«Roffern»s vei til å bli landets mest forkjælte moromann sto neppe skrevet i stjernene, hvilke stjerner skulle nå det være? Tvert om tydet lite eller ingenting på at den litt beskjedne gutten lenger ned i Storgata som jeg ble kjent med i i 1942 i barnelosjen Håbets hær (eller «hobbesær» som han elsket å si) skulle beseire det norske folk med sin både ville og milde humor.
Rolv Helge, som han het i barnelosjen i Horten, var av de stillferdige i en nokså bråkete forsamling, som like fullt på tro og ære lovet aldri å drikke øl eller sprit. Faren var krigsseiler, og det var ingen spøk. Det visste vi av de tyske propagandabildene utenfor kinoen som forkynte at Tyskland seiret på alle fronter. Bildene viste blant annet torpederte skip, kanskje norske? Og sjøfolk på svøm bort fra ildhavet, kanskje norske?
Mora gikk i Frelsesarmeen, og det var heller ikke noe å le av: Det var et stille hus han vokste opp i.
Rolv har langt senere sagt at han hadde funnet tilbake til sin barnetro, men jeg tror han alltid hadde den med seg. For oss ikke-kristelige syntes det som om det tok urimelig lang tid før han frigjorde seg fra det unnselige tabernaklet i Storgata. Hensynet til mora og bestemora hvilte sterkt og tungt på han.
Omvendt til jazzen
Virkelige venner kunne vi ikke bli før han søkte seg til jazzen. Da hadde han lang fartstid i skolemusikk og janitsjar, og selv om han aldri ble noen stor klarinettist, til det var han for lat, låt det i våre ører i Baggerødkjelleren som om vi hadde Buddy De Franco blant oss. Sant å si nådde han vel et nivå som var på høyde med klarinettisten Woody Allen, ikke å forveksle med den geniale filmskaperen.
Men ambisjonene var det ingenting å si på. Sammen med den meget talentfulle gitaristen Knut Greger Eriksen, en av de unge døde, og andre fra Horten Jazzklubb, dannet han Grewe Combo. De spilte en vestfoldsk utgave av amerikansk vestkystjazz og ble norgesmestere for jazzamatører.
Kvartermester med humor
Vi jobbet i hver vår lokalavis, Rolv i høyreblekka med det for oss sosialister fantastiske navnet Gjengangeren, jeg i Horten Arbeiderblad, uten at det skapte annet enn verbale oppgjør og noen små gjensidige knivrisp i spaltene. Det var i jazzklubben i Baggerødkjelleren at han for alvor begynte å utvikle sitt enorme komiske talent - after hours, og det uten fyll. Det var vi pent nødt til. Vertinnen Klara Baggerød var så påholden med utskjenkingen på hotellet at selv losjerende gjester måtte ut i resepsjonen og be henne pent om en halv lys eksport til kjøttkakene («hobbesær» ville vært stolte av oss).
Rolv avtjente verneplikten som velferdsoffiser på Karl Johans Vern (sammen med blant andre løytnant Leif Preus, den litt seinere nesten like kjente Foto-Preus) og ble tidenes mest elskede kvartermester i marinen, med sine kjappe, uforstyrrelige gags og underfundige håndbevegelser på sin alt annet enn militære labbing gjennom velferdsbygget, det Arne Hestenes karakteriserte som «elefant-plastikk».
Fra denne tida tok han med seg alle elementene til den vidunderlige Fleksnes-episoden og «Hørerøret»s fantastiske «dimmefest», der Rolv legger inn sin breieste Horten-dialekt og ringer en etter hvert mer og mer fortvilet hovmester på Bristol og vil bestille bord til en gjeng dimitterte rabagaster, som skal ha halloi i Oslo etter endt tjeneste for konge og fedreland.
Skribent, ikke musiker
Rolvs ambisjon var nok heller å bli skribent enn musiker, og den som har lest hans viktigste bidrag i «Leif Sonells 1. lesebok», «Fetekuren», vil vite at hans nådeløse humor i utgangspunktet var skriftlig. Han kom utrolig nok ikke inn på Journalistakademiet, hans petiter i Gjengangeren ble kanskje ikke forstått av de støle redaktører som satt i opptaksjuryen.
For å få mer praksis som journalist, jobbet han litt i det gamle Morgenbladet under nattredaktør Kjell Arnljot Wig (han De vet i fjernsynets barndom!), ble innspillingssjef hos gamle Philips på Majorstua, hvor vi i kveldstimene (after hours!) hørte på de siste jazzplatene fra USA og - ikke minst - amerikanske comedians, fra Nichols and May til den straffedømte Lenny Bruce, som brukte forbudte ord på scenen. De ord man nå hører til overmål i alle TV-serier og filmer - fuck, pussy og så videre. Dessuten lyttet vi til opptak fra den i England banebrytende Cambridge-revyen «Beyond the Fringe» med Peter Cook og Dudley Moore. I tillegg til de første opptak med Hasseåtage i «Mosebacke Monarki».
Ryktene fanget ham
Det dyttet Rolv i den retning han var skapt for. «Når de kan, så kan jeg», både tenkte og sa han. Han var ikke snau når det gjaldt sitt eget, og han viste jo både fra Horten Jazzklubb og velferdsbygget i marinen at han kunne få folk til å le, ja, i den grad at vi rullet oss på gulvet og ba om nåde.
Det var begynt å gå rykter i NRK om denne merkelige fyren i Philips på Marienlyst som ellers bare var småkjent fra noen jazzkåserier i radio, der Thorleif Østreng regjerte. Harald Tusberg og Harald Heide-Steen jr. tok kontakt. De hadde fått grønt lys av Erik Diesen for en serie i fjernsynet under tittelen «Kunden har alltid rett». Rolv ble umiddelbart den lysende stjernen der, med sine parodier på alt fra kjekkaser på vei til Nordpolen til barnetimeonkler og værmenn. Wesenlund var en sensasjon i fjellandet.
Til Juster med revy-epos
Tekstene til den første Lysthus-revyen ble til i et gammelt sjøhus på brygga i Horten. Sju dagers hardt arbeid. Det meste bare tull. Ubrukelig annet enn som privat nattunderholdning, men Leif Juster hadde meldt sin interesse, det måtte tas alvorlig. Hans Edderkoppen var nesten på felgen, og han trengte nye revyforfattere og nye morsomme folk på scenen.
Vi dro i samlet tropp, under ledelse av en like labbende tidligere kvartermester, ut til Justers landsted på Landøya, og Rolv og Harald H-S «framførte» sjøhus-eposet.
Juster trodde ikke sine egne ører og sa nei, dette går ikke. Selv om Heide-Steen, som jo var av god revyslekt, forklarte den gamle ringreven at dette var noe helt nytt. Nemlig «samfunnssatire» …
- Det er ikke noe jeg har angret så mye på som at jeg ikke slo til, sa Juster seinere.
Med Rolv og Harald på scenen hadde han reddet teatret.
Og så til Thon
I stedet tok vi kontakt med den da kommende eiendomskonge Olav Thon, som hadde den gamle, sterkt forfalne danserestauranten Cecil i Stortingsgata ledig. Han skulle bare ha 25 prosent av brutto billettsalg, og det syntes vi var rimelig. For Rolv kunne ikke noe om bedriftsøkonomi, og jeg kunne ikke noe om bedriftsøkonomi, men det kunne Thon. Så etter fantastiske avisanmeldelser og noen uker med så godt som fulle hus (billettpris kr 13,-), stirret vi inn i en konkurs for Lysthuset. For spilte vi inn 1.000 kroner en kveld, så gikk 250 til Thon, mens vi av de resterende 750 betalte annonser, billettdamer, dørvakter, brannmann, vaskedamer. Det var kanskje en hundrings igjen til fordeling mellom de fem på scenen (i tillegg til Rolv og Harald H-S, Svein Byhring, Elsa Lystad, Karin Krog og de to alternerende pianistene Sigurd Jansen og Alfred Janson). Forfatterne fikk ikke et rødt øre.
Verst var det for Rolv som i pur optimisme hadde sagt opp jobben for å ofre seg for scenekunsten. Ikke rart at han måtte slå til da vår gode venn Einar Schanke ville ha neste Lysthusrevy på Chat Noir - ikke mer brutto, ikke mer Thon og Cecil.
Noe annet forsvant også: Det uforpliktende, lekne, det nesten forrykte prosjektet i Stortingsgata, med improvisasjon og ablegøyer når noen sto fast - det gikk på livet løs. Rolv kjempet for barm og viv.
Det var nettopp dette halsbrekkende som fikk Tarjei Vesaas til å se «Jeg elsker deg, jeg elsker deg, jeg elsker deg», som revyen het, fem kvelder på rad. Vi ble nesten uvenner på grunn av revytittelen. Rolv ville ha Bjørnson-svisken «Jeg elsker deg», mens jeg tviholdt på en liten vri på Gabriel Scott: «Vi vergeløse».
Chat Noir-scenen satte andre krav. Men samme ensemble i «Ja, lystelig det er i nord» flyttet over i Klingenberggata 5, bortsett fra Karin Krog som gikk tilbake til jazzen, og inn kom Trulte Heide-Steen.
«Hørerøret» og nye Wesensteen
Det skjedde andre ting i perioden. Gunnar Haugan hadde startet radioprogrammet «Hørerøret» i NRK, og ikke minst ble Rolv sentral her i lanseringen av den faste posten «Vårt Parti» med «Leif Sonell» som en ganske rabiat partileder, vi hadde vel Carl I. i tankene. Det var da han kom.
Det førte i neste omgang til boka «Leif Sonells 1. lesebok». Det kom ikke flere, skjønt vi hadde mange møter om hans mulige 2. lesebok. Rolv og Harald var blitt Wesensteen med nye revyer på Chat Noir, og i TV kom «Og takk for det». Så var det tid for Rolvs Bør Børson og Marve Fleksnes, en norsk versjon av BBC-serien «Hancock‘s Half Hour».
Med det var det som hadde begynt som et gutteshow i en jazzklubb i Horten, nådd et overdådig klimaks som ingen kunne drømt om, ikke engang optimisten Rolv Wesenlund.
En utrolig reise. Jeg takker.
