Portrettet ble publisert første gang i oktober 2023.
BERGEN (Dagsavisen): – Å være fagforeningsleder betyr at du må bidra til at folk får det bedre i livet sitt. Ingenting gir så stor mestringsfølelse som å få tilbakemelding fra folk om at tariffoppgjøret har reddet sydenturen eller sørget for at noen har fått råd til å bygge på huset, sier Jørn Eggum, forbundsleder i Fellesforbundet.
For den brede offentligheten er Eggum først og fremst kjent som mannen som loser lønnsoppgjøret i privat sektor i havn annethvert år. Eller som mannen som dunker neven i bordet og sier tydelig fra når direktører bevilger seg selv enorm lønnsvekst, samtidig som arbeidstakere flest blir bedt om å utvise moderasjon i lønnsoppgjørene. Eller som Ap-politikeren som rett ut sier fra når regjeringens strømpolitikk ikke er god nok i møte med løpske strømpriser.
Og når jobben din i bunn og grunn er å målbære arbeidsfolk flest sine interesser i forhandlinger med storkapitalen kan det være at vi alle skal være fornøyde med at det er nettopp sjømannsønnen fra Bergens vestkant som sitter med det ansvaret.
Både venner, kolleger, partikamerater og politiske motstandere beskriver nemlig alle sammen en mann med en nærmest ekstrem rettferdighetssans. En som alltid først og fremst kjemper for de som sitter nederst ved bordet, og som aldri tolererer at folk blir behandlet dårlig.
Eggum selv forklarer dette trekket med at det rett og slett er sånn han er oppdratt. Faren var skipsrørlegger. Moren jobbet på skole. I gata ovenfor skipsverftet der han tråkket sine første barneår var alle barna sønner og døtre av menn som jobbet på verftet. Alle var like, alle ble behandlet likt. Læreren var AKP-er, og skoletiden mellom 1. april og 1. mai ble brukt til å male paroler til 1. mai-toget.
– Direktørene bodde andre steder, som jeg ikke vet hvor er den dag i dag. Det var først da jeg begynte på skolen at jeg så at det var forskjell på folk, forklarer Eggum.
---
Jørn-Henning Eggum
- Født 5. mai 1972 i Bergen
- Separert, 2 voksne barn
- Forbundsleder i Fellesforbundet siden 2015. Tar gjenvalg som leder på Fellesforbundets landsmøte denne helga.
- Tidligere bystyremedlem i Bergen bystyre for Ap. Sitter i Aps sentralstyre
- Blir hyppig nevnt som kandidat til å bli ny LO-leder i 2025.
---
Etter årene på havna flyttet familien Eggum utover til den nybygde blokkene i drabantbyen i Loddefjord noen kilometer lenger vest. Loddefjord var den gangen, som nå, et flerkulturelt strøk preget av arbeiderklassefamilier med et sterkt samhold, men også en del sosial uro, fattigdom og nød.
– Sønnene og døtrene til arbeidsinnvandrere begynte på skolen samtidig som meg. Jeg så ikke forskjellen den gangen på om folk var brune eller hvite. Det var kompisene mine. Å forsvare de har jeg alltid gjort. Jeg vet ikke hvor mange hull jeg har i hodet fordi folk som var eldre ertet dem. Å passe på folk har alltid ligget for meg. Jeg var oppdratt til det hjemmefra at du skal alltid stille opp for kameratene dine.
– Du sloss, hvis folk var rasshøl?
– Ja. Fysisk. Alltid. Jeg har alltid stilt opp.
Les også: – Da er jeg gjeldsslave resten av livet (+)
Kamp og rettferdighet
Da grunnskolen var unnagjort, og Eggum skulle velge yrkesvei videre i livet, var han skolelei. Karakterene var dårlige, så han kunne ikke velge og vrake i muligheter. Dette var også under Høyre-bølgen på 80-tallet, Kåre Willoch var statsminister, og det var tøff kamp om skoleplasser og læreplasser for skoleleie gutter. Det var da Eggum landet på en ganske annerledes yrkesvei enn de fleste andre vestlendinger av hans generasjon med lang fartstid på «gølvet».
– Jeg har alltid vært flink med hendene. Jeg har likt å tegne, male og skrive dikt. Jeg elsket metallsløyd. Så det var gullsmed jeg ble, forteller Eggum.
– Ikke bare gullsmed, du ble korpusmontør. Hva i all verden er det?
– Det var et eget fag før Gudmund Hernes radbrekket alt sammen i reform 94. «Korpus» betyr kropp på latin. Det var stort sett sølv vi brukte. Fra en plate skal du forme kaffekanner, lysestaker, vikingskip eller smykkeskrin, altså større sølvarbeid. Da jeg var utlært var jeg en av tre korpusmontører i yrkesaktiv alder i Norge. Da var dette faget på vei ut. Du hadde begynt å få en god del maskiner som hjalp deg. Arbeidskraften var blitt dyrere. Å ha meg hamrende på sølvarbeid var ikke lønnsomt på sikt.
Etter hvert kom han i lære hos Brødrene Lohnes Sølvvarefabrikk i Bergen sentrum. Før han fikk læreplassen måtte han snakke med tillitsmannen, og Eggum forstod automatisk at en forutsetning for å få læreplass var å melde seg inn i fagforeningen. «Frivillig tvang» beskriver han det som. Allerede det første året ble han lærlingetillitsvalgt, på vegne av den ene lærlingen i bedriften: Han selv.
Og med det var det gjort. Han visste det ikke da, men fagforeningsarbeid skulle være med å prege hele resten av Eggums liv. Han ble etter hvert klubbleder hos Brødrene Lohnes og styremedlem i Fellesforbundets avdeling 5. Derfra ballet det på seg, og Eggum ble fast ansatt distriktssekretær i Fellesforbundet i 2007. I 2009 ble han spurt om å overta ansvaret for hele olje- og gassektoren i Fellesforbundet sentralt.
– Jeg sa at jeg prøver meg på et halvt år, og fikk permisjon fra jobben min i Bergen. Og etter det halve året så jeg meg aldri tilbake. Det var dette jeg skulle jobbe med. Det tok ikke mer enn et år, så kom hele jern- og metallmiljøet og banket på døra mi og sa at de måtte ha meg inn i ledelsen, sier Eggum.
Noen år seinere er Eggum i full gang med å forvalte Fellesforbundets interesser i olje- og gassbransjen. På et fly på vei vestover blir han forstyrret av en flyvertinne.
– Unnskyld, kremter hun.
– Folk blir skremt av deg. Kan du være så snill å gå på toalettet og vaske deg?
Eggum blir forfjamset, men gjør som han får beskjed om. Når han omsider ser seg i speilet på flytoalettet forstår han hva hun snakket om. Nedover ansiktet renner tjukke striper av gull- og oljesort maling. Han ser ut som en forgylt og sliten svartmetallmusiker.
– Jeg lot meg overtale til å være med i en bildeserie da fagbladet vårt skulle presentere meg for resten av medlemmene. Det er ikke så mange gullsmeder du finner i forbundet, i hvert fall ikke i ledelsen. Jeg hadde ansvaret for olje- og gass, så de malte kroppen min i gull- og svartmaling. Da vi var ferdige måtte jeg skyndte meg å rekke et fly, og i fotostudioet var det bare en liten håndvask å fjerne malingen i. Og ingen speil, humrer Eggum.
Derfra gikk det som det måtte gå. Da Arve Bakke gikk av som forbundsleder i Fellesforbundet i 2015 var det reelt sett bare en kandidat til å ta over ledervervet: Jørn Eggum.
– Det er mer et kall enn en plikt. Jeg har aldri tenkt på dette som en karriere. Jeg har aldri stukket meg fram eller hatt en strategi for noe som helst, sier han i dag.
Sosialdemokratiets kall
I dag er Eggum i tillegg til å være leder i Fellesforbundet en mektig Ap-politiker, og sitter i partiets sentralstyre. Men i motsetning til mange andre Ap-topper er han langt fra født og oppvokst i partiet. Han ble en voksen mann før sosialdemokratiets kall nådde raddisen fra Loddefjorden.
– Jeg har aldri vært et AUF-barn. Mange av mine kamerater meldte seg inn i Sosialistisk Ungdom, Rød Ungdom og Arbeidernes Ungdomsfylking. Jeg mente det jeg mente, og trengte ikke flagge noen partipreferanse. Jeg hang jo på Karl Marx Pub her i byen, men tenkte aldri på partier.
– Du var raddis? Det vi i Oslo kunne kalt en blitzer?
– Jeg har kastet brostein.
– På?
– På politiet. På det ridende politi i København. Jeg hadde tåregass sprøytet over hele meg, og måtte løpe som et svin for å ikke bli buret inne.
– Hva skjedde?
– Da jeg gikk i gullsmedlære hadde vi en del utveksling med danskene. Danmark er store på metallsløyd, med internasjonalt anerkjente bedrifter som Georg Jensen. Den gangen handlet det om at de hadde et eget kvinneforbund i Danmark som hadde dårligere bestemmelser knyttet til arbeidstid enn mennene. Som var lovpålagt. Og som vi demonstrerte mot. Det gikk helt over styr. En god del som deltok hadde nok andre intensjoner for markeringen enn at den skulle gå fredelig for seg. Jeg ble nok grepet med jeg og.
– Du har et litt annet språk enn mange mektige Ap politikere. For eksempel på landsmøter henvender du deg alltid til salen med «kamerater».
– Jeg er oppvokst med det. Min far var også opptatt av fagbevegelsen. Dette har jeg fått inn med morsmelken.
– Men du endte likevel opp med Arbeiderpartiet?
– I 1997 var jeg så forbanna da Torbjørn Jagland stilte ultimatum på 36,9. Ikke fordi han stilte ultimatumet, men fordi han trakk seg etter å ha fått 35 prosent. Og for å legge til rette for en kristendemokratisk sentrumsregjering med ekstremt få mandater i Stortinget. Det var udemokratisk at landet fikk en regjering så få folk hadde stemt på. Dagen etter ringte jeg til Hordaland Arbeiderparti og sa at jeg ville melde meg inn. Og jeg sa at hvis de ville bruke meg, så bruk meg.
Les også: – Vanskelig å forstå hvordan Israel skal leve videre i Midtøsten (+)
Sosialdemokratiets fall
Det kan virke som en mannsalder siden Arbeiderpartiet fikk godt over 30 prosent av stemmene. Siden da har oppslutningen falt jevnt og trutt. Det foreløpige bunnpunktet kom nå i høst, da partiet gjorde et rekorddårlig valg med 21,6 prosents oppslutning. For første gang på 99 år var ikke ørnen blant norske partier landets største parti.
Eggums analyse av hva som har skjedd ligner på andres analyser: Internasjonale trender slår også inn her, og sosialdemokratiske partier blir mindre og mindre i hele Europa. Venstresiden er blitt mer fragmentert, og flere partier beiter nå på Arbeiderpartiets marker. De siste årene har det også dukket opp protestpartier og ensakspartier som bompengepartiet, Industri- og næringspartiet og lokale protestlister som i stor grad appellerer til gamle Ap-velgere.
– Ap blir straffet for å ta ansvar for helheten. Vi har et oljefond som brenner i lommen til folk, og å si nei til noe er ikke populært.
Han peker også på at alle de politiske skandalene som har preget nyhetsbildet de siste årene, som pendlerbolig-sakene, politikere som skriver reiseregninger med gaffel, og ikke minst habilitetssakene som har dukket opp det siste halve året, sliter voldsomt på tilliten til norske politikere.
– Når begge de to store styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet har folk som surrer det til med privatøkonomi gjør det at folk mister tiltro til at politikerne er der for å løse deres problemer. Oppfatningen blir at politikerne har blitt en elitistisk overklasse som tenker mer på seg selv enn de det skal representere.
---
Fem favoritter
- MUSIKK: – Jeg har alltid vært glad i litt rebelsk musikk. Nå i det siste har det vært Thåström jeg har trøkt gjennom når jeg har gått turer om kvelden.
- FILM: – «Orions belte». Jeg så den første gang i Oslo under Norway cup da jeg var 10, og da Helge Jordal utbrøt på klassisk bergensk «eg elsker deg, Bente!» lo hele salen.
- BOK: – Når jeg skal kose meg sitter jeg på altanen min i Oslo om kvelden og leser Jacob Sande. Morbid humor.
- MAT: – Forskjellige typer bacalao. Jeg er veldig glad i klippfisk.
- STED: – Praha er en fantastisk kul by. Kule folk. Masse å se på. Masse å gjøre.
---
– Hvis hypotesen stemmer, at folk ikke lenger stoler på at Arbeiderpartiets politikere står opp om morgenen med det mål for øye å gjøre samfunnet bedre for folk flest, da er vel Arbeiderpartiet i alvorlig trøbbel?
– Dette er ikke et Arbeiderparti-problem, det gjelder flere partier. Dessverre er dette en ukultur vi har sett over lengre tid. Det er bra at vi nå har en stortingspresident som er opptatt av å rydde opp. Det er ingen tvil om at det har vært særordninger for yrkespolitikere på Stortinget. Vi er flere hundre tusen som reiser som pendlere i dette landet. Det er ikke noe spesielt å sitte på Stortinget. Å likestille reglene for Stortinget med resten av arbeidslivet tror jeg er ekstremt viktig for Stortingets legitimitet.
– Har du aksjer?
– Nei.
Les også: Gåsehuden kommer i «Jewels». Men det er noe som mangler (+)
Hans-Christian Gabrielsen
I mars 2021 kom beskjeden som rystet hele Norge, ikke minst arbeidsbevegelsen. Den unge og populære LO-lederen Hans-Christian Gabrielsen ble funnet død hjemme i senga si. For Eggum var ikke Gabrielsen bare en viktig og nær politisk alliert. Gabrielsen kom også fra Fellesforbundet og de to hadde store politiske planer for framtida. De to var også nære venner.
Når Eggum ser i bakspeilet mener han at han kunne se tegn på at Gabrielsen ikke var frisk. Dagen før han døde deltok Gabrielsen på videomøter, som jo var vanlig gjennom hele pandemien. Men for første gang siden koronaen traff Norge og landet ble nedstengt hadde han skrudd av kameraet på PC-en. Og han var uvanlig lite aktiv i debatten i Arbeiderpartiets sentralstyremøte.
– Dagen etter ringte Peggy meg mens jeg satt i et videomøte hjemme i hybelen min. Jeg svarte at jeg skulle ringe tilbake i en pause, men fikk til svar med store bokstaver at jeg måtte ringe nå. Jeg gikk ut i gangen og ringte henne opp igjen. Da kom det med en gang, helt usminket: Hans-Christian er død. Jeg kunne ikke forstå det. Jeg trodde han måtte være utsatt for en bilulykke eller noe.
Eggum retter seg opp i ryggen mens han snakker.
– Men nei. Kona hans hadde ringt Peggy. Hun hadde stått opp tidlig for å delta i et teams-møte. Da klokka ble kvart på 9 og han ennå ikke hadde stått opp, gikk hun opp for å se til han. Da lå han død i senga. Det var helt uvirkelig.
Han blir stille lenge.
– Vi var enige om det meste jeg og Hans-Christian. Han skulle styre den butikken, jeg skulle styre min butikk. Sammen skulle vi være gode. Men så ble det ikke sånn. Jeg gruer meg til landsmøtet. Jeg må jo si noe om han.
I jula 2020, få uker før Gabrielsens brå død, var Eggum hjemme i Bergen. Da julekvelden kom og han skulle ta på seg pendressen oppdaget han at det var et problem: Dressen var blitt for trang. Alt for trang. Livet i en liten hybel under pandemien, med én meter til kjøleskapet og tre meter til badet, hadde gitt vesentlige utslag på magemålet til forbundslederen.
– Jeg fikk faen ikke igjen buksesmekken. Så jeg satt der på julekvelden med åpen knapp og tok på meg en vest for å skjule kulemagen. Jeg klarte nesten ikke åpne presanger. Den kvelden sa jeg til meg selv at jeg er nødt til å begynne å gå.
2. januar begynte Eggum å gå. Først 10 000 skritt om dagen. Så 20 000 skritt om dagen. Etter hvert ble det 40 000 skritt om dagen. Gnagsårene ble større og større, men kiloene raste av fra 104 til 85 kilo. Var det kaldt ute kunne kollegaer i Fellesforbundet treffe på forbundslederen gående fram og tilbake i gangene i 7. etasje på kontoret.
– Det tok jeg opp med Hans-Christian. Jeg spurte han om han fikk gått noe. Ikke begynn, sa han. Jeg skal sjekke meg på bedriftshelsetjenesten, det samme bør du gjøre, sa jeg til han. Ikke begynn du også, svarte han, sier Eggum.
Når Eggum skal ringe i telefonen går han ofte turer. En gang havnet han i en voldsom krangel på telefonen med noen i Norsk Industri. Planen var å gå fra kontoret, over Frogner til Majorstua. Krangelen ble så langvarig og så intens at det var først da Eggum la på røret at han så hvor han hadde endt opp: På Holmenkollen.
– Jeg er ikke så opptatt av å slanke meg, men jeg liker å få opp pulsen. Jeg har vært hos legen og sjekket meg. Full EU-kontroll. Hjerte. Blodtrykk. Alt det er på plass. Det er det viktigste. Også er det fint at dressen passer.
Frontfaget
Det kan for de fleste framstå som en liten nyhet at gullsmeden fra Bergen skal gjenvelges som leder av Fellesforbundet på deres landsmøte denne helga. Men hvem som leder det største LO-forbundet i privat sektor angår folk flest i langt større grad enn du skulle tro.
Som forbundsleder i Fellesforbundet har Eggum nemlig ikke bare ansvar for sine snaut 170 000 medlemmers ve og vel på arbeidsplassen. Gjennom frontfagsmodellen har han også et enormt ansvar for og en enorm makt over hele den norske økonomien og samfunnsmodellen.
I lønnsoppgjørene er det nemlig Fellesforbundet og motparten i Norsk Industri som forhandler lønn først, og som legger den økonomiske ramma for alle andre som skal forhandle lønn seinere. Hvordan både din og min lønningspose ser ut avhenger altså alltid av hva Eggum oppnår i lønnsoppgjøret.
Og som blant annet Harald Eia forklarte på NRK i beste sendetid i programmet «Sånn er Norge» for noen år sida: Det er ikke olja som har gjort Norge til et rikt land, og nordmenn til et rikt folk. Det er systemet for lønnsdannelse.
Frontfagsmodellen sørger ikke bare for at eksportindustrien hele tida har konkurransekraft mot utenlandske konkurrenter på det internasjonale markedet. Modellen sørger også for at vi i Norge har en svært sammenpresset lønnsstruktur, som gjør at blant annet lavtlønnsyrker som renholdere, bussjåfører og butikkmedarbeidere tjener vesentlig bedre i Norge enn i de aller fleste andre land.
Dessuten sørger frontfaget for at produktiviteten i norsk arbeidsliv er blant de høyeste i hele verden.
Når yrkesgrupper som sykepleiere eller lærere rykker ut i media og klager over at frontfaget ikke tar hensyn til at de sliter med rekruttering til viktige yrker for velferdsstaten, er det Eggums rolle å forklare hvorfor helheten er viktigere enn enkeltgruppers kortsiktige lønnsutvikling.
– Det største gullet Norge har er frontfagsmodellen. Den må hegnes om, ikke herses med, sier Eggum.
Les også: – Dette ville endt krigen, men også fått gislene tilbake
Ny LO-leder?
Denne høstdagen er Eggum på besøk i hjembyen Bergen. Det er her han er født og oppvokst, det er her han fortsatt er folkeregistrert, men det er likevel i pendlerleiligheten i Oslo sentrum har bor mesteparten av året.
Eggum besøker Nordnes verksteder, en vekstbedrift (med egen Fellesforbundet-klubb!) som produserer produkter av treverk og keramikk, tekstiler, driver eget vaskeri og har egen medieavdeling for folk i VTA (varig tilrettelagt arbeid).
Arbeidsgjengen på verkstedet viser stolt fram den eksklusive gaven de har produsert til Fellesforbundets 9. landsmøte, som går av stabelen denne helga: En drikkebrikke av heltre, med Fellesforbundets logo på.
– Denne skal statsministeren få, forteller Eggum fornøyd til folka som jobber der.
Eggum skal altså gjenvelges som forbundsleder på landsmøtet, etter å ha hatt rollen siden 2015. Men hvor lenge blir han egentlig sittende som leder i Fellesforbundet? Mange har nemlig spekulert lenge i at Eggum er favoritten til å ta over som ny LO-leder i 2025.
Dagens LO-leder Peggy Hessen Følsvik har ikke signalisert at hun ønsker å gå av på neste LO-kongress. Men hun ble nærmest kastet inn i jobben etter at Hans-Christian Gabrielsen døde brått i 2021. Hun var i utgangspunktet for gammel til å ta over som LO-leder, men etter at aldersgrensen ble hevet i 2021 kan hun fortsette en periode til dersom hun og LO ønsker det.
Blant annet avisa Klassekampen har slått stort opp på forsiden at det er Jørn Eggum som kommer til å bli LOs neste leder. Men det vil ikke Eggum selv høre noe snakk om nå.
– Er du aktuell som ny LO-leder i 2025?
– Det jeg er aktuell som, og virkelig håper på, er at landsmøtet i Fellesforbundet som starter 20. oktober gjenvelger meg som forbundsleder. Det er det eneste jeg forholder meg til.
– Dersom Peggy går av som LO-leder i 2025, er det naturlig at den nye LO-lederen kommer fra Fellesforbundet?
– Det vil vi måtte se når vi kommer dit. Det er ikke noe vi har noen planer for. Peggy er valgbar til å fortsette som LO-leder for en ny fireårsperiode etter 2025. Nå skal vi ha et landsmøte, så får vi bruke tiden mellom landsmøtet og LO-kongressen på å se hva vi skal gjøre. Men det er ingen tvil om at Fellesforbundet har interesser av å sitte i LOs ledelse. Vi har tradisjonelt hatt to plasser der, og det har vi til hensikt å ha også etter 2025.
– Stemmer det at mora di ringer og kjefter på deg når du snuser på TV?
– Ja. Ikke bare på TV, også når jeg blir tatt bilde av nedenfra når jeg står på talerstolen, og du ser rett opp i prisen. Det liker ikke mamma.
