I bandet Wardrunas univers blandes lyder som Einar Selvik har hentet i naturen, som tordenskrall, ravneskrik eller fossende elver med lyden av nærmest glemte instrumenter bygget etter arkeologiske funn. Det hele sys sammen av trommer og perkusjon, sammen med Selviks særegne vokal. Tekstene er skrevet på norsk, gammelnorsk og norrønt og følger ofte en skaldisk form.
Denne uka har gruppa stått på scenen for tusenvis av fans i USA, som et ledd i en verdensturné som etter hvert bringer dem tilbake til Norge og utsolgte Operaen-hus.
Selvik er bergenseren som en gang spilte i den banebrytende black metal-gruppa Gorgoroth, men som flyttet til Fredrikstad og nå trollbinder en hel verden med musikken sin.
– Da jeg spilte i Gorgoroth var jeg på et personlig plan egentlig ferdig med metal. Det var mer enn jobb, et profesjonelt forhold. Men kunst selvfølgelig, i uttrykket, forteller Einar Selvik.
– Men det var ikke personlig, og jeg er litt sånn at det jeg driver med må komme fra et sted som er ekte. Det er den følelsen som vokste seg mer og mer fram på den tiden.
Behovet for å gjøre noe som betydde mer for han selv, ble mer og mer viktig.
– I retrospekt begynte jeg å se for meg, og høre for meg det som i dag er Wardruna da jeg var en seksten–sytten år, forteller han.
Nordisk og norrøn musikk med Wardruna
Wardruna er Einar Selviks skapelse. Et musikalsk prosjekt som søker å finne tilbake til røttene våre musikalsk og kulturelt. Lydbildet kan beskrives som ambient, som også er den sjangeren flere har puttet dem i. Andre har beskrevet det som dark folk og nordisk folk.
Resultatet er et mystisk, og mytisk, lydbilde som lokker, suggererer og beroliger, samtidig som det maner og utfordrer lytteren.
Akkurat nå sitter vi i et litt unaturlig miljø for den naturkjære frontmannen og skaperen av Wardruna, Einar Selvik, som helst befinner seg enten i studio eller ute i skog og mark på jakt etter lydbilder. I den travle kafeen er samtalene høylytte ved bordene rundt, og det er klirring med glass og servise. Men det går bra, sier Selvik, han kan bare heve stemmen litt og snakke rett i diktafonen.
Det er rett før Selvik og resten av liveartistene i Wardruna drar ut på en to år lang verdensturné. Den markerer utgivelsen av bandets sjette studioalbum, «Birna», som slippes 24. januar 2025. Forrige fredag slapp de den første singelen - «Himinndottir».
At folk verden over kommer for å høre musikk fremført på norsk, synes han ikke er så rart.
– Jeg tenker det er logisk på mange plan. Selv om innpakningen min er veldig nordisk eller norrøn, er det sånn at enten vi snakker om musikk, spiritualitet eller naturtradisjoner – hvis du går langt nok tilbake i tid, så ser du at likhetene er flere enn ulikhetene. Sånn er det i musikken også. Det er noen ting som er så gamle og universelle, at man lurer nesten på om det sitter i dna-et vårt.
Les gjerne også denne kommentaren: Ikke engang Fredrik Solvang hadde klart å slukke brannen
Einar Selvik og Wardruna til Australia, Latin-Amerika og Operaen
Nylig sto Einar Selvik, Lindy-Fay Hella, Arne Sandvoll, HC Dalgaard, Eilif Gundersen, Sondre Veland og John Stenersen, som utgjør live-ensemblet i Wardruna, på scenen i Red Rocks Amphitheatre i Colorado, USA. En gigantisk utendørs arena bygget i de legendariske steinformasjonene, som utgjør et naturlig amfi.
Scenen har plass til drøyt 9,500 publikummere. De som kom, ville høre norske folketoner, munnharper, skaldekunst og urmusikk i en moderne innpakning – fremført på norsk og norrønt. Deretter går turen til Mexico og Latin-Amerika, før Wardruna spiller en omfattende rekke datoer i Europa i november. Så står Australia, New Zealand, England og Irland for tur før hjemlandet i april 2025. Flere av konsertene er allerede utsolgt, deriblant de to på Operaen i Oslo.
De skal gjennom totalt 39 bekreftede konserter, og listen fortsetter å vokse ettersom tiden går. Allerede er de 25 første datoene bekreftet for nok en Europa-turné i 2025, og i 2026 går turen tilbake til USA.
Wardrunas «Kvitravn»
Wardruna begynte så smått å ta form i 2002, mens Selvik fortsatt spilte trommer i black metal-bandet Gorgoroth. Da var allerede artistnavnet Kvitrafn på plass, som også er navnet på deres bestselgende album – da stavet «Kvitravn», med over 300.000 solgte album.
I dag har Wardruna mer enn 320 millioner streams bare på Spotify og videoene deres er vist 438 millioner ganger på YouTube. Allerede er den nye singelen «Himinndotter» sett nærmere 400.000 ganger på YouTube, og spilt over 220.000 ganger på Spotify.
Når bandet etter hvert kommer hjem fra turné har de spilt live for mer enn en halv million mennesker.
De som ikke kjenner til Wardruna, men likevel har hørt om dem, tror kanskje det er en spesiell gruppe mennesker som kommer på konsertene.
– Men det er noe av det som er mest fascinerende og fantastisk på denne reisen, det er å se bredden på publikum. Jeg tror mange tror mye rart om hva Wardruna er og ikke er, og hvem som lytter på Wardruna, sier han.
– De får seg nok en god overraskelse hvis de kommer på en Wardruna-konsert, for der er det folk i alle aldre, med alle etnisiteter. Det er alt fra black metal-folk til folk du ser i operaen, til folk som driver med levende historiefortelling, og hipstere. Det er alt av folk. Som vi ser uansett hvor vi kommer. Det må jeg være ærlig og si at jeg er stolt av, for det er ikke så mange steder der du finner sånne rare forsamlinger av så mange ulike folk som samles om én ting. Det er fantastisk å få lov til å være en del av.
Les også: Siste farvel med en stor artist (+)
---
Einar Selvik
- Født 18. nov. 1979 (44 år), Osterøy nord for Bergen
- Bor i Fredrikstad med kone og barn
- Kjent trommeslager fra den norske blackmetal-scenen på tidlig 2000-tall
- Startet musikkprosjektet Wardruna rundt 2002
- Jobber tett med arkeologer, historikere og andre fagfolk
- Populær foredragsholder ved universiteter i inn- og utland
- Driver plateselskapet og plattformen By Norse, for å fremme kunnskap om nordisk kultur og historie, der blant andre Enslaved og Mari Boine er signert
---
Einar Selvik og eldre norsk historie
Selviks interesse for eldre norsk historie har han med seg fra barndommen.
– Med folk i familien som hadde mye kunnskap rundt det, blir man eksponert for det. Jeg reflekterte ikke så mye over det på den tiden, men da jeg i ungdomstiden fant min egen vei og dragning mot de samme tingene, kjente jeg at den forbindelsen og de minnene og alle historiene jeg er vokst opp med, var der.
En av dem som bidro med kunnskap, var Selviks far.
– Han er både er glad i å snakke, og opptatt av historie. Så det er klart at da får du historien med på kjøpet når du er på familieferie eller stopper ved en kringle. Jeg har alltid vært glad i historie selv, så at det var nok noen frø der.
I tillegg har jeg vokste han opp med all slags musikk i heimen.
– Jeg hadde søsken som var opptatt av metalmusikk, det var mye klassisk i huset, og jeg fikk tidlig en interesse av – og var glad i – tradisjonsmusikk og historisk musikk. Jeg likte den estetikken veldig godt. Det var mange frø som lå der latent, og som mange vet jobbet jeg mye med metal i ungdomstiden – slagverk var hovedinstrumentet.
Allerede som lite barn, var han besatt av trommer.
– Jeg var så heldig å få et lekeslagverk jeg spilte i stykker på to eller tre år, men jeg var sju eller åtte da jeg fikk et gammelt sekstitalls trommesett som bare lå og støvet ned i en kjeller til en kompis av min bror. Så da begynte jeg å spille ordentlig.
Selvik skjønte tidlig at han ikke var så glad i å spille andres musikk.
– Det ble en drivkraft til å lære meg å spille andre instrumenter, så jeg kunne lage musikk. Jeg fikk meg etter hvert en firespors opptaksmaskin, og likte godt komponeringsbiten – å male hele bildet ble mer givende enn å bare spiller trommer eller enkeltinstrumenter.
Jeg er opptatt av å ikke klatre i trær som ikke har røtter
— Einar Selvik
På et tidspunkt bestemte han seg for at det var Wardruna han skulle bruke tiden sin på.
– Og det ble også et tidkrevende og altoppslukende prosjekt, for det var som å begynne på nytt egentlig. Helt på nytt. Både når det gjelder instrumentering og alt. Jeg er opptatt av å ikke klatre i trær som ikke har røtter, så det har vært viktig for meg å stå på solid grunn før jeg går inn i den kreative prosessen, forklarer han.
Tidlig norsk og nordisk historie har mange hull som gir mange potensielle fallgruver, når man forsøker å formidle kultur som ble skapt lenge før vi hadde verken skriftspråk eller noter.
Les også: Den ukjente mannesykdommen (+)
Wardrunas instrumentering
– Da er det er viktig å vite hva som er hva. Jeg brukte sju år på å lage den første platen, som kom ut i 2009. Da handlet det om å skaffe til veie instrumenter eller få folk til å bygge dem. På den tiden var det bare en håndfull med folk som trakterte disse instrumentene. Det var mye prøving og feiling, forteller han.
– Det er et spesielt lydbilde du har klart å mane fram, er det noe du føler at både er utviklet over tid, men også alltid har ligget der?
– Ja, det er jo lyder jeg jakter på. Eller bilder. Jeg er veldig analfabet, jeg skriver ikke musikk og leser ikke musikk. Jeg hører og ser det, også jakter jeg det. Det er en pågående prosess. Jeg jakter ennå på ting jeg har sett for meg siden jeg startet prosjektet, forteller han.
– Og selvfølgelig er det en utvikling. Måten jeg trakterer instrumentering og stemmen min. Jeg er ikke det samme mennesket jeg var for ti år siden, eller i går. Det viktigste er at jeg fungerer dårlig hvis ikke det kommer fra et sted som er ekte. Det er ikke nødvendigvis de samme tingene som beveger meg nå, som gjorde det for ti år siden.
Det påvirker lydbildet.
Les også: Tons of Rock-sjefen skrur volumet opp til 11 (+)
– Wardruna har vært en reise for meg også. Og det er en reise folk er med på. Jeg tror fint vi kunne gjort en AC/DC og bare laget de samme tingene vi gjorde på første skiva om og om igjen, det er nok folk som hadde kjøpt det. Og det er nok de som skulle ønske vi gjorde det, det finnes alltid en gruppe nostalgikere som synes at det forrige du gjorde var bedre. Og så flytter grensen seg. Men det tenker jeg ikke så mye på, det viktigste er å lage den musikken jeg liker selv, så er resten en bonus.
TV-serien «Vikings» med Wardrunas «Helvegen»
Men det er ikke viking-musikk Wardruna spiller, og suksessen deres er ikke alene fordi de fikk sangene sine med i en TV-serie.
– Vi hadde solgt ut Queen Elisabeth Hall i England året før «Vikings», og andre lignende steder på kontinentet. Som skaperen av serien sa, så var ikke de grunnen til at det kom en viking-bølge, men at de red på den.
– Han hadde forsøkt å lage den serien i ti-femten år. Så det er mange faktorer som spilte sammen og gjorde serien til en suksess, og alle som har hatt musikken sin i en serie eller film vet at det ikke automatisk betyr suksess. Folk må like det de hører. Timingen var riktig, forteller han.
– Jeg har aldri vært opptatt av å lage musikk fra vikingtiden eller en spesifikk tidsperiode. Det har jeg alltid vært tydelig på. Det er media som har et behov for å putte ting i båser, så da vi lagde musikk til Vikings, var vi et viking-band. Men før det, var vi et metalband, fordi jeg har spilt metal tidligere.
Les også portrett med Øystein Sunde: – Oslo er i ferd med å ødelegge seg selv (+)
Viking-stempel og Wardruna
Likevel forstår han at de har fått et viking-stempel.
– Det er forståelig, men på samme tid ikke. Jeg har vært veldig bevisst å aldri bruke ordet viking om musikken min, for det er så begrensende. Hvorfor skal jeg definere musikken min ut fra noe som et fåtall mennesker gjorde i en veldig kort tidsperiode, som overhodet ikke representerer bredden i kulturen på den tiden, eller bredden i det som er nordisk historie?, spør han retorisk.
– Jeg lager moderne musikk. Lydbildet er moderne. Men virkemidlene jeg bruker er utgamle, tidløse og til dels universelle. Så jeg lager noe nytt med noe gammelt. Jeg prøver ikke å replisere noe fra fortiden, samtidig er det viktig for meg å som sagt, at valgene mine, de kreative valgene, er styrt av ting vi vet, eller tror vi vet, om både det etno-musikologiske og selvfølgelig det historiske.
Les også: Odd Nerdrum: – Som barn forsto jeg ikke hvorfor far slo så fælt. Men så falt bitene på plass
Middelalderen og Wardruna
For å kjenne seg trygg på at han tar valg som kan støttes av historiske kilder, har han støttet seg til akademia.
– Jeg har vært så heldig å ha utrolig gode hjelpere og rådgivere helt fra begynnelsen, både noen av verdens fremste runologer har jeg rådført med, historikere, og litteraturfolk. Så selv om Wardrunas musikk er ganske langt unna det musikk hørtes ut som i bronsealderen, middelalderen, vikingtid eller folkevandringstid, så er det ganske mange av mine kunstneriske valg jeg kan forsvare akademisk.
Dermed kan han komponere fritt, og samtidig gi en grunn for de kunstneriske valgene.
– Jeg er ikke så opptatt av romantiseringen av vikingtiden. Jeg har nok et mer animistisk grunnsyn for alt vi gjør, og det er noe vi finner i tradisjonen vår, i historien vår, i kulturen vår. Et grunnleggende animistisk opphav om vi går langt nok bak i tid. Og jeg har nok alltid vært mer opptatt av de tingene, enn vikingskip og kriging og sånt. Du finner ikke mye av det i Wardrunas univers.
For Einar Selvik handler Wardruna om natur, om vårt forhold til natur, naturen i seg selv, og at det er noe som er større enn oss selv.
Einar Selkvik om budskapet til Odin og ravnene
– Om det er en filosofisk ting, eller spirituell spiller ingen rolle. Det er like relevant uansett. For meg har det aldri vært slik at «alt var så mye bedre før» som er motivasjonen for det jeg lager. Det er mange ting som sikkert var bedre og mange var verre, sier han og leder seg engasjert fremover.
– Historie er ikke noe du skal kopiere. Du skal lære fra den, og gjøre det bedre. Det er derfor vi har minnet. Minnet er premisset for kultur, det er derfor Odin er mest redd for å miste minnefuglen, det er det som er budskapet i det lille diktet om Odin og ravnene. Han frykter at hugen, eller altså tankene, ikke skal komme igjen. Men han frykter aller mest at ikke «munin» altså minnene, skal komme igjen. For det finnes ingen tanke uten minne, sier han.
– Det finnes ingen kultur uten minne heller, sånn som man kollektivt er enige om. Det handler kanskje om å gi stemme til noen av disse naturtradisjonene som fremdeles bærer mening og har en verdi i seg selv, heller enn masse oppgulp fra fortiden som ikke spiller noen rolle lenger. Det har ingen plass. Så jeg ser mer fremover enn bakover, tro det eller ei. Det vet de som kjenner Wardruna.
Les også: Thomas Seltzer: – Trump er en støymaskin som lurer folk (+)
---
5 favoritter
MUSIKK
Mozart Requiem
FILM
Jeg liker film men har ingen klare favoritter.
BOK
Det er helt umulig for meg å velge favorittbok, men om en kun skal lese f.eks. én saga så vil jeg anbefale Egilssoga!
MAT
Kortreist, økologisk husmannskost.
STED
Steder med færrest mulig spor av mennesker.
---
---
Wardruna
- Musikkgruppe startet i 2003 med de opprinnelige medlemmene Einar Selvik, Kristian Eivind Espedal og Lindy-Fay Hella
- Bandet skaper musikalske tolkninger av gamle nordiske kulturelle og esoteriske tradisjoner, og at de spiller en særegen musikk som blander neofolk og ambient med eldre nordisk folkemusikk
- Bandet platedebuterte i 2009 med det første av tre album i serien «Runaljod», der hvert av albumene er basert på åtte runer. Senere kom «Skald» (2018) og «Kvitravn» (2021). I januar 2025 kommer det sjette studioalbumet «Birna»
- Sju av Wardrunas låter ble brukt i første sesong av den canadiske-irske TV-serien «Vikings». Fra sesong to var Einar Selvik med som komponist. Han hadde også en gjesterolle i serien.
- Selvik har også komponert musikk for «Assasin’s Creed Valhalla»
- I dag er live lineup-en slik:
Einar Selvik på vokal, taglharpa, kravik-lyr og bukkehorn
Lindy-Fay Hella – vokal
Arne Sandvoll – perkusjon, backing vokal
Sondre Veland – perkusjon, backing vokal
Eilif Gundersen – bukkehorn, lur, fløyte, backing vokal
HC Dalgaard – trommer, perkusjon, backing vokal
John Stenersen – mora-harpe
---