– Du må lære deg å gå på ski, selv om du ikke liker å gå på ski.
– Må man virkelig det?
– Ja. I det minste så må du finne noen unnvikelsesmekanismer, der du på den ene siden gjør det klart at du er veldig glad i å gå på ski, men kommer med en grunn som forhindrer deg, sier Asle Toje med et visst glimt i øyet.
For i kjernen av den norske nasjonalidentiteten ligger visst et par lange, smale og glidende fremkomstmiddel. Forhatt av noen – elsket av andre. I tusenvis av år har nordmenn gått på ski. Så for å bli en del av Norge er staking, fiskebein og stødig hockeystilling elementært, mener han.
Toje er den konservative, rappkjefta forskeren som virker oppriktig livredd for en fullstendig utvanning av norsk kultur. Bevæpnet med skistaver og skarre-r vil han kjempe for rent norsk språk, 17. mai-tog med kun norske flagg og for at det aldri blir mer enn én burka å spotte på trikken.
Les også: Kristin (57) – Plutselig kjenner jeg protesebeinet bare forsvinne under meg
Men akkurat nå har kulturforkjemperen vært nede for telling.
– Jeg har ikke spist på to dager. Er det mulig å få noe mat også? sier forskningssjefen, knapt innenfor kafeen til Fredssenteret på Aker Brygge.
Det har vært en runde med norovirus i Nordstrand-hjemmet. Toje står nemlig midt i den fine, men også intense småbarnsfasen med en ettåring, treåring og sjuåring i hus.
– Alle snakker om hvor fint det er å få barn, men ingen snakker om de forbanna kulene med omgangssyke som rammer familien hvert bidige år, sier Toje og tygger aggressivt over en italiensk focaccia-sandwich.
Snart skal han forlate jobben som forskningssjef hos Nobelinstituttet. Forrige uke ble han nemlig Fremskrittspartiets utvalgte til å sitte i Nobelkomiteen.
– Jeg skal sitte stille og lytte. Det er i hvert fall ambisjonen. Kanskje jeg kan få en kjevelås eller noe?
For er det noe denne mannen gjør, så er det å si hva han mener. Om det er å peke på redningsaksjonene i Middelhavet som en mulig trussel mot samfunnskontrakten eller ta et oppgjør med multikulturalismen. Toje skiller seg fra andre samfunnsdebattanter som stemmer Frp. I tillegg til å være veltalende og velkledd, er han en akademiker med avvæpnende humor. Og har venner fra hele det politiske spekteret. Ikke lenge etter de første meldingene fra Frps stortingsgruppe tikket inn om at han var deres kandidat, kom de rødgrønne gratulasjonene fra partilederne Jonas Gahr Støre (Ap) og Trygve Slagsvold Vedum (Sp). Også SVs Petter Eide har gratulert: «Her har Frp valgt kunnskap, framfor pompøseri og selvopptatthet som Carl I. Hagen ville representert.»
Men det er ikke alle som har kommet med like hjertelige gratulasjoner.
«Ingen komité i landet (...) har samme ry for å stå på siden til truede stemmer og utsatte minoriteter. Det er vanskelig å få Toje til å passe inn her. Den eneste muligheten er vel hvis man omdefinerer Europas hvite majoritet til å være de egentlig «utsatte» på grunn av innvandringens farer og sivilisasjonens medfølgende sammenbrudd», skrev Rune Berglund Steen fra Antirasistisk Senter, i en kronikk i Dagbladet.
Andre har problematisert valget av Toje fordi han for ett år siden valgte å ta dissens i Brochmann II-utvalget, for å komme med en egen merknad sammen med innvandringsregnskapets far , Erling Holmøy. Her skrev de at etniske nordmenn vil bli en minoritet i Norge i framtida.
Foto: Adrian Nielsen
Ifølge SSB vil rundt 2,3 millioner av Norges befolkning som enten er innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre i 2060, men gruppen vil ikke være større enn befolkningen for øvrig, og prognosene er svært usikre.
– Da jeg ble født i 1974 var det omtrent 1 prosent av Norges befolkning som hadde utenlandsk opprinnelse. I dag er det tallet 16 prosent. Man kan legge en linjal mellom de to punktene og forskyve den veksten, så vil man tangere det punktet der mer enn halvparten av Norges befolkning vil være av utenlandsk opprinnelse. Er det et problem? Nei, ikke hvis vi lykkes med integrering. Gjør vi det? Ikke egentlig, mener Toje, som skrev i merknaden:
«Høy og permanent innvandring vil bli en akutt utfordring for norsk kultur, noe som alt manifesterer seg i stadige debatter om norsk kultur og symboler».
– Hva med den norske kulturen mener du står i fare?
– Det norske språk. Norsk er et lite språk. Hvis vi gir etter for dem som vil at det skal snakkes engelsk på universitetene og arabisk på Nav, så vil det norske språk gå en usikker tid i møte. Men også feiringen av tradisjonelle merkedager. Hvert bidige år så er det en eller annen jævel som vil gjøre om 17. mai til FN-dagen. Men dette er jo en feiring av vår grunnlov, av vår historie og reisen vi har gjort sammen. Det er viktig at vi har en nasjonalidentitet som det går an å slutte seg til, sier han.
Toje mener det er noe tull at du kan stå med en fot i et samfunn, og en fot i en annen.
– Du står med begge føtter i Norge – se ned! Jo, fortere vi kan fortelle innvandrere at barna deres ikke kommer til å leve i Tyrkia, Marokko eller Somalia, men her i Norge, jo bedre. De gjør veldig klokt i å ta det inn over seg og leve deretter, og investere i dette samfunnet. Alternativet blir ofte at unge er semi-integrerte i to ulike virkeligheter, hvorav de faktisk skal leve i en av dem.
– Men dette er ikke så ukomplisert. Barn som har et liv i Norge og familie fra et annet land, ønsker jo å forstå sine røtter, akkurat som du.
– Absolutt. Men det å forsøke å skape sånne kulturelle hybrider er uklokt. Vi nordmenn later som vi er så tolerante og åpne, men det er vi ikke. Det er bare tull! Saken er at dette er et samfunn det er vanskelig å få innpass i. Det er vanskelig å integrere seg. Det er en tykk kultur, og det er mye man skal lære seg. Snakker du flytende norsk er mye gjort. Gjør du det ikke, blir det fort vanskeligere, sier Toje.
Selv snakker han på inn- og utpust. Når han er djupt nok inne i et resonnement ryker de rustrøde brillene av, og han gnir seg over neseryggen.
Les også: Steve (32) og Fresette (35) er utdannet sykepleier og jordmor – får ikke jobbe
Toje fortsetter med å understreke hvor viktig han tror det er at folk kan se seg selv i andre, og knytter dette til villigheten til å bidra til fellesskapet.
Han mener derfor at det å gå med burka er å vise finger'n til Norge.
– En burka på trikken – ikke noe problem, men ti burkaer på trikken er et kjempeproblem. Burka er en utadvendt avstandtagen fra norsk kultur og et signal om at personen også venter at vi skal betale for utenforskapet i form av trygd. Da vil folk tenke: «Hvorfor betaler jeg over 50 prosent av min inntekt i skatt til disse folka?».
Det er også en del av norsk kultur og norske verdier å søke ut i verden, mener Toje. Som 18-åring var han overbevist om at han skulle leve evig og kjørte ett år rundt på motorsykkel i India.
Ved reisens slutt befant han seg hos søsterordenen Missionaries of Charity i Calcutta, sammen med selveste Mor Teresa.
– Hun var en streng dame, ass!
Da Mor Teresa ble tildelt Nobels fredspris i 1979, uttrykte hun ordenens misjon slik: «Å vise omsorg for de sultne, de nakne, de hjemløse, de vanføre, de blinde, de spedalske, alle dem som ikke føler at de er ønsket, elsket eller tatt seg av i samfunnet, mennesker som har blitt en byrde for samfunnet og blir skydd av alle». Toje jobbet for henne i tre uker.
Les også: Gravide Ingvill fikk nei til kontroll hos jordmor
Hver morgen klokken 05.00 sto han opp og hjalp til med morgenmessa. Etter bibellesning og salmesang var det han som delte ut vann, varm dal og chapati til frokosten. Tenåringen vekslet få ord med Mor Teresa selv, men lot seg fascinere over hvordan hun ble iakttatt av de andre søstrene. Det var åpenbart hvem som var sjefen.
En gruppe nonner er kanskje ikke det man forventer skal tiltrekke en kaldblodig realist, som rister på hodet av reinspikka idealister. Men oppholdet beskrives som minnerikt og fint.
– Det var et lite blikk inn i en verden som er oss fremmed. Med denne nonneordenen, hvor man lever etter ekstremt strenge regler og med dypt troende mennesker, sier Toje.
Toje har stadig returnert til det mangefasetterte landet.
Det er rundt to uker siden han sist var i New Delhi, og midt på natta befant seg i hovedstadens største Red Light District. Gata G.B Road er som en summende bikube av indiske prostituerte. Midt mellom de fasadeslitte bygningene med bordeller i tre etasjer, tuslet den utenrikspolitiske forskeren.
Da det ble klart for noen av mennene i området at han ikke var kunde, kom en klar beskjed:
– Du må dra nå. Hvis ikke blir du garantert knivstukket.
Han forsvant kjapt ut av området hvor indiske myndigheter anslår at 80 prosent av de mange tusen, prostituerte har hiv. En av de prostituerte han kom i prat med der inne, fortalte at kun de heldigste der har råd til å bli brent og bedt for når de dør.
– Dette er ikke fancy prostitusjon. Dette er hardt kroppsarbeid. Sex for fem kroner, liksom, sier Toje.
Området kan dateres tilbake til mogulrikets tid.
Men hva i all verden gjorde egentlig forskningssjefen i G.B Road midt på natta?
– Jeg ble fortalt om stedet av fredsprisvinner Kailash Satyarthi, som et av de mørkeste aspektene ved den eldgamle kulturen jeg er så glad i. Jeg ville se dette slik at minnet av det India som skal gå tapt blir sannferdig.
Toje mener nemlig at «vestlig modernitet vil spise den gamle hinduistiske kulturen til frokost».
Han virker nesten like bekymra for det eldgamle subkontinentets egenart som sitt eget kjære Norge.
I Norges sørligste landsdel tråkket Toje sine barnsbein. Et Norge hvor folk tror på Gud, kjenner sine naboer og tar vare på hverandre.
I den lille beskytta bedehusbygda Audnedal i Vest-Agder var faren distriktslege, med ansvar for et geografisk område på størrelse med Luxemburg. Uansett vær og veiforhold, forventet bygdefolket at legen kom. Statusen var i samsvar med ansvaret, og sammen med presten fikk alltid distriktslegen viltkjøtt fra folk i bygda under jaktsesongen. En ny fryser måtte på plass for å romme alt kjøttet de fikk.
På kvelden hendte det at faren leste Tolkiens klassikere for Toje og hans to søstre. Han var utdannet i Tyskland og interessert i tysk litteratur. Men den største kjærligheten hadde han til klassisk musikk. På lørdagene spilte han klassiske stykker og testet barna. Klarte de skille Mozart fra Bach? Buxtehude fra Beethoven? Med ørene på stilk lyttet søsknene etter hint i form av takt og slag.
Farens verdsettelse av kultur har satt spor hos Toje. Spesielt vektleggingen av litteratur.
– Den generasjonen, som vi kaller sekstiåtterne hadde noen vanvittige blindsoner, og store svakheter. Men det var også noen veldig store styrker. En av de styrkene var tanken om ordets makt i formingen av samfunnet, sier Toje.
Han beskriver faren som ganske rød. Det skulle komme til å påvirke hvor han havnet som tenåringsgutt.
Frogn Sosialistisk Ungdom (SU). En samling noe utilpass, kvisete ungdom med frakker, skjerf og fett hår. Møtene ble brukt til å diskutere om de var leninister eller stalinister, marxister eller maoister.
Blant dem satt Toje som egentlig ikke hadde peiling på politikk, men han syntes det var kult å engasjere seg. Og politisk engasjert ungdom havnet i SU.
Daværende leder av SU, Paul Chaffey, var den store helten. Mens Unge Høyre bare var blazere og perleøredobber.
Men etter hvert var det noen koblinger som vokste sammen i hodet hans. Det er jo ikke her han hørte hjemme.
Helt hjemme følte han seg kanskje heller aldri i et jappepreget Drøbak på 80-tallet.
– Det var et sjokk å flytte til Drøbak, sier han i dag.
På barneskolen var restedialekten fra Vest-Agder nok til å plassere han som fremmed. Gutten med skarre-r ble stemplet som svensk av sine medelever.
– Du er veldig utsatt når du flytter til et nytt sted og forsøker å passe inn, sier Toje.
Løsningen: Spille fotball til han var 16 år i bytte mot sosial aksept. Men helst brukte han tida på å forsvinne inn i bøkenes verden. Han leste seg gjennom biblioteket på Seiersten ungdomsskole, og han leste seg gjennom biblioteket hjemme. Kunnskapstørsten ga resultater.
De førte ham over Nordsjøen til Pembroke College ved det anerkjente Cambridge universitetet, som representerer en helt annen tradisjon enn det Toje kaller de norske sosialdemokratiske universitetene.
– I Cambridge er det en tanke om at man skal forme deg som menneske, sier Toje.
De som kjenner ham godt beskriver årene i Storbritannia som formative. Den konservative tankegangen befestet seg. Selv sier han:
– Min konservatisme er en respons på de endringene som jeg har opplevd i min levetid. Vi har sett at folkestyret og demokratiet svekkes, pengemakten har blitt sterkere og overnasjonale organer har vokst seg mektige.
Les også: Torleif (76) har ikke e-post – fikk ikke trene
Toje fullførte en doktorgrad i internasjonal politikk fra Pembroke College, før han returnerte til Norge i 2006. Da meldte han seg inn i Fremskrittspartiet, samtidig som han satt i et utvalg for partiet for å utforme ny utenrikspolitikk.
– Jeg kom tilbake fra England og så det jeg tror veldig mange ser, at Frp har vært en progressiv kraft i norsk politikk. Frp har tvunget fram viktige temaer på dagsorden. Jeg tror at de bidrar til at mange flere føler seg representert av parlamentet i Norge enn i Sverige, sier Toje.
Han forble medlem til han ble ansatt på Nobelinstituttet, hvor de ansatte ikke skulle knyttes til et parti. Han vil heller ikke melde seg inn igjen i Frp nå som han sier opp jobben, for å unngå å politisere komiteen, men stemmer fortsatt på partiet som har gitt ham muligheten til å være med å beslutte hvem som blir fremtidens fredsprisvinnere.
– Det blir veldig spennende. Jeg har jo bare vært på utsiden av det rommet. Så nå blir det veldig gøy å være en del av komiteen, sier Toje.
Selv om det koster å si opp toppjobben på Nobelinstituttet.
– Jeg hadde jo egentlig tenkt å si nei, noe som kanskje sier noe om hvor akademiker jeg har blitt. Som akademiker er det veldig skummelt å si opp en fast stilling. Men det var kona mi som til slutt sa: «Jeg vet du har lyst til å gjøre dette. Dette får vi til». Vi er en nøysomme familie som ferierer på Utsira hver sommer og spiser mye geitost, så det skal gå bra. Nå skal jeg omfavne usikkerheten og heller vær mer fri igjen. Det gleder jeg meg til.
Fem favoritter
Musikk: Bach
Film: «The man who would be king»
Bok: «Fred på jord» av Geir Lundestad
Mat: Pinnekjøtt
Sted: Utsira
