Steffen Handal, leder i Utdanningsforbundet
En video fra Youtube er delt i ulike sosiale medier https://youtu.be/QL-B4cXF1QI , og har skapt sinne og forbløffelse blant mange lærere. Videoen viser et foredrag Thomas Nordahl holdt for en forsamling skoleadministratorer i Hedmark i november 2018.
Innlegget fortsetter under bildet
SKJERMDUMP: YOUTUBE
Det er mye i dette foredraget som er verdt å kommentere, men jeg skal begrense meg til å kommentere Nordahls bruk av begrepet kunnskap. Det ser ut som om han mener at kunnskap er synonymt med evidensforskning. Skolens praksis må bygge på forskning, sier Nordahl, men i foredraget sitt deler han ikke en eneste forskningsreferanse. Argumentasjonen er bygget opp over påstander og anekdoter. Han henviser vagt til John Hattie, men uten å gå inn i Hatties forskning, eller sette denne inn i en større ramme. Er ikke akademisk redelighet en del av Nordahls kunnskapsbegrep? Og en kan spørre seg hvorfor Nordahl legger for dagen en forakt for lærere og politikeres kunnskap?
Nordahls enkle modell
Nordahl tegner opp en modell for to alternative retninger for utvikling av Hedmark-skolene. Det ene bygger på ideologi og erfaring. I denne modellen har lærere stor autonomi og bruker sitt skjønn til beste for seg selv. Ledelsen i denne modellen er svak og personorientert, og politikerne får stor makt. Det er på denne siden Nordahl mener at norsk skole befinner seg, og han bruker eksempler på hvor dårlig dette fungerer: Oppsigelsen av Astrid Søgnen, lærernormen, forslag om at barn skal få mer tid til lek og vennskap i småskolen, tid til fysisk aktivitet – alt dette ser han som bevis på hvor galt det kan gå, når vi ikke har riktig forskningsmessig belegg for utviklingen av barnehage og skole.
Det andre alternativet er bygd på evidensforskning som bestemmer innhold og metode i skolen. I denne retningen er det forskningen som lager rammen for læreres autonomi, og ledelsens jobb er å instruere lærere til å arbeide i tråd med forskningens bevis. Dermed holder man også politikerne på armlengdes avstand. I denne modellen er lærerne tilkjent et ansvar for å gjennomføre de metoder som forskningen anbefaler. Nordahl understreker hvor viktig det er at forsamlingen holder seg til denne veien – det er her vi vil være i Hedmark.
Lærere må ha mange typer kunnskap
Det finnes heldigvis mer nyansert forskning om hva slags kunnskap lærere trenger. Harald Grimen var professor på Senter for profesjonsstudier, og arbeidet mye med kunnskap og skjønnsutøvelse. For Grimen (2008) var det et viktig poeng at lærere har en kunnskapsbase som består av mange ulike typer kunnskap. Forskning og teori fra ulike fagfelt, men også erfaringsbasert kunnskap er nødvendig. I motsetning til Nordahl, så ville nok Grimen også anerkjenne verdier og etikk som kunnskap. Han poengterte at profesjonsutøvere må lage synteser av denne kunnskapen, for å kunne møte praksis. Fordi alle disse kunnskapskildene er viktige, må lærere veie mellom ulike hensyn og bruke skjønn.
Nordahl harselerer over læreres autonomi – ingen andre profesjoner har metodefrihet, sier Nordahl. Dette er jo bare tull, og Grimens forskning omfatter skjønnsutøvelse for alle profesjoner som opererer i felt som ikke kan automatiseres. Skjønnsutøvelse er uunngåelig på områder med mange mål som skal veies opp mot hverandre, og med mange aktører som kan ha ulike interesser.
Evidensforskningen er som skreddersydd for politisk styring
Nordahl hevder at ledelse og profesjonsutøvelse basert på evidensforskning reduserer politikeres innblanding. Dette er en interessant påstand, for mange vil hevde at evidensforskningen har fungert som et redskap i hendene på politikere de siste tiårene. Evidensforskningen forholder seg til noen få parametere, som kan måles og sammenliknes. Vi har sett at politikere begjærlig griper denne forskningen, fordi den tilsynelatende kan gi oss svar på «hva som virker».
Problemet oppstår når slik forskning skal anvendes i en praktisk hverdag med mange ulike faglige mål, mål for barn og unges trivsel og medvirkning, og innenfor de rammene som barnehage og skole er underlagt. Det er de siste årene lansert et vell av «pakker» og «programmer» som bygger på slik forskning, og som er kjøpt inn til barnehager og skoler. Programmene PALS og De utrolige årene, er velkjente eksempler, og disse innføres ofte etter pålegg fra politikere.
I møte med en kompleks hverdag er det likevel ingen av disse programmene som lever opp til forventningene. Nordahl står selv bak en modell som heter LP-modellen. Heller ikke denne modellen finnes det forskningsmessig belegg for å si at gir gode resultater i praksis.
Lærere søker kunnskap
Helt til slutt vil jeg berolige Thomas Nordahl med at lærere i barnehage og skole er interessert i forskning og kunnskap. Lærere står i kø for å få videreutdanning og delta i kompetanseutvikling. I 2015 lanserte Utdanningsforbundet forskningsportalen Utdanningsforskning.no. Portalen runder i disse dager en million brukere.
Læreres jobb er forankret i både kunnskap og erfaring. Jeg er helt enig med Nordahl i at vi skal bygge barnehage og skole på kunnskap – bred kunnskap. Da kan vi ikke gi evidensbaserte programmer og metodikk et kunnskapsmonopol.
Dette innlegget er en bearbeidet versjon av et innlegg Handal har publisert på Facebook.
