper, med tellekanter som måler poeng og fullførte studieløp. Det overordna samfunnsoppdraget har kommet helt i skyggen - det er da også vanskeligere å måle.
Statlig byråkrati eser ut til tross for politiske ambisjoner om det motsatte. En viktig årsak er at staten har utstyrt seg med ekspertorganer innen organisering og ledelse. Mye av veksten har kommet i støtteetatene DIFI (Direktorat for forvaltning og IKT), direktoratet for økonomistyring (DSØ) og kommunikasjonsavdelinger i indre og ytre etat. Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon (DSS) økte fra 400 til 800 ansatte fra 2005 til 2015. Måle- og kontrollregimet i det offentlige er hovedgrunnen til at ansatte i departementene har økt med 40 prosent siden 1990, til tross for at befolkningen bare har økt med 20 prosent i samme periode. Det verste er kanskje at produktiviteten i departementene har gått ned, hvis man definerer produktivitet som antall behandlede enkeltsaker, lovforslag og stortingsmeldinger - altså kjerneoppgavene.
Vi må bort fra et system der det som kan måles blir det viktige - ikke å måle det som er viktig å måle. Tillitsbasert styring står i direkte motsetning til mål- og resultatstyring. I tillitsbasert ledelse sørger man for at medarbeiderne forstår målet man jobber etter og hvilke prioriteringer man har. Så stoler man på at flinke ansatte finner den beste måten å løse oppgavene på.
Få land er bedre i stand til å styres etter tillit i Norge. Vi har en høykompetent befolkning og høy grad av fellesskap og felles referanserammer. Og er det ikke nettopp tillit som karakteriserer det norske samfunnet? En høy grad av sosial kapital som har blitt bygd opp gjennom mange tiår? Tillitssamfunnet Norge er en kjemperessurs som sløses bort ved utdaterte og dårlige ledelsesteorier i det offentlige.
NPM handler egentlig om at man ikke har tro på egne ansatte. Derfor innfører man detaljstyring gjennom resultatindikatorer. Dette genererer et enormt kontrollbehov. Masse ressurser og oppmerksomhet flyttes til rapportering istedet for til den jobben man er ansatt for å gjøre.
Senterpartiet vil sørge for at en ny regjering faktisk gjennomfører tillitsreformen. Det er en seig materie. Men for å nøste fra hverandre NPM og gjeninnføre tillitsbasert og faglig ledelse må de ansatte være med og utforme alternativet. I Danmark har de ansattes organisasjoner vært helt sentrale i utformingen av nye retningslinjer og organisatoriske løsninger i helsesektoren. Der opplever man at faglige råd igjen står i fokus for hvordan jobben skal gjøres til beste for pasientene. En tillitsreform bør gjennomføres som et program i tilknytning til trepartssamarbeidet. Trepartssamarbeidet har tjent oss så vel, men har blitt svekket som arena under den blåblå-regjeringen. Alle parter må sammen finne konkrete løsninger for å temme måle- og rapporteringsmonsteret. Noen quick-fix finnes nok ikke, men til gjengjeld er det et kinderegg. Det vil gi oss bedre tjenester til folk, mer tilfredse ansatte og en billigere offentlig sektor.
