Hvordan skaffe god og oppdatert kunnskap om kjønn- og likestillingsspørsmål i Ungarn, når regjeringa i praksis forbyr kjønnsstudier i landet?
Hvordan forske på skeives levekår i Polen når regjeringspartiet Lov og Rettferdighet ønsker å forby seksualitetsundervisning og en tredjedel av landet er erklært som «LHBT-fri sone»?
Hvordan forske på abort i et land som Nicaragua der abort er forbudt?
Ytringsfrihet, pressefrihet og uavhengige domstoler er helt sentralt i et demokrati. Mindre omtalt, men vel så viktig, er akademisk frihet. Demokratier skal tåle og stimulere til meningsbrytning.
Uten akademisk frihet mister man ikke bare kritisk og nødvendig debatt, men også den faglige kunnskapen utviklinga burde bygge på.
I dag ser vi at kjønnsforskeres frihet til å forske på, studere og undervise om kjønn og seksualitet er under press flere steder i verden, blant annet fra «anti-gender»-bevegelser.
Andrea Pëto, forsker ved Central European University, sier at motstanden mot kjønn (gender) samler ulike høyrepopulistiske og konservative religiøse bevegelser i en felles motstand mot likestilling og seksuelle minoriteters rettigheter.
Samfunnet har hatt god nytte av kjønnsforskningens bidrag.
Blant annet har kjønnsforskning bidratt til kunnskap om sammenhenger mellom utviklingen av velferdsstaten og kvinners inntog på arbeidsmarkedet, om fordelingen av politisk makt mellom kvinner og menn, om skeives levekår og transpersoners helse.
Vi har styrket vår historiske bevissthet rundt fremveksten av kvinnekamp og abortmotstand, og kunnskap om mannsrollen, og utfordringer menn møter i mangel på likestilling.
Kjønnsforskere har globale perspektiver og ser for eksempel på betydningen av at kvinner deltar i fredsprosesser. Fagfeltet bidrar også til å forstå hvordan diskriminering skjer og hvem som er særlig utsatt.
For eksempel har forskningssenteret CEIMM (Forsknings- og informasjonssenteret om den Multietniske Kvinnen) i Nicaragua forsket på kjønnsroller og kvinners rettigheter på den karibiske kysten i snart 20 år.
Gjennom forskningsprosjekter i lokalsamfunnene avdekker CEIMM diskriminering og vold som kvinner og skeive opplever i noen av landets fattigste områder.
Forskningen inngår i undervisningen, i driften av universitetet og øker kunnskapen i lokalsamfunnene.
I forskningsprosjektet «Kjønn, spiritualitet og vold», ser de på hvordan den interkulturelle konteksten de lever i og tradisjonelle former for spiritualitet, kan være verktøy for kvinner som er ofre for kjønnsbasert vold.
CEIMMs forskning gir stemme og legitimitet til kvinner og skeive i et samfunn hvor de ikke har hatt det tidligere, og bidrar slik aktivt i utviklingen av den karibiske regionen.
Kjønnsforskning bidrar altså verden over til å styrke rettighetsarbeid og kunnskap om kjønn og seksualitet i befolkningen og som grunnlag i politiske beslutninger.
Angrep på akademisk frihet for kjønnsforskere får dermed store konsekvenser for menneskers liv, og for rettighetsorganisasjoners arbeid.
Som i all annen forskning, bidrar kjønnsforskning til teori og metodeutvikling på sitt felt.
I likhet med mye annen samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning er den kritisk, opptatt av endring og søker å forstå koblinger mellom individets frihet og samfunnets strukturer.
Forskningen skiller mellom kjønn forstått som noe biologisk, og kjønn som utøvelse av ulike roller i samfunnet.
Forholdet mellom sosialt og biologisk kjønn har kjønnsforskere diskutert og vært uenige om siden 70-tallet og fram til i dag. Heldigvis. Et forskningsfelt preget av konsensus er et tegn på stagnasjon.
«Anti-gender»-bevegelsen, som selv kaller seg «pro-familie», fremstiller kjønnsforskning som politikk og ikke som vitenskap.
I og med at kjønnsforskningen ikke skiller seg nevneverdig fra annen samfunnsvitenskapelig eller humanistisk forskning innebærer påstandene fra disse bevegelsene at all ikke-naturvitenskapelig forskning er ideologi. Eller rettere sagt, forskning som har betydning for politikk er ikke vitenskap.
Også klimaforskningen rammes.
Det at noen forskningsspørsmål blir forbudte, eller ikke lenger er mulig å stille, er en skummel utvikling. Ikke bare fordi det legger lokk på kunnskap, men fordi det svekker tilliten til forskning i samfunnet og åpner for at flere forskningsfelt som ikke gagner makthavere blir avviklet eller diskreditert.
Det er viktig å huske at universiteters autonomi og akademisk frihet må være mer enn bare verdier. De må beskyttes i praksis.
