Møtet med Maos rike ble en sterk opplevelse for den unge Torbjørn Færøvik. Nå, 38 år senere, minnes han stadig synet som møtte ham da han første gang satt sine føtter på kinesisk jord:
- Turen ble arrangert av Vennskapssambandet Norge-Kina. Vi dro ned til Oslo Ø som det het den gangen, tok toget til Stockholm, båten over til Finland og så tog gjennom Russland. På den tiende dagen rullet toget inn på jernbanestasjonen i Beijing. Det var som å komme til en helt annen verden.
- Følte du deg litt som Marco Polo?
- Ja. Litt kanskje, smiler han.
Men Djengis Khan og hans sønnesønn Khubilai hadde for lengst forlatt bygningen - nå var det den allestedsnærværende formann Mao Zedong som preget landet.
- I dagens Beijing blir du møtt av skyskrapere og biler, alle symbolene på en moderne verden. Men den gangen var det en veldig lav by, få bygg var på mer enn to eller tre etasjer, mange var vanstelt, det var tydelig lite som ble gjort. Det var få biler i gatene, bare en og annen limousin eller rart kjøretøy, men en million mennesker som syklet i alle retninger på de brede avenyene. Den eneste musikken man hørte var musikken fra en million sykkelbjeller, og de eneste fargene som lyste opp var propagandaplakatene med slagord - røde med gul skrift - som hang overalt. Det var en veldig bedagelig og hyggelig by-atmosfære, bortsett fra at vi så at butikkene totalt manglet forbruksvarer og alle gikk rundt i de samme posete klærne med lapper her og der og var tydelig fattige.
All kommunikasjon foregikk gjennom tolker og autoriserte personer. Vanlige folk var det umulig å komme i snakk med.
- De fikk ikke lov til å snakke med utlendinger, da ble de hentet inn til avhør og mistenkt for å konspirere med fremmed makt.
- Visste dere det?
- Ikke omfanget. Vi fikk rød-løper-behandling, akkurat som stortingsrepresentanter når de kom på besøk. Selvsagt ble vi imponerte, men noe skurret. Jeg klarte aldri å akseptere den nesegruse Mao-dyrkelsen som foregikk overalt hele tida. Det var fint å se barna gå i barnehager og folk som danset og sang eller arbeidet. Men denne monotone, maniske Mao-dyrkelsen? Nei, den bød meg ganske tidlig imot.
«Når alt kommer til alt er det bare to typer mennesker i verden: De som blir hjemme, og de som ikke gjør det», skrev Rudyard Kipling. Færøvik tilhører de sistnevnte. Asia-eksperten har tilbrakt store deler av sitt yrkesaktive liv på reisefot. Vi møter ham på en asiatisk restaurant i Oslo, der Færøvik beskjedent bestiller en lettøl og legger menyen til side. På bordet mellom oss ligger hans nye bok, en 600 siders murstein med tittelen «Maos rike. En lidelseshistorie».
- Det er blitt ei veldig tjukk bok. Men mange av sidene er fotnoter, skynder han seg å si, som om han vil unnskylde seg.
- Skulle jeg brukt alt stoffet jeg har og skrevet en fullstendig bok om alt som skjedde under Mao, kunne jeg skrevet seks bøker til. Minst.
Ni bøker er det blitt fra alle hans spennende reisemål. Han har reist på kryss og tvers i India, skrevet om Gandhi, Marco Polo og nå altså Mao. I dag står det enda et eksotisk reisemål på dagsorden; han skal til Kongsberg med femtoget for å holde foredrag. Å dele sine erfaringer og opplevelser fra fjerne himmelstrøk med vitebegjærlige nordmenn på høyskoler og foreninger, er blitt en del av jobben.
- Jeg hadde en vareopptelling her om dagen for å finne ut hvor mange foredrag jeg holdt i fjor og kom til åttito. Over hele landet. Næringslivet er spesielt interessert i alt som skjer i Kina.
Han har ivrig påpekt det ironiske i at det på syttitallet var AKP-erne som dro til Kina og ble frelst, og at nå gjør næringslivet det samme.
- De går i samme fella som AKP-erne gjorde den gangen, og de kommer til å brenne seg. Kina kan komme til å bli et ganske ustabilt land og det er så mye fanteri i mørke kroker og korrupsjon, og landet mangler et fungerende rettsvesen så man ser alt i dag at det er ustabilitet.
- Hvorfor blir de så blendet tror du?
- Fordi de drar til Beijing og Shanghai og ser en moderne verden med høyhus så høye at de sprenger skydekket og du må legge hodet bakover for å se hele veien opp. Der kan de sitte på Starbucks og se nydelige kinesiske kvinner trippe forbi iført siste mote, og tro du er i Ginza i Tokyo eller i en populær handlegate i Paris, London eller New York. Så trekker de en by-konklusjon, nemlig at her er alt som i Vesten. Men du skal bare halvannen time med buss ut av Beijing for å komme til en av mange landsbyer som ligger i skyggen av den kinesiske mur - der går bøndene og drasser på den samme plogen som de gjorde for hundre - nei, for trehundre år siden - og tjener i gjennomsnitt 5.000 kroner i året.
Prestesønnen Torbjørn Færøvik vokste opp på øya Leka i Nord-Trøndelag, men da han var 9 år gammel flyttet familien til Øvre Eiker mellom Drammen og Kongsberg.
- Jeg gikk gymnaset, dro i militæret, og tok deretter fatt på studiene mine ved Universitetet i Oslo.
- Var du politisk engasjert?
- Det var en kjerne av aktivister som surret rundt hele tida på Blindern, men jeg var aldri blant dem. Men ingen var uberørt av alt det som skjedde den gangen. Vi gikk i demonstrasjonstog mot USA og Vietnamkrigen, blant annet. Jeg var nok mest opptatt av historie, det var jeg for øvrig på gymnaset også. Jeg var nok en sånn plageånd i klassen som alltid rakk opp hånda og spurte mye. Jeg var veldig opptatt av alt som skjedde i Afrika, hadde rett og slett Afrika på hjernen.
- Hvorfor det?
- Jeg syns ikke vi lærte noe om den delen av verden. Faget ble kalt verdenshistorie, men vi fikk bare kunnskap om Europa og Nord Amerika - ikke Asia, Latin-Amerika eller Afrika.
På universitetet studerte han derfor først afrikansk historie, tok et mellomfag, og ble deretter rådet til å studere kinesisk historie. Derfor var det med ekstra spenning han besøkte Kina første gang.
- Her hjemme flørtet radikal ungdom med Maos lille røde - skjønte de ikke hva slags terrorvelde de hyllet?
- Nei, den gangen visste man ganske lite om ugjerningene Mao hadde begått. Det var veldig få som fikk lov til å reise rundt i Kina på uavhengig vis og selv i vestlige historiebøker skrevet av amerikanske professorer kom formann Mao veldig godt ut av det. I tillegg har kineserne løyet om sin fortid, det gjør de stadig, sier Færøvik og forteller at selv i dag slippes utenlandske historikere i liten grad inn i kinesernes historiske arkiver.
- De pusser glansbilder, lager løgnhistorier eller fortier. Dessuten er mange som opplevde Mao i ferd med å gå bort, noen velger å snakke litt, men mange velger å forlate denne jord uten å si noe som helst. Og arkivene er i stor grad uåpnede. Så det er alltid vanskelig å komme til bunns, finne sannheten.
Han mener han er beskjeden når han anslår at om lag 50 millioner mennesker enten sultet i hjel eller ble drept under Maos regime.
- Vissheten om at 6 millioner jøder ble gasset i hjel under den andre verdenskrigen fyller oss med sjokk og gru, men hva da med Kina? Er det for langt borte for oss? Klarer vi ikke å absorbere så høye tall? undrer han.
I «Maos rike» forteller han om amerikanske Agnes Smedley som slo seg opp som journalist i folkerepublikken, og beskrev formannen som en ekkel og fysisk motbydelig fyr.
- Ja, hun kunne visstnok ikke fordra ham. Syntes han virket feminin, unnvikende og slu.
- Ja, det var ikke småtteri. Men han manglet ikke elskerinner.
- Kvinnene kom og gikk, det er riktig. Maos sikkerhetssjef skaffet dem. Enkle bondejenter som det var lett å manipulere ble foretrukket. De så det som en ære å få lov til å ligge med sjefen.
- Seriøst?
- Ja, men sånn var det også i det gamle Kina. En keiser på 700-tallet, i Tang-dynastiet, han hadde ifølge skriftlige kilder over førti tusen konkubiner. Det var tradisjon, det.
I mange år jobbet han som utenriksreporter, først i NTB, til daværende redaktør Per Edgar Kokkvold fikk lokket ham over til Arbeiderbladet. Det ble tolv års innsats som ble belønnet med sparken i 1991.
- Det var full økonomisk krise i avisen, mange måtte gå, og jeg var en av dem. Jeg tok det ikke med spesielt tungt hjerte, jeg hadde så mange planer om andre ting jeg ville gjøre. Jeg løftet blikket mot nye ting i verden og var i jobb allerede dagen etter at jeg måtte gå.
Etter tretti år som utenriksjournalist, blant annet i NRK, hvor han var verdensreporter i 1996-97, bestemte han seg for å bryte ut og bli forfatter på fulltid. To Bragepriser, en Cappelen-pris og mange tusen solgte bøker senere har han ikke angret.
- Det var da ungene fløy ut av redet jeg bestemte meg for å skrive bøker på fulltid. Nå har jeg prøvd alt fra radio, avis og til forfatter, og de siste 10-12 årene har desidert vært de mest givende.
Etter å ha uttrykt seg kritisk til Kina både i bøker og aviskronikker, særlig i forbindelse med reaksjonene på utdelingen av Nobelprisen til Liu Xiaobo, har Torbjørn Færøvik opplevd å bli svartelistet og nektet visum.
- Det vil si, de nekter ikke, de bare unnlater å svare på søknaden. Jeg har løst det ved å dra til Hongkong og gå på et vanlig reisebyrå der. Da får man visum i løpet av 24 timer og kan reise rett inn.
- Er du svartelistet nå?
- Det vet jeg ikke, men det er i så fall ikke noe jeg tenker på. Det er mange andre land i Asia jeg har lyst å reise til; Vietnam, Bangladesh, Indonesia, Japan, Korea. Ta India, for eksempel. Et kjempespennende land. Det er selvfølgelig flott å kunne reise til Kina. Men for meg er ytringsfriheten mye mer verdifull. Den står i en helt egen klasse. Det å få adgang til Kina blir smått i forhold. Sånn syns jeg flere burde tenke, sier han, og nå er han på glid. For dette har han ergret seg ganske mye over, det han ser som vestlige akademikeres tafatthet og ukritiske forhold til Kina.
- Det er mange i det norske samfunnet som går på tå hev i forholdet til Kina, mange har et lite prosjekt i Kina - det gjelder også akademikere - og det verner de om som små barn. For dette betaler de også en pris ved at de går på tå hev og ikke tør ytre seg i det offentlige rom. Det er trist. For hvis de intellektuelle ikke tør si sannheten, hvem skal gjøre det da?
Færøvik sier han er lykkeligst når han kan pakke sekken og legge ut på tur i Marka, parkere legemet på en trestubbe i skauen og skjenke seg en kopp kaffe fra termosen, eventuelt skeie ut med en brunostskive om han skal være ekstra gæren.
- Senest for to dager siden syklet jeg fra hytta mi i Drøbak og ned til Son. Og tilbake. En liten 5-milstur. Du kan si at selvsagt er det fantastisk å reise i Asia, men det beste i livet er en høytidsstund på favorittstubben.
- Du tuller nå, ikke sant?
- Nei. Jeg ser ikke meg selv som en skrivende 80-åring og vil gjerne bruke litt mer tid på turer og å være sammen med venner. Mosjonere.
- Men du er jo Asia-ekspert!
- Det er ikke helt innlysende at man skriver flere bøker. Man kommer til et punkt hvor man går lei. Jeg er 64 år nå og sånn sett kunne jeg mange ganger synes det er fristende å sette seg på stubben.
- Og bli sittende, mener du?
- Ja. Jeg tror nok at jeg kommer til å skrive mer, føler meg fortsatt gira. Jeg håper jeg klarer å legge opp en gang, jeg ser ikke meg selv i rollen som forfatter når jeg er 80.
Bordets tomhet griner mot oss, to halvdrukne cola og en flaske lettøl står i ensomhet mellom ubrukte, hvite tallerkener. Lysten på vårrull og stekte nudler ble liksom borte underveis. Han ser på klokka, må ikke miste toget. Han klapper den nye boka.
- Det er viktig for meg å presisere at dette er min fortelling. Men Kinas historie må skrives om og om igjen i lyset av ny kunnskap. Jeg har helt bevisst lagt vekt på lidelsesaspektet ved Maos styre. Det skjedde jo positive ting også - folks levealder gikk opp, kvinner fikk utdanning og helsesystemet ble bedre. Men du vet, det skulle bare mangle, da Mao overtok hadde Kina vært i krig med seg selv i over 100 år. Endelig fikk landet fred. Likevel har ikke lidelsesaspektet kommet godt nok fram i tidligere historisk litteratur. Men nå vet vi mer. Historieforskningen må våge å være konkret, bruke fakta. Det var bare det jeg ville si. Får man tallene på bordet kan man trekke konklusjoner.
Færøvik ser på meg med alvorlige øyne, lener seg fram:
- Det er viktig det. Å telle lik.
sissel.hoffengh@dagsavisen.no
