– Det grep meg veldig å se ham i levende live. Han minnet om meg selv.
Dette sier Carl Martin Eggesbø, kjent verden over som Eskild fra «Skam». Nå spiller han Harry Braude i «Den største forbrytelsen», storfilmen om deportasjonen av de norske jødene i 1942, basert på Marte Michelets dokumentarbok. Filmen handler om skjebnen til familien Braude fra Grünerløkka i Oslo. De eneste levende bildene som finnes av de deporterte i familien Braude, er fra en annen norsk storfilm: «De vergeløse», fra 1939, hvor den unge lovende skuespilleren Harry Braude har en av rollene. Filmens regissør var Leif Sinding, som Marte Michelet beskriver som «glødende antisemitt», og som senere ble sjef for nazistenes norske filmproduksjon. Leif Sindings neste film etter «De vergeløse» ble en av Norges store juleklassikere, og gikk på TV hver julaften i nærmere 40 år. Men i «Tante Pose» fikk ikke Harry Braude være med. Var det fordi han var jødisk?
Carl Martin Eggesbø i rollen som Harry Braude i «Den største forbrytelsen». Her i en scene fra fengselsleiren Berg, med broren Isak, spilt av Eilif Hartwig. Foto: Agnete Brun/Fantefilm
1. juledag er det kinopremiere på «Den største forbrytelsen». Hovedrollen som storebror Charles spilles av Jakob Oftebro. Ved siden av ham spiller Carl Martin Eggesbø lillebror Harry.
– Jeg skal spille i en ekte film, skryter Harry Braude i starten av «Den største forbrytelsen», til en jente han møter på bar.
Les også: «Den største forbrytelsen»: «Skildrer det norske holocaust med nøktern grusomhet» (+)
Begge brødrene var ambisiøse og ble kjent langt utenfor det jødiske miljøet på Grünerløkka: Charles drev det så langt at han deltok i bokselandskamp for Norge, Harry spilte i en av de siste store norske filmene før krigsutbruddet: «De vergeløse» (1939), et tidlig eksempel på norsk sosialrealistisk film, om datidas barnevernsbarn.
Som gutt var Harry Braude «søt og liten», skriver Marte Michelet i «Den største forbrytelsen». Harry hadde ikke storebrorens fysiske anlegg for boksing. Isteden skrapte han sammen penger til å gå på Parkteatret kino på Grünerløkka, der han så datidens store filmer, og drømte om å bli skuespiller.
Harry Braude, portrettbilde ca 1939. Foto: Jødisk Museum
– Jeg tipper at Charles og Harry var veldig stolte av hverandre, sier Harald Rosenløw Eeg, en av to manusforfattere på «Den største forbrytelsen».
– Boksing var Norges største sport på den tida. Familien Braude var førstegenerasjons innvandrere til Norge. De ville at barna skulle gjøre det bra. I de jødiske miljøene på Oslo øst, som vi studerte i arbeidet med filmen, var det mange som så at idrett og kultur var arenaer der barna kunne bli integrert. Charles og Harry var to unge gutter som gikk inn for å realisere hver sin drøm. Charles er hovedpersonen i filmen. Vi fikk ikke plass til så mye av Harrys historie i filmen. Men skuespillerdelen av Harrys historie hadde vi i bakhodet hele veien. Og man kunne like gjerne laget en film om Harry, sier Harald Rosenløw Eeg.
– Det var en stor utfordring å spille i «Den største forbrytelsen». Fordi temaet er så vondt, og så stort. Det å prøve å forstå denne historien – det er nesten ikke mulig, sier Carl Martin Eggesbø.
– Jeg tror Harry egentlig var en glad og optimistisk kar, og jeg ville portrettere ham mest mulig ærlig og respektfullt, med hans dagligdagse bekymringer og forventninger til livet. Og det måtte jeg gjøre ved å være meg selv, gå inn i Harrys historie med hele meg, og et åpent sinn. Det var viktig for meg å få fram Harry som et menneske med store drømmer. Han kom fra små kår, men vågde å drømme stort, sier Carl Martin Eggesbø.
Les også: «Den største forbrytelsen»: – Slik har ikke krigen blitt vist på film før (+)
Fra 1934 begynner Harry Braude å dukke opp i Nasjonalbibliotekets digitale avisarkiver. Han blir omtalt i forestillinger, opplesninger og arrangementer, ofte i regi av Oslo Arbeidersamfunds teater. For å være nærme skuespillermiljøet hadde Harry hadde tatt jobb rett over gata for Nationaltheatret, som skredderlærling ved Grand Hotel. Han tok dramatimer med Aud Egede-Nissen, skuespiller ved Nationaltheatret og tidligere filmdiva, som på 1920-tallet hadde spilt i stumfilmer med noen av Tysklands største filmregissører. Egede-Nissen hadde tatt over Søilen Teater (senere Edderkoppen), der Harry fikk spille mindre roller.
Filmregissør Leif Sinding hadde også opplevd Tyskland på 1920-tallet, der hadde han studert film, og blitt positiv til nasjonalsosialismen. I 1939 var han en av de mest etablerte norske filmregissørene. Da Sinding trengte et dusin gutteskuespillere til «De vergeløse», fikk Harry Braude en av rollene. Kanskje ble han anbefalt gjennom Aud Egede-Nissen - sønnen hennes Georg Richter spiller hovedrollen i «De vergeløse».
– Harry var 20 år da han spilte i «De vergeløse», like gammel som jeg var jeg spilte i «Skam». Så vi debuterte omtrent på samme tid, konstaterer Carl Martin Eggesbø.
Carl Martin Eggesbø spilte Eskild i «Skam», her med resten av «Skam»-gjengen i 2018, da prins William og hertuginne Catherine besøkte Hartvig Nissen videregående i Oslo, der serien ble spilt inn. Foto: Lise Åserud/NTB
– Han vokste opp på Grünerløkka, der jeg har bodd siden jeg var 19. Jeg kjenner godt til stedet der han vokste opp, og jeg har sett snublesteinen hans i Øvre gate. Også Harry var yngst i søskenflokken – jeg har to eldre søsken, Harry hadde tre. Jeg kjenner meg veldig igjen i hans situasjon, hans drøm om å bli skuespiller. Men for Harry endte det annerledes.
Snublesteinene til Harry, Isak, Benzel og Sara Braude, i Øvre gate på Grünerløkka. Foto: Mimsy Møller
Filmen «De vergeløse» er et angrep på datidens vergerådssystem, der barn kunne bli tatt fra foreldre som ble ansett uskikket. I «De vergeløse» er vergerådsguttene satt bort på en bondegård, der de brukes som slaver, nektes skolegang, og blir mishandlet av mannen og kona på gården. Hovedpersonen Albert er blitt hentet av politiet fordi moren er prostituert og drikker. Harry Braude spiller gutten med navnet Doffen. Han har ingen forhistorie. Første gang vi ser ham i filmen, sleper han en vogn sammen med de andre guttene på gården, under gårdbrukerens kommando. I neste scene sitter han rundt matbordet sammen med guttene, som nå utgjør en gruppe på åtte. Harry har høyt mørkt hår, et våkent blikk, og når suppa og brødet kommer på bordet, kaster han seg over maten, glupsk og målrettet.
Les også: Jakob Oftebro: – Må aldri skje igjen (+)
«Harry er strålende i filmen (…) han spiller selve hungeren glimrende», skriver Marte Michelet i «Den største forbrytelsen», og fortsetter: «Han har også den magiske tilstedeværelsen som selv de beste teaterskuespillere kan mangle på filmlerretet».
Carl Martin Eggesbø hadde begynt innspillingen av «Den største forbrytelsen» før han så «De vergeløse», for å skape seg sitt eget bilde av Harry Braude, og for å unngå å etterligne ham. En tidlig søndag i januar så Eggesbø «De vergeløse» på Nasjonalbiblioteket etter avtale. Det ble en sterk opplevelse å se Harry Baude, forteller han:
– Det rørte meg veldig å høre han snakke og se han bevege seg. Plutselig ble historien veldig konkret. Han er den eneste fra familien Braude som det finnes filmopptak av.
Harry Braude er til stede gjennom hele filmen, i bakgrunnen, som en del av ensemblet, men også med replikker, og scener der han dominerer lerretet.
– På fotografiene som finnes av ham virker han så høytidelig. Men han gnistrer i filmen, han spiller med både humor og følelser. Jeg fikk en helt annen forståelse for Harry etter å ha sett filmen, sier Carl Martin Eggesbø.
– Harry ville bli skuespiller. Dette var hans første film. Jeg kan se spillegleden i øynene hans.
I en mindre birolle i «De vergeløse» ser vi Espen Skjønberg, som gikk videre til en av de helt store karrierene i norsk film og teater.
«De vergeløse» ble godt mottatt av både publikum og kritikere, og har en fortjent plass i norsk filmhistorie som en av de siste gullalderfilmene fra mellomkrigstiden.
Våren 1940 var Leif Sinding i gang med sin neste film, en av norsk films store humorklassikere: «Tante Pose», igjen etter en roman av Gabriel Scott, en borgerlig komedie om julefeiring på en storgård, med familieforviklinger og en slitsom gammel tante.
Flere av skuespillerne fra «De vergeløse» ble med også i «Tante Pose», inkludert Georg Richter. Men ikke Harry Braude. «De andre skuespillerne (...) kunne ikke forstå hvorfor Sinding ikke ville dyrke et talent som Harry», skriver Marte Michelet, og konstaterer: «Nå kom det fram at Sinding lenge hadde vært en glødende antisemitt. Sannsynligvis hadde han ikke vært klar over at Harry var jødisk, da han ga ham rollen i De Vergeløse».
Fra «Tante Pose» (1940), regi Leif Sinding, med Henny Skjønberg i hovedrollen. Foto: NTB
– Det var grusomt at regissøren Leif Sinding tok med seg skuespillerne til den neste filmen sin, men ikke Harry, fordi han var jøde. Å få en sånn avvisning må ha føltes ufattelig urettferdig. Det var jo ikke sånn at han kunne søke på andre filmjobber, sier Carl Martin Eggesbø.
«Mens Sinding spilte inn Tante Pose – hans familievennlige forviklingskomedie som ble en enorm publikumssuksess i 1940 – satt Harry og lappet klærne til okkupantene», skriver Marte Michelet.
– Handlingen i «De vergeløse» er så trist, men Harry virker så glad og lett. Som skuespiller viser han en varhet, en inderlighet som rørte meg veldig. Jeg tror han kunne hatt en god karriere i film og teater. Men i motsetning til meg fikk ikke Harry den muligheten. Det er … begynner Carl Martin Eggesbø, og blir taus noen sekunder.
– Det er forferdelig.
Da nazistene invaderte Norge i april 1940, inngikk regissør Leif Sinding raskt et samarbeid med okkupasjonsmakten, og Sinding ble sjef for NS-regjeringens filmdirektorat, som hadde kontroll over norsk filmproduksjon, kinosystem og filmsensur. Filmhistorikere tolker ulikt i hvilken grad Sinding var tilhenger av nazi-okkupantenes ideologi. «Nazismen aksepterte han med glede», skrev forfatter, motstandsmann og filmpolitiker Sigurd Evensmo i sitt filmhistoriske standardverk «Det store tivoli» (1967). «Han var ikke noen ivrig nasjonalsosialist» skriver filmprofessor Gunnar Iversen i sin «Norsk filmhistorie» (2011). Sinding hadde «fascistiske holdninger», fastslår Svein Oskar Smogeli i sin masteroppgave i historie, «Leif Sinding – fra filmpioner til landssviker», avlagt ved UiO i 2015.
Her er Vidkun Quisling og medlemmer av den norske NS-regjeringen på besøk hos Filmdirektoratet, ledet av Leif Sinding, som sitter helt til høyre, april 1942. Foto: NTB/Riksarkivet
– Jeg har kommet til at Sinding først og fremst var en opportunist. Han ville bygge en norsk filmindustri med en sikrere økonomi, og han så en åpning med den tyske okkupasjonsmakten. Dermed endte han opp som filmdirektør under den første NS-regjeringen i 1941, sier Smogeli, som fastslår:
– Sinding uttrykker definitivt antisemittiske holdninger i kilder jeg har funnet fra rundt 1940.
«De flirende uforskammede og hovmodige jøder er forsvunnet fra gatebildet», skrev Leif Sinding i 1942, etter en reise til Berlin, i en antologi utgitt på det norske nazi-forlaget Stenersen («Norske røster: Inntrykk fra Tyskland»). Her forteller Sinding fra studietid og reiser i Tyskland på 1920-tallet: «Jødenes skitne fantasi og lidderlighet hadde formådd å sette sitt smussige stempel på Berlin», skriver han, videre hvordan «jødene som bevisst søkte å styrte folket ut i fordervelsen og ødeleggelsen, flirte åpenlyst». 20 år etter, i 1942, kunne Sinding entusiastisk fastslå at Berlin var blitt renset for jøder og jødiske butikker.
– Med både «Tante Pose» og de fleste andre filmene han lagde på 1930-tallet ville Leif Sinding skape en nasjonal filmtradisjon. Under okkupasjonen ville det ikke vært mulig å ha en norsk spillefilm med en jødisk skuespiller, sier Smogeli.
«Tante Pose» ble okkupasjonstidens første norske filmpremiere, i september 1940, og satte tonen for okkupasjonens lette, eskapistiske norske filmproduksjon. Det norske teatermiljøet var klarere preget av motstand og skapte mer bråk for tyskerne enn filmmiljøet. Leif Sinding er ikke med i filmen «Den største forbrytelsen». Men han var å se i fjorårets svensk-norske krigsfilm «Spionen», basert på den sanne historien om filmstjernen og dobbeltagenten Sonja Wigert, som tilsynelatende var nazivennlig norsk filmstjerne, mens hun drev som agent for de allierte. Harald Rosenløw Eeg var manusforfatter også på «Spionen». I «Spionen» ser vi Leif Sinding i aksjon som mektig regissør, mens skuespillere fra teatermiljøet snur ryggen til Sonja Wigert fordi hun samarbeider med Sinding og okkupantmakten.
– Leif Sinding var en sentral skikkelse i det norske filmmiljøet under okkupasjonen. Det var helt tydelig hva han sto for. De som ga signal om at de sto for noe annet, kom ikke med i hans filmer. At Harry ble utelatt fra «Tante Pose» fordi han var jøde, er absolutt en mulig tolkning, mener Harald Rosenløw Eeg.
I landssvikoppgjøret etter krigen fikk Leif Sinding en hard dom: Fire års tvangsarbeid. Han hadde gjort kommunale Norsk Film til et propagandaorgan for NS-staten, het det blant annet i dommen. Han lagde to spillefilmer til på 1950-tallet, som begge floppet, og deretter trakk han seg tilbake som regissør. Sinding og landssvikdommen hans er i stor grad glemt, fastslår Svein Oskar Smogelig i sin masteroppgave, mens «Tante Pose» levde videre lenge etter Sindings død i 1985: «Filmen rullet over norske fjernsynsskjermer hver jul siden 1970, og endte opp med å bli en viktig del av den norske julekulturen», som Svein Oskar Smogeli formulerer det. NRK sendte «Tante Pose» første gang 1. juledag 1970, og utover 70- og 80-tallet ble «Tante Pose» fast innslag på NRK på julaften, som eksempel på norsk svart-hvitt juleidyll. I 1993 overtok TV 2 tradisjonen, og sendte «Tante Pose» årlig på julaften helt fram til 2008.
Men Harry Braude ble ikke en del av den helnorske jula. Det er ingen treff på ham i Nasjonalbibliotekets avisarkiv etter mars 1940.
26. oktober 1942 aksjonerte norsk politi mot jødiske menn og gutter over hele landet, og sendte dem til fangeleiren Berg utenfor Tønsberg. Charles, Harry, Isak og Bentzel Braude var blant dem. De fikk ikke noe varsel om politiaksjonen på forhånd.
Om morgenen 26. november 1942 ble Harry, Isak og Bentzel sendt fra Berg til Oslo for deportasjon. Charles slapp å bli sendt bort, fordi han var gift med en norsk kvinne.
Moren Sara ble hentet av politiet i sin leilighet på Grünerløkka. Fra kaia på Akershus ble Harry, Isak, Bentzel og Sara transportert til Auschwitz med «MS Donau» sammen med 528 andre norske jøder. Bentzel og Sara ble sendt rett i gasskammeret ved ankomst, 1. desember 1942.
Harry ble sendt videre til tvangsarbeid i leiren Golleschau. I slutten av desember 1942 viser arkivene fra leiren at Harry ble lagt inn på sykestua. Trolig etter mishandling fra vaktene, skriver Marte Michelet. Ved nyttår 1942 ble Harry ført tilbake til Auschwitz, noe som innebar den sikre død – broren Isak døde i Auschwitz få dager etter. Men Harry var i live så sent som 6. mai 1943, da han igjen var registrert innlagt på leirens sykehus. Og her forsvinner alle spor etter Harry Braude, fastslår Marte Michelet.
– Det var rart og veldig spesielt å se Harry i «De vergeløse». Du kjenner han igjen med en gang. Du ser en ung kar med alle muligheter foran seg, og så vet du at om kort tid vil alle de mulighetene rives bort, sier Harald Rosenløw Eeg, og konstaterer:
– På mange måter handler filmen vår også om livene som ikke ble noe av. Harry kunne blitt stor, han kunne vært en Toralv Maurstad eller en Espen Skjønberg, eller han kunne blitt glemt. Ingen vet. Det er noe av det sterkeste ved historien om Harry.
– Jeg var bare guttungen
Espen Skjønberg spilte en av rollene i «De vergeløse» - men hadde ingen scener sammen med Harry Braude.
– Jeg var bare guttungen den gang, sier Espen Skjønberg til Dagsavisen.
Skjønberg er nå 96 år gammel. Karrieren hans er en av de mest distingverte i norsk film- og teaterhistorie. Han bor på aldershjem i Oslo, og på grunn av koronapandemien kan han ikke ta imot besøk fra Dagsavisen, men han snakker klart og tydelig på telefon, om filmer han var med i for over 80 år siden.
Hans første filmrolle var i klassikeren «Fant» fra 1937, regissert av Tancred Ibsen, der han spilte ved siden av kameraten Toralv Maurstad.
– Vi fikk rollene nærmest tilfeldig, Toralv og jeg. Min mor og hans far og min mor skulle spille i «Fant», og vi ble med til Grimstad for å tilbringe sommeren der, mens de spilte inn film. Så satte Tancred Ibsen oss inn i filmen som fantegutter, siden vi først var der, sier Skjønberg og man hører at han smiler.
Hans neste filmrolle var som skolegutt i «De vergeløse» (1939). Det er ikke gitt at Skjønberg og Harry Braude traff hverandre under innspillingen. De har ingen scener sammen, og Skjønberg er ikke blant guttene som bor på gården, men han er med i en tidlig scene, før hovedpersonen blir sendt bort på gården.
– Jeg hadde bare en liten rolle i «De vergeløse». Jeg skulle spille en av guttene på gården, men jeg fikk ikke fri fra skolen. Derfor fikk jeg en mindre rolle. Det arbeidet jeg var med i, strakk seg bare over en dag. Den jødiske gutten fikk jeg ikke noe inntrykk av, sier Skjønberg.
– Men i «Fant» var det med en jødisk kvinne. Jeg husker henne. Jeg vet at hun ble deportert under krigen, sier Skjønberg.
Espen Skjønberg. Foto: Berit Roald/NTB
I «Tante Pose» (1940) er det Espen Skjønbergs mor Henny som har hovedrollen. Hun tok ikke noe initiativ for å få sønnen med i filmen, tvert imot, forteller han:
– Mine foreldre var ikke noe begeistret for at barn skulle være med i spillefilmer.
Under resten av krigen drev Skjønberg mye med amatørteater, og hans neste filmrolle var først i 1951.
Dagsavisen har tidligere fortalt historien om Ida Rottmann, ung jødisk kvinne fra Oslo som spilte i flere norske filmer, bl.a «Fant», og som ble deportert til Auschwitz, 23 år gammel.
På spørsmål om hvordan Skjønberg merket de norske jødedeportasjonene, svarer han:
– Jeg var jo bare en gutt, men vi merket at noe skjedde, det er klart. Jeg husker min kamerat Jo Benkow flyktet over til Sverige. Men kvinnene… sier Skjønberg, og blir stille. Så blir forbindelsen brutt.
Jo Benkow, faren og broren flyktet til Sverige i 1943. Moren og søsteren til Jo Benkow ble igjen hjemme i Norge, det ble vurdert at faren var mindre for de jødiske kvinnene. Den 26. november 1942 ble de hentet i sine hjem og deportert fra Akershuskaia med M/S Donau. 1. desember 1942 ble Anne Louise Benkow og datteren Rebekka drept i Auschwitz.
Fakta: Familien Braude
- Benzel (f.1890) og Sara (f.1892), flyktet fra jødeforfølgelser i Litauen til Norge i 1911. Drev slakterbutikk på Grünerløkka. Fikk fire barn. Deportert 26. november 1942 og døde i Auschwitz.
- Helene Dora (f. 1912). Arbeidet i sybutikk i Oslo, flyktet til Sverige i april 1940 sammen med sin tyske ektemann, som var motstander av nazi-regimet.
- Isak Josef (f. 1914). Kommunist og motstandsmann, ble internert og deportert 26. november 1942, døde i Auschwitz i januar 1943
- Charles Samuel (f. 1915): Bokser på landslagsnivå for Grünerløkken Arbeideridrettslag. Giftet seg med norsk kvinne i 1937 og unngikk dermed deportasjon. Satt i Berg fangeleir under hele krigen.
- Harry David (f. 1919): Fikk ta gymnaset, som den eneste i søskenflokken. Tok dramatimer, spilte i lokale teateroppsetninger, fikk i 1939 sin første og siste filmrolle: «De vergeløse». Internert og deportert til Auschwitz i 1942. Dødsdato ikke registrert
Kilde: Marte Michelet «Den største forbrytelsen»/snublestein.no
