– Jaså, du gjetter at eg har Brann-effekter og bilder av barna mine på kontoret mitt? Då e` du ikkje så langt unna sannheten, skarrer Audun Lysbakken (47), og viser vei ned til underetasjen i Stortingets SV-fløy.
Han har nettopp forlatt Stortingets spørretime, der vi på avstand har kunnet se ham sitte på hordalandsbenken og føre en hviskende samtale med sidemannen under debatten. På den benken har Audun Lysbakken sittet i til sammen 20 år, og innimellom der var han statsråd i den rødgrønne Stoltenberg-regjeringen. En annen som satt sammen med ham i den rødgrønne regjeringen, i alle fall helt på slutten fram til 2012, er Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum.
Vi kan se finansministeren sitte på sin statsrådsbenk helt foran der, som vanlig i et tilsynelatende strålende humør, åpenbart helt uanfektet av Lysbakkens kritikk mot ham i sin nye selvbiografi «I alle dager» denne uka. Der får Vedum og partiet hans ansvaret for at forholdet til SV ble «forsuret» foran regjeringsforhandlingene i Hurdal i 2021. Sp ble altfor hovmodige etter å ha flydd høyt på meningsmålingene, mener Lysbakken, og ville helst ikke slippe SV til. Det var en av grunnene til Jonas Gahr Støre aldri fikk oppfylt sin drøm om en flertallsregjering med Ap, Sp og SV, skriver han.
– Jeg liker Trygve godt som person, men det handler ikke om det. Det handler om min politiske frustrasjon over at Sp ikke var åpen for samarbeid. Og min politiske sorg over at det rødgrønne fellesprosjektet ble satt på spill, sa Lysbakken til VG, i en av mange, godt regisserte «smakebiter» fra boken i pressen denne lanseringsuka.
Les også: Foreldres skrekkhistorier fra barnehagen: Ettåringer bindes fast, én voksen med 35 barn, ansatte i tårer (+)
Vi har kommet oss ned til Lysbakkens lille, beskjedne kontor, degradert som han er etter at han gikk av som partileder i mars 2023. Det er nå godt over halvannet år siden han overlot styringen av SV til Kirsti Bergstø, og samtidig gjorde det klart at han ikke tar gjenvalg til Stortinget i 2025. Beskjeden i fjor høst utløste en slags tung kjærlighetssorg i partiet, og når Dagsavisen ringte en partiveteran for å høre hva hun syns om dette her, svarte hun: «Jeg kan svare deg. Men aller først må jeg gå meg en lang tur, og la dette synke».
Og om under ett år er det også bare minnene igjen av Lysbakkens mange år på Løvebakken.
– Jeg kunne jo ikke ha det største kontoret nå, når jeg ikke er partileder lenger! Nå er det Kirsti som har det største kontoret i etasjen over her, sier Lysbakken, og viser oss noen av minnene på veggene.
Nei, han har ikke hengt opp et lagbilde av Brann, som han som bergenser selvsagt støtter i tykt og tynt. Men der henger et annet slags «lagbilde». Det er av den rødgrønne Stoltenberg-regjeringen, tatt i regjeringens konferanserom i Høyblokka i regjeringskvartalet, noe som tyder på at bildet er tatt før terrorangrepet 22. juli 2011. Det er også ting som tyder på at det er tatt før Lysbakkens dramatiske avgang som statsråd i mars 2011, for på bildet smiler en atskillig yngre Audun Lysbakken bredt og stort og er fortsatt barne- og likestillingsminister.
Les også: Tinder for Bygde-Norge: – De orker ikke mer
Der henger også et annet lagbilde, av SVs stortingsgruppe i perioden 2009-2013, samt deres folk i regjeringsapparatet. Det er tatt sommeren 2013, som ble den aller siste sommeren SV hadde regjeringsmakt. Det ble samtidig den mest desperate sommeren i hele SVs historie. SV lå så lavt på målingene at det sto om livet, og Lysbakken droppet familieferien og reiste landet rundt i SV-buss for å sanke stemmer. Bussen sto i ferjekø et sted i Nord-Troms da han fikk en telefon om at NRK hadde en måling der SV hadde 2,5 prosent.
Og når det gjelder Lysbakkens i alt fire barn, så er de i alle fall representert med flere glade barnetegninger her inne på kontoret, der det står ting som: «Grattis med dagen pappa! I love you». I tillegg har Lysbakken hengt opp et stort kart av Hordaland, som om han trenger å huske hvor han egentlig kommer fra og at det er Bergen som er Byen. Ikke Oslo, der han har bodd siden han kom inn på Stortinget første gang i 2001.
– Det henger der som en påminnelse, ja, nikker Lysbakken.
– Jeg er tillitsvalgt for folk der hjemme. Og så er jeg veldig glad i det bildet som henger der borte, det er en BA-forside fra 1937 …
Han peker på en innrammet avisforside som tydelig kom ut dagen før 1. mai.
– «I morgen erobrer vi gatene. Til høsten kommunen», står det …
– Ja, og så har du Bergen bak der, og det røde flagget. Den forsiden syns jeg er så vakker.
Lysbakken har nesten stjerner i øynene nå.
Les også: Foreldres skrekkhistorier fra barnehagen: Ettåringer bindes fast, én voksen med 35 barn, ansatte i tårer (+)
Faktisk framstår deler av Audun Lysbakkens nye selvbiografi som en slags hyllest til Bergen. Han forteller detaljert om sin politiske oppvåkning, som skjedde i ungdommen i årene med EU-kamp i Bergen tidlig på 1990-tallet. Han kaller dessuten seg selv et ekte «brosteinsbarn», oppvokst i «de mest bergenske omgivelser som er mulig å tenke seg». Dette betyr åpenbart en barndom i et trehus i et smau under Dragefjellet, omgitt av brostein på Nøstet, gatene på Sydnes og bygårdene på Møhlenpris.
Og selv om farsfamilien hans holdt til på Oslo vest, mens morsfamilien kom fra Romsdal, ser Lysbakken seg selv som en ekte bergenser. Ja: «Brygget i regnet», som Hansa-ølet. Foreldrene hans møttes da de begge studerte teatervitenskap i Byen, og kjent er historien om skuespillerfamilien på tre som reiste rundt på vestlandsturneer med friteateret «Teatret Rundt-Omkring» på 1980-tallet.
Lille Audun satt gjerne i salen og så på foreldrene på scenen, men når de lagde sirkusforestillinger for barn, fikk han skinne som selveste utbryterkongen. Som Dagsavisen skrev i et portrettintervju med ham i 2005: «SVs nye revolusjonære nestleder Audun Lysbakken (28) tåler en støyt. Sett på ham håndjern og putt ham i en sekk, og han vil raskt bryte seg ut til rungende applaus».
Les også: SSB-utredning: Uføre bør ikke tjene mer (+)
Lysbakken er enig i at det er mye Bergen i boken, og det virker som om han syns det er helt på sin plass.
– Er det alderen som tar deg, og som gjør deg ekstra nostalgisk når du tenker på hjembyen din?
Lysbakken ler godt for seg selv en stund, kanskje litt i overraskelse over å bli konfrontert med egen aldring allerede nå, som 47-åring. Men den en gang så revolusjonære nestlederen i Sosialistisk Ungdom (SU), som skal ha blitt omtalt som en slags SVs svar på Che Guevara, pusher jo tross alt 50 og blir snart stortingspensjonist.
Likevel, det er fortsatt noe guttaktig over skikkelsen hans, særlig når han åpner latterdøra på vidt gap.
– Altså, det er mye Bergen i boken, og jeg er veldig knyttet til Bergen, både personlig og politisk. Bergen har formet min opposisjonelle tilnærming til politikk og til makten i hovedstaden, sier Lysbakken, som altså tror på at en by kan faktisk forme folks politiske bevissthet – i alle fall når byen har opposisjon som en sentral del av selvbildet. «For Bergens del er det noe som går hele veien tilbake til 1814, da ubetydelige Kristiania ble valgt til hovedstad foran landets til da klart største og viktigste by», skriver han i boken, og legger til at Oslo aldri har forstått Bergens sans for humor og selvironi.
– Og ikke bare det: Du gir i boken Bergen æren for å ha reddet SV over sperregrensen i stortingsvalget i 2013?
– Bergen fikk en mer og mer sentral posisjon i SV også før valget i 2013. I valget gikk vi fram i Bergen, men tilbake i Norge. Det er ingen tvil om at Bergen reddet SV den gangen, sier den tidligere SV-lederen.
– Hadde det ikke vært så voldsom mobilisering i Bergen, så hadde SV falt under sperregrensen, og den politiske historien kunne sett helt annerledes ut. Det er jo ingen som vet om SV hadde klart å komme tilbake fra det, og jeg hadde garantert ikke vært partileder i 11 år.
Les også: Tinder for Bygde-Norge: – De orker ikke mer
Valgvakene i SV i 2011, i 2013, i 2015, den ene mer nervepirrende og mørk enn den andre. Det er i alle fall noen timer Audun Lysbakken ikke ønsker å oppleve igjen. Hver valgvake satt han på bakrommet på SVs favorittsted Rockefeller i Oslo og bet negler, alltid kvalm av nervøsitet. Hver gang endte det med at SV så vidt, med et nødskrik, greide å kare seg over sperregrensen på 4 prosent. Resultatet ble gjerne 4,1 til slutt. Før stortingsvalget i 2017 ba Lysbakken den daværende partisekretæren Kari Elisabeth Kaski tynt om de ikke kunne finne et annet sted enn Rockefeller for valgvaken. Han orket bare ikke flere nedturer på det bakrommet der.
– For du trodde at det eh, kanskje hvilte «en forbannelse» over det stedet, står det?
– Jeg hadde Rockefeller så opp i halsen, innrømmer Lysbakken.
– Jeg følte at Rockefeller gjorde det umulig for oss å gjøre et godt valg. Det var jo der vi hadde sittet under valgene og tatt imot de der elendige tallene. Jeg har vært på konserter på Rockefeller og kost meg også i den perioden, men jeg orket bare ikke tanken på en politisk nedtur til på Rockefeller.
– Men der fikk du nei fra Kaski?
– Ja, Kari Elisabeth prioriterte nok ikke dette da. Hun syns kanskje det var andre ting som var litt viktigere akkurat da, enn …
– Enn dine Rockefeller-traumer?
– Nei. Og det kan jeg jo egentlig forstå, smiler Lysbakken.
Det hører med til historien at det var nettopp den kvelden i 2017 det snudde for SV. Fram til da hadde det vært 12 tunge år med motgang, men nå landet SV på seks prosent – godt over sperregrensen. Siden har de hatt god vekst.
Les også: Trygderettsadvokat: Disse AAP-fellene må du unngå (+)
Men om valgvakene i disse årene var ille, var nok 2012 det verste kriseåret i Audun Lysbakkens politiske liv. I mars ble han under atskillig tvil valgt til ny leder på SVs landsmøtet, bare få dager etter at han hadde gått av som barne- og likestillingsminister etter en rotete tilskuddssak i departementet. Dramaet rundt en bevilgning til en gruppe som het Jenteforsvaret kostet ham til slutt jobben som statsråd i den rødgrønne Stoltenberg-regjeringen. Dagsavisens kommentator Arne Strand mente den gangen at Lysbakken fikk «det verste utgangspunktet noen norsk partileder noen gang har hatt». «Som politisk skadeskutt leder skal Lysbakken gjenreise et parti som velgerne skjøt ned ved valget i fjor», skrev Strand, og sa til Bergens Tidende: «Lysbakken kan fort bli SVs aller siste leder».
En spesielt tøff dag i midt i mediestormen den vinteren fikk datteren hans omgangssyke. Samtidig var sønnen hans, som siden ble døpt Storm, bare spedbarnet. «Etter noen timer med babygråt og oppkast ble jeg bare liggende på badegulvet», skriver Lysbakken i boken sin. «Jeg var tom for krefter, vrengt ut og inn. Det hele var jævlig, og jeg følte at alt brøt sammen. Jeg orket bare ikke å reise meg fra det gulvet».
Likevel sov han godt om natten disse ukene saken sto på. Ett av flere mer eller mindre viktige budskap i boken er ellers at han alltid har hatt et uvanlig godt sovehjerte. «Jeg kan sove hvor som helst og når som helst, og jeg kan sove lenge og jeg kan duppe kort», skriver han, for å understreke at når han først har en søvnløs natt, da er det alvor. Da er helvete virkelig løs. Ikke lenge etter at han hadde blitt valgt til partileder og forlatt regjeringen, var det tid for statsrådsrokeringer. «Da jeg skulle fortelle Erik Solheim at jeg vurderte å bytte ham ut som statsråd, hadde jeg en av livets få søvnløse netter. Han følte det som et svik, og jeg forsto ham godt», forteller Lysbakken.
Han var altså midt i det som for ham var blitt helvetesvåren 2012. Nå skulle han be sin støttespiller og tidligere SV-leder Erik Solheim om å trekke seg som statsråd fordi han ville ha med seg nye SV-folk inn i Stoltenberg-regjeringen. Erik Solheim ble både rasende og skuffet, og la ikke skjul på dette da han måtte gi fra seg statsrådsnøkkelen. Senere forlot Solheim SV og vurderte først Arbeiderpartiet, siden medlemskap i MDG. «Jeg gjorde et forsøk på forsoning og besøkte ham hjemme mot slutten av året, men det ble med det. Med unntak av et kort «hei» i Berge Furres begravelse har vi aldri pratet sammen siden», skriver Lysbakken.
– Også hadde jeg en søvnløs natt på Hurdal høsten 2021, da vi skulle bestemme oss for om SV skulle gå inn i Støre-regjeringen eller ikke. Eller, «i Hurdal», heter det visst.
Audun Lysbakken retter på seg selv.
– Det har jeg fått streng beskjed om! Det er rart med det, i ettertid kunne det vært lett for meg å skrive: «Dette var jeg helt sikker på, det var helt åpenbart for meg at dette var den kloke løsningen», sant. Særlig når det gjelder ting som i ettertid har vist seg å være korrekt, og det mener jeg den beslutningen har vist seg å være. Men der og da, når vi skulle ta en veldig viktig beslutning på kort tid, var det enorme forventninger utenfra om at det skulle komme en ny rødgrønn flertallsregjering, forteller Lysbakken.
– Vi ante ingenting om hvordan reaksjonene ville bli. Hvordan ville vi bli tatt imot av de som hadde stemt på oss? Av fagbevegelsen, av alle som ville føle skuffelse rundt dette? Jeg følte jo at vi ikke hadde noe annet valg, og at det var riktig. Men jeg var veldig usikker på hvordan det ville bli tatt imot, sier han.
– Jeg tok selvfølgelig tusen runder med meg selv, den natten, om jeg virkelig var helt sikker på at dette var riktig. Vi skulle jo ta en beslutning med veldig stor betydning for landet og for partiet.
– No pressure, liksom! Men det var jo faktisk en skjebnestund i SVs historie?
– Ja, det var jo det. Det er ellers mange myter og historier som verserer om det som skjedde i Hurdal. Men til sjuende og siste handlet bruddet aller mest om at den politiske avstanden ble for stor. Det var bare ikke et politisk grunnlag for den regjeringen, sier den tidligere SV-lederen, som er enig i at det er pussig at det var på Hurdal han hadde en søvnløs natt, men at det ikke skjedde under helvetesvåren 2012, da han virkelig var på knærne.
Les også: Høstutstillingen: Har vi for mange kunstnere? (+)
Sommeren før det snudde for SV i 2017, begynte den første av flere positive og glade valgkamper der Lysbakken følte at alt han tok, ble til gull.
Riktignok startet det dårlig for ham selv i juni. Han fikk et anfall og våknet i ambulansen på vei til Ullevål sykehus. Senere ble det konstatert epilepsi, som skyldtes et blodkarnøste i hjernen hans. Mens han var innlagt, tok han seg i å tenke mer på valgkampen enn på egen helse. Han var redd for å ødelegge valgkampen. «Skulle aldri noe lykkes for oss? Endelig hadde jeg sjansen til å snu all motgangen, og så kom dette!» skriver han. Han ble senere operert for dette, men før det ble han såpass i form at han kunne gjennomføre det som ble en happy valgkamp der den politiske vinden blåste helt riktig vei for SV. Partiets kommunikasjonssjef fikk til og med skryt for «grepet» med at Lysbakken stilte opp i hvit skjorte med opprullede ermer, noe som antakelig fikk ham til å se fresh, avslappet og handlekraftig ut.
I virkeligheten hadde Lysbakken selv droppet dressjakken fordi han svetter så lett. Det var særlig en ekstra klam og lummer kveld under Arendalsuka i august som hadde fått ham til å sverge at han aldri mer skulle ha på seg dressjakke i en TV-debatt.
Lysbakken må le når han tenker på den «geniale» hvite skjorten, og bekrefter samtidig at han svetter mye.
– Og det er jo interessant, for du kan ha en valgkamp der uansett hva du gjør, så er det ikke mulig å få positiv oppmerksomhet. Ikke hvis hele historien som omgir deg er negativ, sier han.
– Men hvis hele historien som omgir deg er positiv, så vil du få veldig mye positiv oppmerksomhet selv på halvdårlige dager, og for ting som ikke er spesielt genialt. Jeg har vært med på begge deler. Det er jo lett å forklare hvordan det blir sånn, men en viss mediekritikk ligger det vel i det også, at stemningsbølger ofte definerer hvordan politikken dekkes. Hvis du er nede i gjørma der, så er det veldig vanskelig å komme seg opp. Det tar veldig lang tid.
Les også: UDI snur: Sara Valieva får likevel opphold: – Veldig lettet (+)
Han har i ettertid vært kritisk til hvordan norsk presse dekket ham selv, tilskuddssaken og helvetesvåren 2012. Han følte enkelte redaksjoner kom i «blodtåken», og at det ble stilt spørsmål ved hans personlige moral på veldig tynt grunnlag. Dette er erfaringer han har tatt med seg i arbeidet i kontroll- og konstitusjonskomiteen, der han selv fikk rollen som den som vurderer statsråders mulige feiltrinn og inhabilitet.
– Men på tross av alle disse negative opplevelsene virker det likevel som om du synes hele denne politiske reisen har vært verdt det?
– Det er viktig å huske på at også når vi snakker om 2012 og negativ medieomtale i de vanskelige årene, så er jeg jo en veldig privilegert fyr, sier han.
– Jeg har hatt noen av de viktigste maktposisjonene i norsk samfunn. Jeg har fått masse tillit av folk som har stemt meg, jeg har fått lov til å holde på med ting jeg synes er utrolig spennende. Det har vært et liv jeg på mange måter har elsket. Jeg har vært heldig, og jeg er heller ikke noe medieoffer, påpeker han.
– Men hvis du skal skildre hvordan livet i politikken er, så er jo presset, tempoet og kritikken selvfølgelig en del av det. Det kan gå inn på folk, og jeg er noen ganger litt redd for at politikken bare skal bli for de mest tjukkhudede. Det er ikke sikkert at de er de beste til å styre landet.
Les også: Østfold er norgesmestere i utenforskap: – Å ha jobb betyr enormt mye for et menneske (+)
Vi ser uvilkårlig ut av Lysbakkens kontorvindu som er vendt mot Stortingets inngangsparti. Der ute på Løvebakken fortsetter stortingsrepresentantene komme og gå, helt upåvirket av at Audun Lysbakken snart blir borte etter 24 år i rikspolitikken. I boken skriver han at han føler han går ut på et tidspunkt der politikken er viktigere enn noen gang i hans liv, nå som verden endrer seg, kriger skjer og mange land endrer seg i fascistisk og autoritær retning.
– Og likevel vil du forlate alt dette. Hvordan kan du forlate alt dette her?
Lysbakken må smile, og ser seg rundt i det bitte lille kontoret sitt, med alle lagbildene og barnetegningene.
– Jeg tror det er sunt for demokratiet vårt at det er en viss rotasjon. Jeg er jo ikke så gammel. Men jeg har likevel vært her i et snart et kvart århundre.
– Hva skal du gjøre etterpå?
– Vet du, det har jeg tenkt SÅ lite på! hevder Lysbakken, som er enig i at han etter hvert må finne på noe. Han må jo få betalt regningene dine også etter høsten 2025.
Les også: Anmeldelse: «So Long, Marianne»: Et langt og lyrisk kjærlighetsdrama (+)
Inne i spørretimen så vi den 80 år gamle Frp-veteranen Carl I. Hagen sitte på opplandsbenken. Hagen, som «savnet seg selv i politikken» så mye at han gikk løs på en ny runde her i 2021. Da hadde det gått 12 år siden han gikk ut av Stortinget, og 15 år siden han gikk av som partileder.
– Sikker på at du ikke blir rammet av Carl I. Hagen-syndromet, og om et par år tenker: «Åh, nå savner jeg meg selv i politikken?»
– Altså, eg e` veldig sikker på, at DET aldri kommer til å skje.
Les også: Beregne pensjon? Ikke gå i denne fella, advarer ekspert (+)
---
Audun Lysbakken (47)
- Født 30. september 1977 i Bergen. Oppvokst samme sted med foreldrene og en bror. Faren døde i 1994 av en kreftsykdom.
- I dag bosatt på Holmlia i Oslo med ektefelle og barn. Til sammen har paret fire barn.
- Har studert fransk og sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, ellers bakgrunn som journalist i Klassekampen. Han har skrevet en rekke bøker om politikk og demokrati.
- Tidligere nestleder i Sosialistisk Ungdom (SU), nestleder i SV, og partileder i SV fra 2012–2023.
- Barne- og likestillingsminister 2009–2012 i Stoltenberg-regjeringen.
- Stortingsrepresentant for Hordaland SV fra 2001–2005 og fra 2009–2025. Sitter i kontroll- og konstitusjonskomiteen.
- Går ut av Stortinget etter valget i 2025.
- Kom 17. oktober med selvbiografien «I alle dager. Min historie. Vår tid».
---
---
Fem favoritter:
- Musikk: Jeg er veldig glad i Bruce Springsteen. Da jeg var liten hørte jeg på Springsteen-kassetter sammen med min far.
- Film: Den siste jeg så på kino var dokumentaren «Mina og røverne», laget av min venn Kari Anne Moe. Sterk og rørende.
- Bok: Lea Ypis «Fri», om oppveksten i Albania under kommunismen. helt fantastisk bok!
- Mat: Vi spiser pizza hjemme hver fredag, så det må jo bety at jeg liker pizza!
- Sted: Bergen, så klart, men jeg vil også gi en shoutout til Holmlia, der jeg har bodd i 20 år.
---