I 2014 var jeg en av dem som varslet om Astrid Søgnens lederstil. I innledningen av varselet skrev vi: «Direktør Astrid Søgnen i Utdanningsetaten varsles herved for å bryte arbeidsmiljølovens § 4-3 krav til det psykososiale arbeidsmiljøet, samt med det etiske regelverket og de verdier som gjelder for ansatte og ledere i Oslo kommune.»
Vi avsluttet varslingen med:
«Vår varsling omfatter, som nevnt, et svært dårlig psykososialt arbeidsmiljø som er av allmenn interesse, og våre opplysninger er ikke allment tilgjengelige».
Vi ba om at forholdene rundt Søgnens lederstil skulle granskes. Vi la ved en lang liste med navn på medarbeidere vi mente det var riktig å kontakte. Listen inneholdt blant annet navn på tidligere medarbeidere som grunnet Søgnens lederstil valgte å slutte i Utdanningsetaten.
Hvem holdt sin hånd over Søgnen?
Da varselet ble kjent i media i juni i år, ble det stort fokus på hvordan varselet ble håndtert. Kommunaldirektør Bente T. Fagerli var også den gang Astrid Søgnens overordnede. Hun mener fortsatt at hun gjennomførte en grundig gransking. Dette til tross for kritikk fra eksperter på området. Hardnakket fastholder hun at hun har gjort jobben som forventet.
I Dagsavisen 12. juni svarer kommunaldirektør Fagerli følgende:
«Varslingssaken ble avsluttet etter en grundig vurdering.»
«Varselet ble grundig undersøkt gjennom intervjuer og gjennomgang av skriftlig dokumentasjon. Astrid Søgnen har svært gode tilbakemeldinger på medarbeiderundersøkelser. Påstandene som ble fremmet i varselet, var alvorlige og derfor ble saken grundig undersøkt.»
På spørsmål om hvorfor ikke flere enn fem av 17 direktører ble innkalt til intervju for å opplyse saken, svarer kommunalsjefen: «Vi kunne ikke spørre alle 17, så vi bestemte oss for å velge ut fem, og mente det var mange nok.»
Kommunalsjefen legger til at saken ble fulgt opp med tiltak internt i ledergruppen.
I Dagsavisen onsdag 13. juni uttaler BI-professor Stig Berge Matthiesen:
«Jeg er overrasket over at man ikke har gått inn i dette varselet med mer ressurser. Dette fremstår som en dårlig håndtering og et dårlig håndverk. Kommunen har neppe fått et representativt inntrykk av hva som har skjedd. Dette er ikke gyldig og representativ gransking. Og det er en fare for at du velger ut personer som skaper minst mulig røre.»
I Dagsavisen fredag 15. juni sier Nils Holm, varslingsrådets leder i 2014, at varselet burde fått en grundigere behandling. Den tidligere lederen av varslingsrådet anerkjenner kritikken om at behandlingen av varselet ikke var tilstrekkelig gyldig og representativ. Kommunaldirektør Bente Fagerli derimot, fastholder at hun mener saken ble behandlet på korrekt måte.
Nåværende arbeidsminister Anniken Hauglie (H) var skolebyråd da varselet mot Søgnen kom.
I Dagsavisen 1. juli blir Hauglie spurt om hun ville gjort noe annerledes i måten varselet ble behandlet og fulgt opp på i dag. Hun svarer:
«Jeg fikk flere varsler i min tid som byråd. Det er ikke byråden som behandler varslene, men jeg ble løpende orientert. Jeg ser ingen grunn til å ta selvkritikk på det. Det er viktig å skille mellom en alvorlig hendelse som systemsvikt eller ulovlig virksomhet og faglig uenighet. At man er faglig uenig er ikke nødvendigvis en varslingssak.»
I Dagsavisen 13. juni bekrefter kommunaldirektør Bente T. Fagerli at den tidligere skolebyråden i Oslo visste om varselet mot Søgnen. Men den nåværende arbeidsministeren ba aldri om å få lese varselet eller bli orientert om videre behandling. På konkret spørsmål om Hauglie ba om å bli holdt løpende orientert om saken, svarer Fagerli nei. Hun bekrefter at politisk ledelse ikke engasjerte seg videre i varselet mot byens skolesjef.
Ekspert på kommunalrett og forvaltningsrett, jussprofessor Jan Fridthjof Bernt, kommenterer behandlingen av varslingen slik:
«Etter min mening er det en klar svikt fra administrasjonens side. (...) En kort muntlig informasjon fra kommunaldirektørens side, er ikke tilstrekkelig.» Dernest om Hauglies håndtering: «Når byråden ikke spør verken om å få vite mer om saken eller få en mer inngående redegjørelse, mener jeg hun ikke har oppfylt sitt lederansvar.»
Hvem forteller sannheten?
Jeg opplevde situasjonen på nært hold.
Det var fem direktører som ble intervjuet i Oslo rådhus. En av dem var assisterende direktør. Han fikk senere oppdraget av Bente Fagerli med å følge opp varslingen i etterkant. En annen av de fem var «kronprinsen» i etaten og nå assisterende direktør. Da gjenstår tre tilfeldig utvalgte direktører.
Det lekket som en sil fra den såkalt grundige undersøkelsen i 2014. Følte vi oss truet med gjengjeldelse? Selvfølgelig gjorde vi det. Vi hadde levert såkalt «hard varsling». Det vil si at det er stor fare for represalier om du varsler åpent. Vi valgte å varsle anonymt. Det ble av øvrig direktørgruppe tydelig meldt tilbake som feigt og uakseptabelt. Ikke minst var daværende assisterende direktør en ivrig aktør i å påpeke dette.
Det aktuelle året hadde ikke Søgnen gode tilbakemeldinger på medarbeiderundersøkelsen fra direktørgruppen. Medarbeiderundersøkelsen ble fremlagt i en ledersamtale med assisterende direktør og Søgnen til stede. Jeg ble selv bedt om å komme med forslag til hva Søgnen kunne gjøre annerledes for at tilbakemeldingene skulle bli bedre neste år.
Det ble aldri satt inn noen tiltak i Utdanningsetaten i etterkant av varslingen.
Full kontroll eller full tillit
Oppfølgingen av Søgnen fra kommunaldirektør Fagerli kan sees som en grell kontrast til det kontrollregime hun selv bedriver. Det kan virke som om Fagerli ikke anstrenger seg spesielt hardt for å følge opp Søgnen. Er ikke det jobben hennes? Hvorfor får hun det ikke til? Hvorfor er byrådene Thorkildsen, og hennes forgjenger Tone Tellevik Dahl (Ap) blitt satt i en posisjon der de må forsvare sin faglige uenighet og politiske vilje i møte med utdanningsdirektør Søgnen, som på sin side ikke synes like villig til å realisere nye politiske føringer? Hvorfor har Fagerli latt Søgnen gjøre Utdanningsetaten til sin etat? Hva er det Fagerli ikke får til? Er hun også redd Søgnen? Svaret på disse spørsmålene er at Søgnen ikke lar seg lede, heller ikke styres. Det er stor sannsynlighet for at Søgnen selv styrte hele prosessen rundt varselet i 2014. Hun er vant med det. Søgnen styrer alt i detalj.
Så kom de to «grusomme» byrådene etter byrådsskiftet i 2015. Ingen kan selvfølgelig måle seg med tidligere skolebyråd Torger Ødegaard (H). Herlige tider med stor enighet. Søgnen tok full kontroll og Ødegaard solte seg i glansen. Så kom Hauglie. Det var ikke fullt så fint. Søgnen klaget i etaten over manglende kompetanse og dårlige ideer. I Søgnens etat skal det ikke endres. Men disse rødgrønne: Katastrofe! Konflikten med Ap-byråd Tellevik Dahl ble omtalt på Rådhuset og i etaten som «elefanten i rommet». Den var alminnelig kjent. Verre skulle det bli med Thorkildsen. Hun var ikke redd. Hun var ikke mulig å styre! Mente Thorkildsen på fullt alvor at byrådsavdelingen hennes skulle ta kontroll over en grundig arbeidsmiljøkartlegging langt nedover i organisasjonen? I Søgnens egen etat?
Ettertankens kranke blekhet
En gruppe direktører har nå varslet anonymt mot skolebyråd Thorkildsen. Min vurdering er at de ikke har tålt motstanden fra byråden. De har plassert seg selv i sandkassen. De har levert en drittpakke. De mener at også byråkrater har ytringsfrihet. De vil ikke prate med Rådhuset. De vil ikke delta i en gransking av varselet. De er redd det skal lekke fra undersøkelsen. De trodde ikke noen ville lure på om de hadde misbrukt varslingsinstituttet. Er de forberedt på konsekvensen hvis dét viser seg å være tilfelle?
Å gå stille ut døren
Søgnen hadde et valg. Hun kunne ha forlatt sin post for flere år siden. Hun kunne gått stille ut døren. Hun kunne gått med hevet hode. Atten år i direktørstolen. De fleste ledere vet at enhver organisasjon trenger nye koster innimellom. Når Søgnen nå fyller 67 kunne vi tenkt at også hun mente at tiden var inne. Det tenkte byråden. Det tenkte byrådslederen. Og det tenkte kanskje Fagerli også. De prøvde sannsynligvis å gi henne en verdig sorti. Det valgte ikke Søgnen. Hun ser på seg selv som suveren. Jeg ser frem til en ny ledelse i etaten som kan møte fremtiden med tillit istedenfor kontroll.
