– Det høres kanskje rart ut at jeg sier dette – men jeg har aldri hatt noe personlig behov for oppmerksomhet, sier Aslag Haugen.
Dagsavisen har nettopp konstatert:
– Det går an å kalle deg Norges største rockestjerne …
Men da avbryter Hellbillies-vokalisten og protesterer blidt:
– Nei nei, i helsike då!
– Men hvem skulle det ellers være? Hellbillies har holdt på i 30 år og har aldri vært mer populære. Du har laget sanger som hele Norge kan, stadig nye generasjoner synger låtene dine, du står på scenen foran 10.000 om gangen …
– Jo jo, men … jeg ser ikke på meg selv på det viset, svarer Aslag Haugen og kontrer:
– Karpe! De er større!
OK, da. Det er en grå dag i Frognerparken, og foreløpig er det ingen som har gjenkjent Aslag Haugen, selv om han er en av norsk rocks mest kjente profiler. Selv bakfra, på det ikoniske omslaget til albumet «Lakafant» (1995), ser man at det er Aslag Haugen: Den høye, staute, svartkledde mannen med det lange håret som forlengst er blitt grått.
– Ja, det er blitt grått, ja. Det ville sett veldig rart ut å farge det svart, sier Aslag Haugen.
Men hvor kommer mørket i Hellbillies fra?
I år fikk Hellbillies Spellemanns hederspris – «de har for alltid fått en plass i folks hjerter» sa utdeler Mona B. Riise, foran et rørt band. Hellbillies er «en del av den norske folkesjela», fastslo Dagsavisens Geir Rakvaag i fjor. I sommer er Hellbillies-bussen igjen ute på veien etter å ha stått mye parkert i to år under pandemien. De spiller for jublende folkemasser på alt fra jazzfestivalen i Kongsberg og countryfestivalen i Seljord til målrock på Årdal.
– Det er fint å stå på scenen igjen. Det er noe eget med å kunne spille ute på sommeren. Folk er klar for å gå ut på festivaler og hygge seg igjen, sier Aslag Haugen.
Alt tyder på det, det er bare å se på mobilvideoen han la ut etter festivalsesongens første konsert, på Sommerbris i Kristiansand, der Aslag Haugen blir overdøvet av 12.000 sørlendinger som skråler i kor, på beste hallingdøl: «Du e den finaste eg veit».
Men nå er vi langt fra Hallingdal: Aslag Haugen flyttet til Oslo allerede midt på 1980-tallet for å jobbe i platebutikk. Her på Frogner har han bodd siden 2009 da han giftet seg med kona Cathrine og kjøpte leilighet rett bak Frognerparken, hvor han pleier gå tur med bikkja.
Aslag Haugen vokste opp på gården slektsgården Holto, en mils vei fra Ål sentrum, som den nest yngste av fire brødre. Lillebror Lars Håvard er Aslags sidemann i Hellbillies, begge to hørte på rock og spilte gitar fra svært ung alder. Om oppveksten på gården forteller Aslag:
– Det var et typisk norsk småbruk, en fjellgård med noen kyr og sauer, en gris som hadde det bra hele året helt fram til jul. Men bruket var for lite til å leve av. Far min hadde ekstrajobb ved siden av, han drev med bergboring, skjøt ut hyttetomter til folk og sånne ting, knallhard fysisk jobb før han skulle heim igjen og drive gård. Det der gidder ikke folk lenger.
– Jeg har aldri hatt den store interessen for å drive gård selv. Jeg fikk tilbud om å ta over hvis jeg ville, mest sånn for ordens skyld, da var jeg godt etablert med Hellbillies. Nå er det søskenbarnet mitt som driver gården. Han er den rette typen til det: Altmuligmann, han kan snekre og masse sånne ting som er nødvendig for å drive gård.
– Kan du sånne ting?
– Nei.
– Kan du snekre?
– Nei. Det vil si, på videregående tok jeg tømrerlinja, jeg tenkte at snekker var en fin jobb, da kan jeg sette opp hus og bygge ting. Så jobbet jeg et par år som snekker. Helt til en dag sjefen min – superdyktig fyr, han hadde drevet med dette i årevis – sto ved gjerdesaga, så hørte jeg noe jævlig banning og et smell og der røyk tommelen hans! Den hang i ei skinnfille!
Aslag Haugen ler tørt av sin egen historie, men latteren kommer dempet og tilsynelatende motvillig. Han fortsetter:
– Vi fikk kjørt han til legen og han fikk sydd den på igjen, nok til at han kunne holde hammeren, men … Da fant jeg ut at det er en særdeles dårlig idé å fortsette med detta. Ser du gamle snekkere som har holdt på en stund er det jo som regel noen fingre som er borte. Det ville jeg ikke ta sjansen på. Jeg spelte jo gitar.
De siste to årene har Aslag Haugen stort sett sittet innestengt på skriverommet sitt i Nydalen, mens alle Norges konsertsteder var stengt på grunn av koronapandemi. Innspillingen av Hellbillies’ tolvte album «Blå dag» ble over et år forsinket, blant annet fordi pandemien gjorde at ikke alle kunne være i studio samtidig.
– Vi skulle gjøre 80 konserter i 2020, og feire 30 år på veien, så rakk vi bare 18. Den siste konserten vi gjorde var konserthuset her i Oslo. Uka etter stengte alt ned. Det var en håpløs situasjon, sukker Aslag Haugen, som har holdt motet oppe med å gå på kontoret for å lage sanger og spille gitar, hver dag.
– De siste av konsertene vi skulle gjort i 2020, fikk vi gjort nå i vinter, før påske.
Den ni år yngre lillebroren og gitarfantomet Lars Håvard Haugen var gjestegitarist i storebror Aslags band allerede fra 12-årsalderen. De to har hatt gitardueller på scenen siden tidlig på 1980-tallet. Lars Håvard har også produsert de fleste av Hellbillies-platene. Og mens alle andre brødre i rocken har kranglet – Gallagher-brødrene, Everly Brothers, Ray og Dave Davies – har Aslag og Lars Håvard holdt fred. Hva er hemmeligheten?
– Vi kjenner vi hverandre så godt at vi veit når det er på tide å holde kjeft, sier Aslag Haugen og humrer.
– Det gjelder alle i Hellbillies. Og så er det forskjell på hvor du er fra i landet også. En hallingdøl har ikke for vane å diskutere og prate så mye uansett. Det er mye som ikke blir sagt, men som du skjønner likavæl. Noen ganger kan det tippe over og bli for lite. Men noen ganger er det bra at ikke alt må tolkes og gjennomanalyseres i det vide og det brede, liksom.
---
Aslag Haugen (62)
- Vokalist og låtskriver i Hellbillies. Født og oppvokst i Ål i Hallingdal.
- Platedebuterte i 1992 med «Sylvspente boots». Har siden gjort 2.500 konserter og solgt nærmere en million plater.
- Hellbillies ble tildelt Spellemanns hederspris i år.
- Er på sommerturné på festivaler og utescener landet rundt.
- Gift med Cathrine Myhren, bor i Oslo.
---
Hellbillies har Norges stilleste turnébuss, fortalte bandets turnémanager i reportasjeboka «Hellbillies 25», av Cecilie Asker og Trygve Indrelid, utgitt til bandet 25-årsjubileum i 2015. Turnésjefen var vant med mer bråkete rockere, og syntes det var rart at Hellbillies var så tause på tur.
– Å ja, vi kan sitte der i timevis uten at det blir sagt et ord, bekrefter Aslag Haugen.
– Er det sunt?
– Ja det er deilig, skal jeg si deg! Tenk deg om du skal sitte fem timer i en bil med konstant kakling! Da er du jo dausliten når du kommer fram!
– Når kranglet dere sist i Hellbillies?
– Nei, når var det? Det kan jeg søren ikke huske. Det må være lenge siden. Vi har ikke hatt noen grunn til å krangle, tror jeg. I så fall holder folk tett.
– Hvordan holder man et band samlet i 30 år? Ikke så mange klarer det?
– Nei, og jeg er stolt over at vi har klart det. Innad i bandet er vi veldig forskjellige typer. Men vi har unngått de store opprivende debattene. Det er klart, skal du holde et band sammen, må alle legge egoene sine til side. Du må alltid tenke på bandets beste, før deg sjøl egentlig. Klarer du ikke det, må du gjøre noe annet.
– Ingen av medlemmene i bandet vårt er i nærheten av like svære som Hellbillies-navnet. Ideen har hele tida vært at vi skal være et band. Det skulle ikke være noen veldig frontfigur. Men det blir jo lett sånn at sangeren får ekstra fokus. Mange tror kanskje jeg har skrevet både tekst og melodi, men det har alltid vært et samarbeid, mellom Arne Moslåtten og meg, og de siste årene med Tom Roger Aadland.
Aslag Haugen står som en påle i norsk rock. Midt i fronten på alle bandbilder og platecover med Hellbillies. Han er mannen i svart.
– Nå er du et tre, sier fotograf Mimsy og Aslag Haugen sklir inn i rollen, høy og rak og staut blant almetrærne ved Herregårdskroa. I coverheftet til debutplata «Sylvspente boots» (1992) har de andre i Hellbillies fargerike og gjøglete 90-tallsskjorter. Mens Aslag Haugen er kledd i helsvart, ung og alvorlig, med en stor svart hatt i fanget.
– Hvorfor går du alltid i svart?
– Jeg gjør jo ikke det? Hah hah hah! Det har jeg aldri tenkt på. Men jo, svart og blått er nok det jeg bruker mest. Jeg liker det. Svart funker alltid.
Det ble storebror Arne Sigurd Haugen – folkemusiker og pressemann, tekstforfatter på Hellbillies-hiten «Røta» – som tok over slektsgarden på odel tidlig på 2000-tallet. En svært viktig person i historien om Hellbillies, forteller lillebroren. Arne Sigurd introduserte lillebrødrene for den typen amerikansk 70-tallsrock som preget Hellbillies helt fra starten, og gjorde brødrene Haugen til Norges Allmann Brothers.
– Han var den store helten han, veit du. Han kom hjem fra USA i 1974 etter et år på college, sier Aslag Haugen, med litt ekstra amerikansk sleng – kålidsj.
– Han reiste over som en snill uskyldig bygdagut fra Ål og kom tilbake som en langhåra hippie, med håret nedpå ryggen, og hadde med seg masse musikk, LP-plater og opptak på spolebånd. Han hadde veldig mye å si for den musikalske oppdragelsen min. Jeg var 14 år og hadde ikke hørt om noe av det han hadde med seg – Allman Brothers, Grateful Dead, The Band … Mye av den musikken jeg fikk presentert da har hengt ved meg resten av livet.
[ PORTRETTET: Hans Olav Brenners hemmelighet (+) ]
I 2011 døde Arne Sigurd Haugen i en bilulykke, en juliettermiddag kjørte han utfor veien og omkom, alene i bilen. Året etter kom Hellbillies med singelen «Reise i lag med deg», som ble åpningssporet på albumet «Tretten». «Eg høyrde stemma i telefon / uforståelige ord / du var burte no frå livet her på jord» synger Aslag Haugen i låten som handler om storebroren.
Vanligvis kommer Aslag Haugen med løse tekstforslag eller bare ord som passer til klangen på melodien han har laget på gitaren. Men dette er den Hellbillies-teksten som han i størst grad har skrevet selv, forteller han – Arne Moslåtten har bare gjenfortalt den. Hellbillies spiller ikke lenger denne sangen på konserter:
– Vi gjorde den første året. Etter det har jeg latt den ligge. Litt på grunn av … ja. Det er en litt vanskelig låt å gjøre, kjenner jeg. Jeg visste ikke om det var riktig å ha den med på plata heller. Jeg hadde ikke planlagt å lage en sånn låt, den bare kom. Det var vel noe jeg trengte å gjøre for å bearbeide mine egne følelser, sier Aslag Haugen og forteller:
– Jeg tenker på Arne Sigurd hver dag. Ikke sånn konstant, men han dukker opp. I glimt, i forbindelse med en situasjon, eller helt ut av det blå. For alle som opplever noe lignende er det sånn, tror jeg. Du tenker på den personen resten av livet.
– Som alle ulykker er det helt uvirkelig, helt meningsløst. Og det er sånt du hører om, men du regner aldri med at du skal få den boksehansken i trynet sjøl.
Det var nære på selv for Aslag Haugen. I 2009 var han i en alvorlig fallulykke under en utendørskonsert med Hellbillies i Finnmark. På grunn av sterk vind var noen støttevegger bak scenen blitt fjernet. Aslag Haugen lente seg mot det han trodde var sceneveggen, og ramlet baklengs utfor scenen, over to meter rett ned. Han svimte av og ble brakt til sykehus, der det ble konstatert brudd på nakkevirvel og knuste håndledd. Det tok nærmere et år med opptrening før han sto på scenen igjen.
– Det mest alvorlige var jo bruddet i nakken, det var i C3-området, da kan du bli lam. Og begge håndleddene mine var knust. At jeg kunne begynne å spille gitar igjen, var ikke opplagt. Jeg skryter alltid av legeteamet som behandlet meg. At det går an å snekre sammen igjen noe sånt så det fungerer! Inni et håndledd! Det er fader meg helt utrolig! sier Haugen faglig imponert, og konstaterer:
– Men det var atskillig verre å miste broren min.
– Når ting handler om deg selv, dealer du med det på ditt vis. Etter at jeg var ferdig operert og kunne begynne med forsiktig opptrening, skjønte jeg: OK, bare jeg finner meg i at det gjør jævlig vondt når jeg trener, så kan dette gå bra. Det går en ekstra faen i deg på et vis, du tenker at dette skal ikke bli det siste jeg gjør.
– Mens å miste et familiemedlem i en ulykke – det er noe helt annet. For min del var det mye tøffere. Heilt klart. Du må bare leve videre med det, du kan ikke endre på noe.
– Men nå husker jeg best alle de artige tingene vi hadde sammen. Hører jeg en låt, kan jeg tenke: Den hørte jeg første gang sammen med Arne Sigurd. Det er fine minner.
Til å være et band som spiller til fest, er det mye alvor i Hellbillies. «Ofte e livet ein skoddeheim / vegen e langt frå bein/eg kan’kje finne heim» sang Aslag Haugen i 1993, på «Ei krasafaren steinbu». «Blå dag / tungt i mitt sinn» synger han på tittellåten fra Hellbillies siste album, «Blå dag» med låter om død og depresjon, aldring og selvbedrag.
– Musikk skal handle om hele spekteret av sinnsstemninger. Hvis ikke, blir ikke musikken troverdig.
– Hellbillies er en alvorlig gjeng, egentlig?
– Ja. Jo. Eller, nei. Jeg er ikke helt enig.
– Alt skal ikke være kjempetrist. Det er artig med direkte tekster om morsomme ting. Men det har aldri vært meningen at Hellbillies bare skal være festmusikk. Det er farlig å skulle stivne i den sjangeren.
Hedersprisen på årets Spellemann ble delt ut med en rørende serie videoklipp der fans landet over fortalte hvor mye Hellbillies’ sanger hadde betydd for dem. Aslag Haugen får mange forespørsler om å synge i både begravelser og bryllup:
– Jeg kunne omtrent livnært meg på å spille «Den finast eg veit» i bryllup. Men jeg gjør det svært sjelden. Fordi det er en privat greie. Det er noe i meg som gjør at jeg ikke har kastet meg på det der.
– Hva da?
Det blir stille rundt bordet i Frognerparken. Alt vi hører er fuglesang og amerikanske turister. Når det er noe Aslag Haugen egentlig ikke har lyst til å snakke om, vender han ansiktet bort, løfter venstrehånda opp mot haken, lukker den igjen, og gnir pekefingeren fort mot tommelen. Etter et halvt minutts gnukking tar han ordet igjen:
– Vanskelig å gi noe godt svar på, egentlig. Men du går inn i en veldig privat greie til folk du ikke kjenner. Det er noe med min person som ikke synes at det er så veldig forlokkende.
– Må du ha andre folk litt på avstand, kanskje?
– Ja, du har antakeligvis rett i det. Sånn er jeg bare.
– Da passer det vel din personlighet, det å stå oppe på scenen og ha folk der nede?
– Ja, nei, det er rart det der. Å gjøre konserter er helt topp. Men andre deler med den artistgreia er jeg ikke så begeistret for. De tingene som blir veldig personlig, og når du får tilbud om å stille opp i reality-program og sånt. Det har jeg aldri gjort, bortsett fra «Hver gang vi møtes». Og det tok lang tid før jeg sa ja. Men det er et program som iallfall handler om musikk, sier Aslag Haugen med ettertrykk.
– Veldig ofte får du spørsmål om å gjøre ting du overhodet ikke kan. Det orker jeg ikke. Og jeg tror ikke folk får noe særlig ut av det heller. Det kommer ikke flere folk på Hellbillies-konsert om jeg er med på «4 stjerners middag». Hah hah hah!
[ PORTRETTET: Karin Krog (85) gir seg aldri (+) ]
---
Fem favoritter
Musikk
The Band. Et fantastisk eksempel på et band der alle medlemmene er like viktige. De var en enhet som bare fungerte fenomenalt.
Sted
Barcelona, for mat, drikke og atmosfære.
Film
«Fargo»
Bok
Jeg leser mye biografier. Nå sist leste jeg boka til Robbie Robertson, «Testimony». Han er en suveren historieforteller.
Mat
Ordentlig italiensk mat. Vi var i Palermo på Sicilia for et par år siden, og du verden! Det er mange gode italienske restauranter i Oslo også. Casa Matta her borte på Frogner plass er bra. Og den ved Kirkeristen liker jeg – Baltazar.
---
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen