Han sitter stort sett rak i ryggen, men fremoverlent og har for vane å klø seg i bakhodet med venstre hånd når han tenker. Det korte, hvite håret var en gang langt og tykt, helt fra ungdomstida som gitarist i rockebandet Takras, og gjennom studietida og inn i den første store stillingen hans i Andersen Consulting i Chicago – og i en episk roadtrip gjennom seksten stater på sytten dager 1993.
Med seg på turen hadde han også den irske kollegaen Eamonn og et gigantisk videokamera de hadde leid. Og «the wheels»? En hvit Chevrolet Beretta.
Det er ennå noen tiår til han skal bli rikskjent. Først som ansvarlig for it-omleggingen rundt år 2000, deretter som skattedirektør og fra 2020 Nav-sjef.
Etter at Hans Christian Holte og kameraten har kjørt gjennom noen stater og byer på roadtripen sin, og etter å ha snakket med en haug med folk, vokser en tanke fram. Hadde det ikke vært en idé å få filmet folka også, ikke bare omgivelsene?
– Amerikanere er så åpne, sier han.
– Foran kamera. De forteller alt.
– Så brått var dere reporter og kameramann?
– Ja, noe sånt. Det var jeg som snakket mest. Vi tenkte vel at vi kunne lage noe a la det Thomas Seltzer har gjort med UXA.
Blikket er fast. Øynene store og åpne, og av og til sprekker ansiktet opp i et hjertelig smil, og man aner hva slags appell en langhåret, blond nordmann på 195 cm kan ha hatt i datidens «uniten». Det store videokameraet gjorde at mange trodde de kom fra en stor TV-stasjon.
Ute på veien spurte kompisene folk om hva som var det beste og verste med å bo i USA.
– Vi snakket med krigsveteraner, små barn i New Orleans, militære i Texas, masse forskjellige folk, og hadde planer om å få det klippet, og kanskje sendt til NRK. Etter turen hadde vi åtte timer med råfilm, som jeg tok med til en kompis i Andersen som var klipper, og spurte om ikke han kunne gjøre noe med det.
Uttrykket endrer seg brått. Det dårlige minnet av å bli kalt inn på teppet legger seg som en skygge over stemningen.
– Den følelsen da sjefene på Andersen fant ut at vi brukte firmaets ressurser til private ting … det var ikke noe ålreit. Så det ble aldri noe av den dokumentaren.
De åtte timene råfilm lå i kjelleren i nesten tretti år.
– Men så skjedde jo det at jeg skulle på Lindmo. Da fant de dem fram og viste et par klipp. Så da kom det på en måte til NRK likevel.
Les portrett: Humordronninga er tilbake. Men egentlig lengter Anne-Kat. Hærland bare hjem (+)
Vi sitter inneklemt på Fyret mat & drikke på Youngstorget. Hans Christian har et godt forhold til dette stedet. Det er hit han og vennegjengen går når de skal møtes, en gjeng som består av både gamle skolekamerater, bandmedlemmer og venner fra militæret.
– Hvis man ikke er ute ofte, glemmer man hva som finnes. Så da er det trygt og fint å møtes her hvor vi alltid har møttes.
Jeg leser dikt, så spiser vi suppe og ser på utsikten før vi går hjem.
— Hans Christian Holte
Hans Christian Holte er Nav-sjef og attpåklatt. Oppvokst i et rotete, trivelig hjem på Greverud i Nordre Follo kommune. Et hus fullt av Nei-klistremerker. Nei til EU. Nei til atomvåpen. Og så videre. Med, etter hans eget utsagn raddis-foreldre. Far var professor ved landbrukshøgskolen på Ås og mor som var sosionom, men som videreutdannet seg til psykolog mens Hans Christian vokste opp.
De to eldre søsknene Stein og Tone fylte på med kulturell kapital, så Hans Christian ble fostret opp både på sterke politiske meninger og en stor samling rocke-LP-er.
– Da vi skulle ha nytt lydanlegg, var det Stein som måtte bestemme. Det ble en Tandberg TR 220 G med nydelig lyd! Der vi spilte Led Zeppelin og Pink Floyd, som ble mye av det jeg hørte på av musikk på barneskolen.
Fortsatt klimprer han litt på gitaren. Også skriver han.
– Dikt?
– Ja, noe sånt. Skrivebordsskuff-greier.
Interessen for litteratur har ført han inn i en såkalt leserekke. Som ikke skal forveksles med en lesesirkel.
– Vi er noen gamle gubber fra Kjelsås. Jeg kom inn i denne rekka lenge etter de andre, så jeg kjenner ikke helt hvorfor det ble en rekke, og ikke en sirkel.
– Så du er den siste i rekka?
– Ja, jeg er siste i rekka faktisk. Jeg er nummer ti eller noe sånt.
Når man er en gubbegjeng fra Kjelsås er det klart at man lager en konkurranse ut av hvilke bøker som skal leses.
– Ja, vi har avstemninger på Spond, og det er ofte hard konkurranse om bøkene. Det er tre, fire-fem alternativer kanskje. Det er egentlig en leseglad gjeng. Så spiser vi middag hjemme hos en av dem. Noen ganger prater vi to timer om boka, andre ganger prater vi ti minutter. Så det kommer jo an på boka. Det har vært en berikelse for meg, som jeg kom litt sent til.
Selv om han ikke lenger får dratt på så mange eventyr, er utferdstrangen fortsatt til stede. Den manifesterer seg i opplegget «Suppe med utsikt».
– Det er en litt sånn lavterskel-greie, der vi går til en utsikt. Det er året gjennom, også om vinteren. Da går vi til en topp. Han ene er god til å lage mat, og har med en god, sterk suppe på termos. En annen har med focaccia, og en har kanskje med et par flasker øl. Jeg leser dikt, så spiser vi suppe og ser på utsikten før vi går hjem. Det er veldig gjennomførbart, og også veldig trivelig.
Jeg synes det har vært ubehagelig å få den oppmerksomheten
— Hans Christian Holte
Det båser hardt på toppene. Det har Hans Christian Holte erfart flere ganger.
Helt fra han tok over som Nav-sjef, har han måttet svare for kritikkverdige forhold. Først om ting som skjedde før hans tid i ledersetet, i forbindelse med den såkalte trygde- eller Nav-skandalen som kom for dagen i 2019, der flere titalls personer ble uriktig dømt for trygdesvindel. Så i 2021 for å ha brutt personvernlovene i cv- og stillingsbasen på plattformen arbeidsplassen.no, der arbeidsgivere fikk tilgang til å se cv-ene til arbeidssøkere som får oppfølging fra Nav.
Og nå aller senest, da Aftenposten stilte spørsmål ved flere ansettelser og lederskifter i både Nav og Skatteetaten.
– Hvordan opplever du å stå i stormen?
– Nei, det er ikke noe gøy. Jeg synes det har vært ubehagelig å få den oppmerksomheten. Disse oppslagene kom fra slutten av august til midten av oktober i år, altså en periode som har strukket seg over litt tid. Ubehaget dreide seg både om hvor lenge dette ville vare, og hvilken vinkling journalisten ville ha rundt neste sving.
– Hva er din egen oppfatning av det som skjedde?
– Jeg gjorde noen feil i prosessene med de tillitsvalgte. Noe som nok igjen skyldtes at jeg ikke hadde jobbet tett nok med dem den siste perioden i forkant. Og de har sagt tydelig fra om det. Og det forstår jeg godt. Det må jeg ta lærdom av. Og jeg opplever at dialogen med de tillitsvalgte er bedre igjen, og at vi kan begynne å stole på hverandre igjen.
– Dette gikk jo på en måte litt tilbake på deg som arbeidsgiver, eller leder?
– Det traff meg som leder, og jeg kjente også hvor viktig et godt forhold til de tillitsvalgte er for å lykkes som leder i en offentlig virksomhet. Det har jeg hatt gode erfaringer med i tidligere jobber, men det glapp for en periode i Nav. Jeg opplever at vi nå bygger ny tillit og en sterkere relasjon enn vi har hatt noen gang tidligere, og det er jeg takknemlig for. En styrke for meg i denne krevende perioden har vært at jeg har kjent på viktigheten av det oppdraget som jeg har, hva jeg ønsker å bidra til av utvikling, den samme motivasjonen jeg kjente på alt da jeg gikk inn i denne jobben.
– Har det endret noe på din ambisjon med NAV?
– Nei, jeg vil ikke si at jeg har endret mine ambisjoner med NAV, men det har definitivt minnet meg veldig tydelig på hvor vesentlig det er å ha en løpende tett dialog med resten av organisasjonen, inkludert både ledere, medarbeidere og de tillitsvalgte.
Les også: Mange spør om Sunniva Gylver vil be for dem. Sist det skjedde var midt i rundkjøringa på Bislett
Holte startet for tidlig på barneskolen. Han er født tidlig på året, noe som førte til at foreldrene hans ville se om det var lurt å begynne et år tidligere enn de andre. Derfor var han også ung da han gikk inn i militæret.
– Jeg var jo nærsynt og hadde vondt i ryggen, og ble sortert som b-vare og satt i arbeidstroppen. Jeg husker veldig godt sersjanten som møtte oss på Sessvollmoen. Han stilte oss opp ute på gangen, så sto vi der, arbeidstroppen som var rasket sammen fra ulike steder. Så sier han «veit dere hvorfor dere er her?» Ingen turte å si noe.
– «Det er fordi det er noe gærent med dere alle sammen».
– Og det var om det var synet eller ryggen, liksom. Velkommen til arbeidstroppen.
Selv om han ikke fikk oppleve et Kompani Lauritzen-aktig, eller det ypperste av militæret, hadde han det likevel ganske ålreit som sesjonsassistent. Posisjonen tok han til ulike steder, som Akershus festning, og ga han muligheten til å ha et liv ved siden av der han kunne dyrke hobbyer, treffe venner og gå på konserter. Og ta forberedende.
– Jeg var en slags kontorfyr da vi var der. Vi hadde mye dødtid, så jeg ble veldig god til å skyte strikk blant annet. Når vi fikk en ny gjeng inn på sesjon, og tok dem inn på et rom for å se en film, så kunne jeg skyte ut lyset ved å treffe bryteren. Det var gøy å se reaksjonene da.
I militæret fant han venner for livet. Blant annet forloveren sin, Kjetil. Det er han og en annen venn som sammen med Hans Christian drar på loffen til Sør-Amerika i 1987. Da har Hans Christian vinglet litt i utdanningen sin, men var veldig sikker på at han ville jobbe i Utenriksdepartementet. Som stipendiat ved Blindern jobbet han på Senter for utvikling og miljø, og ville aller helst jobbe i Afghanistan-komiteen.
– Det var kanskje litt av det som jeg på en måte etter hvert har funnet tilbake til. Samfunnsengasjementet, altså det var noe med den samfunnsfaglige utdanninger, med store ord bidra til en bedre verden. Jeg var tiltrukket av bistand, og skrev om teknologioppføring fra i land til u-land. Det var litt å se på at jeg hadde matematikk og den biten, men også hadde den interessen.
– Så for å være to sprikende fag, så fant du at det er faktisk noe du kunne sy sammen?
– Nettopp, og det er sånn jeg følte det var veldig vinglet når jeg holdt på med det. Først så jeg på matematikk og så til statsvitenskap. Men når jeg ser meg tilbake, så ser jeg at det gir mening. Jeg var litt interessert i sånne jobber, valgoperatør i Kambodsja. Det var mange sånne – åh, søren, det har jeg lyst til. Jeg var ungkar hadde eventyrlyst, ville ut.
Som 21-åring får han muligheten. Det starter med at han og kompisene Kjetil og Guttorm snakker om å gå den såkalte Inca Trail til Machu Picchu.
– Vi dro et halvt år i Sør-Amerika i 87. Det var midt i studieperioden. Vi hadde planlagt turen i et år. De to er gode kamerater av meg fortsatt. Det er klart, det halvåret i Sør-Amerika, det bidro til det. Vi kan ikke kalle det en dannelsesreise. Det er mer en sånn skjellsettende, tydelig opplevelse som står ut fra resten av livet, som noe eget. Som jeg i hvert fall husker veldig godt.
På tur gjennom Vestindia, Karibia, Brasil, Peru, Galapagos, Ecuador, Bolivia og Venezuela møter de kontaktsøkende folk. Ingen snakker engelsk, og det er før mobiltelefonens storhetstid og før internett finnes tilgjengelig i store deler av verden.
– De tok kontakt. Det var ikke så mange som dro på loffen på den tiden. Jeg husker veldig godt vi kom dit, og jeg skjønte at det ikke var engelsk, det var spansk som gjelder. Jeg kunne si sånne idiotiske ting som «Dette er min røde koffert, kan du hjelpe meg?».
– Sånne ting kunne jeg si. Det er veldig nyttig når du reiser rundt på loffen med en blå ryggsekk. Så jeg husker veldig godt den følelsen av hjelpeløshet da vi kom, men så hadde vi vært såpass nerdete at vi hadde med en spansk ordbok, vi ble veldig inspirert av det kontaktbehovet. Så vi lærte etter hvert nok til å holde en samtale.
– Jeg hadde ikke kontakt med de hjemme, bortsett fra noen veldig få venner. Det var noe med å være der og ikke ha den verden hjemme. Det var først og fremst en stor opplevelse som har preget meg.
Det er ikke noen krise for meg å ikke ha lappen lenger
— Hans Christian Holte
Seks år tidligere hadde Hans Christian fått beskjed om at han har en arvelig øyesykdom.
– Moren min hadde også denne sykdommen, og mistet synet gradvis på sine eldre dager.
– Hvordan taklet hun det?
– Jeg synes hun taklet det kjempebra. Hun fremsto for meg som en person som ikke var bitter, og som satte pris på det hun fortsatt hadde. Det hun kunne gjøre, det hun kunne høre på, det hun kunne få vite. Det er klart det passiviserte henne noe – det var konsekvensen. Men for meg var hun, når jeg visste jeg hadde den samme sykdommen, en veldig god rollemodell og inspirasjon.
Nå er begge øynene operert permanent, for å holde sykdommen i sjakk.
– Det som har skjedd, er at jeg ser kontraster dårligere, har litt dårligere mørkesyn, og litt dårligere sidesyn.
På samme tid som han tiltrådte i stillingen som Nav-sjef, sluttet han helt å kjøre bil.
– Det er ikke noen krise for meg å ikke ha lappen lenger. Jeg har aldri kjørt bil til jobben, da er det å ta tog, eller sykle eller løpe hjem.
– Men du har en ektefelle som kjører bil?
– Ja, det har jeg. Hun kjører mye mer nå enn hun gjorde før jeg mistet lappen. Sånn er det.
Familien Holte har mistet en sjåfør. Men har fått tre nye de siste årene.
– Jeg har tre barn som har fått lappen – en som blir 20 nå i november, en blir 22, og en er 25.
– Det er en komprimert pakke?
– Ja, at det er en tett flokk har vi kjent på opp gjennom barnehage og barneskole. Det var ganske tett, men samtidig ble nettopp den flokkfølelsen veldig tydelig, og den følelsen har jeg alltid likt.
Selv om han sitter helt på toppen av Nav-systemet, føler han ikke at det er stor avstand mellom han selv og de som trenger hjelp fra organisasjonen. Som arbeidssøker hadde han selv en litt kronglete start.
– Det var en lang stund jeg ikke fikk noen av de jobbene jeg siklet på. Jeg ble ikke kalt inn til intervju, det var uinteressant. Jeg følte på den der onde sirkelen med at «du trenger erfaring for å komme inn hos oss», og den erfaringen hadde jeg jo ikke.
– Det er en «catch 22».
– Ja, det er jo det, ikke sant? Som mange av NAVs brukere kjenner på i dag. Det tenker jeg er midt i Navs oppdrag, å hjelpe folk i den situasjonen. Men så var det et sted jeg fikk innpass, og det var i konsulentbransjen.
– Jeg hadde et hjerte for offentlig sektor. Konsulentbransjen var spennende og en god erfaring, men det er ikke det som er meg til syvende og sist. Jeg så ikke meg selv som en sånn direktør i Andersen som sitter og dealer med kontrakter.
I 1997 fikk han jobb IT-politisk avdeling i Planleggings- og samordningsdepartementet.
Der var han sekretær for ungdommens IT-forum og eldres IT-forum.
– Så fikk jeg ansvaret for år 2000-problemet i staten.
– Fikk ansvar? Altså, du ble spurt?
– Ja. Jeg gjorde det. Og det var et ansvar som lå til denne avdelingen i departementet, og da oppgaven kom til oss, pekte avdelingslederen på meg. Hvor stor den jobben skulle bli, var nok litt vanskelig å se.
Jeg hadde fått smaken på å gjøre offentlig sektor i Norge så bra som mulig
— Hans Christian Holte
År 2000-problemet er også kjent som Y2K eller millennium-feilen. Dataprogrammene på 1990-tallet var basert på et tosifret årstall der bare de to siste tallene i et årstall ble brukt, som 93 for 1993. Mot slutten av 90-tallet vokste frykten for at alle IT-baserte løsninger skulle krasje ved overgangen til 2000-tallet.
– Det ble en veldig stor og spennende rolle å ha i halvannet år. Det dreide seg både om å få statlig sektor til å skjønne problemet og gjøre noe med det. Men det var også da jeg fikk min første medieeksponering. Og det skulle bli et tydelig skifte i det ansvaret, fra i begynnelsen å si «nå må dere våkne opp folkens», mens på slutten så var det mer å si til befolkningen at dette kommer til å gå bra da det begynte å bli litt sånn panikkaktig stemning og snakk om dommedag.
Selv om det ikke var en formell lederrolle, var det en rolle der han skulle ha et koordinerende ansvar.
– Jeg hadde den medieeksponeringen, og jeg måtte svare på vegne av hele statlig sektor. Jeg følte at jeg lykkes i den rollen, og at jeg likte å få det til.
Våren 2000 står Hans Christian ved et veiskille. Er det fagperson han vil være? Hvor vil han være? Offentlig sektor? Privat? Det var en tid rett før IT-bobla sprakk.
– Så jeg hadde noen møter med veldig spennende konsepter om nye selskaper og sånn. Typisk på restauranter på Grünerløkka hvor folk dro opp spennende konsepter på Mac-ene sine.
Han ender med å hoppe på noe litt traustere. Det var sosial- og sosialdepartementet.
– Det synes jeg var spennende. Der har du meg.
– Det høres jo på overflaten sånn utgjør lite usexy ut? Hvis jeg kan si det? Det var ikke mange som hadde tenkt at der blir jeg lykkelig og kommer til å trives og blomstre?
– Nei. Men jeg tenkte det. Det var jo den første ordentlige lederjobben jeg hadde. Jeg ble avdelingsdirektør for en avdeling. Jeg hadde fått smaken på å gjøre offentlig sektor i Norge så bra som mulig. Det drev meg litt. Og jobben var jo definitivt ikke løst enda, vi måtte finne ut av hvordan fungerer samarbeidet mellom sykehus og leger, for eksempel.
Etter hvert blir han flyttet sosial- og helsedirektoratet.
– Da hadde jeg litt samme type rolle der. Da lagde vi blant annet Norsk helsenett. Det var en spennende sektor. Den store ambisjonen dreide seg om at det skulle være mulig å sende epikriser fra sykehusene til legekontorene, og sende henvisninger tilbake fra legekontorene til sykehusene.
På veien var det mye overbevisning som skulle til, og noen ganger virket det som at uansett hva de lagde, så mente noen at de hadde bedre løsninger. Men det gjør jobben spennende, synes Hans Christian.
– Det som er en rød tråd i hva jeg liker, er samarbeidsrollen. Det er en viktig del av det å være leder. Det er veldig få samfunnsoppdrag i offentlige virksomheter som ikke har en viktig samarbeidsdimensjon i seg.
– Hvordan fikk du tilfredsstilt der behovet når du var i skatteetaten?
– For eksempel måtte vi samarbeide mot svart økonomi, med Økokrim, politiet og så videre. Og noe som jeg fikk en ordentlig tenning på, å samarbeide for å bekjempe den økonomiske kriminaliteten, organisert kriminalitet. Et annet eksempel var det internasjonale skattesamarbeidet, som jeg også synes var kjempespennende å jobbe med da jeg var med i OECDs skattedirektørnettverk, som jeg etter hvert ledet.
Stillingen før dagens Nav-lederverv, er så høyt på strå som han har vært, tror Hans Christian selv.
– Det var veldig spennende å ha lederrolle når du satt der med USAs skattedirektør og Russlands skattedirektør og de andre i dette styret.
– Hvordan er det å kjenne på å ha makt?
– På en måte så var det først og fremst ikke en rolle hvor jeg bestemte veldig mye selv. Det er mer tilbake til det samarbeidstema. Altså, det dreide seg om å finne løsninger. Men jeg svevde aldri den troen at hvis jeg sier noe, så vil den amerikanske skattedirektøren høre på meg. Sånn fungerte det ikke.
Les portrett: Anne B. Ragde har besøkt dødens venteværelse. Det ville hun ikke vært foruten (+)
Skatt og Nav er to av landets store, tunge samfunnsoppdrag.
– Nav er på veldig mange måter velferdsstaten vår. Så det er Skattetaten som skal sørge for at velferdssamfunnet er godt finansiert. Så en enda større utfordring, men også ekstremt meningsfullt.
– Hva er det største grunnen til at du ville ta den stillingen?
– To ting tror jeg at jeg vil peke på da. Det ene er viktigheten av det oppdraget. Å gjøre offentlige sektorer i Norge bedre og levere godt på det oppdraget. Det er ingen over, ingen ved siden av NAV på et vis. Det er ekstremt viktig.
– Og det andre var at jeg hadde troen på at det går an å få til mer. Det er mange gode folk og ildsjeler i Nav, men det går an å utvikle den virksomheten videre, og jeg kan bidra til det.
– Gjøre den mer brukervennlig?
– Det er en helt sentral del av det jeg gjerne vil bidra til.
– Hva er dine tanker om dem som har falt utenfor?
– Jeg tenker at det er mange som kan få et bedre liv, og samtidig så vil samfunnet ha glede av at de kommer innenfor. Det er mange mennesker som kan delta mer enn det de gjør i det norske samfunnet i dag. Nav spiller en viktig rolle, og det er viktig at vi fungerer så godt som mulig for å få det til.
I oktober kom arbeidsgiverundersøkelsen, som viser at for tredje år på rad er prosentandelen virksomheter som er fornøyde med Nav på hele 86 prosent. Og denne måneden kom personbrukerundersøkelsen, som viser at 8 av 10 brukere er fornøyde med Nav samlet sett.
Hans Christian tenker det fortsatt er mye som kan gjøres.
– Det er spesielt en ambisjon som jeg tenker treffer veldig godt det vi snakker om nå. Sammen med arbeidsgivere skal vi jobbe på en måte som gjør at mennesker kommer eller forblir i aktivitet og arbeid, og vi skal bruke arbeidsplassen som arena. Koblingen mellom Nav og arbeidsgivere rundt i Norge er en veldig viktig del av løsningen, tror jeg.
Når jeg reiser rundt så treffer jeg også Nav-brukere
— Hans Christian Holte
Fra Nav-kontorene rundt om i landet forteller rådgiverne om historiene til de som kommer til Nav. Mange av dem finner veien til Hans Christian. Så selv om hans Nav kan se veldig annerledes ut enn det som møter brukerne, forsøker han hele tiden å følge med på hvor skoen trykker og hva som kan gjøres for å bedre situasjonen for brukerne.
– At det er en perspektivforskjell, er naturlig. Men når jeg er ute i organisasjonen og snakker med veilederne, treffer disse historiene og møtene meg veldig mye.
Historiene når ham gjennom mange kanaler.
– Det kan være noen som jeg kan snakke med på et møte internt i direktoratet. Jeg har en podkast hvor noen kommer og prater om hvordan ting er. Når jeg reiser rundt så treffer jeg også Nav-brukere da. Det er ofte en del av det jeg ønsker at jeg gjør når jeg er ute og besøker ulike fylker.
Spesielt har han lagt merke til en ting.
– Når det kommer til de unge, så trøbler de oftere med psykiske utfordringer. Og der tror jeg veldig mange arbeidsgivere er usikre.
– De trenger kanskje en annen oppfølging enn hvis du har kapasitetsbegrensning som er mer fysisk?
– Ja, jeg tror hvert fall det. Og at det kan være litt mer berøringsangst hos en del arbeidsgivere. Hvordan snakker vi om det? Hvordan tar vi det opp? Hvordan tilpasser vi? Dette er en viktig del av sykefraværsdebatten som har gått de siste månedene.
Han mener at forholdet mellom arbeidsgiver og den sykemeldte er viktig.
– Hva kan løses med en gradert sykemelding? Hvordan er det det følges opp? Så det er et område som vi kan gjøre mer sammen med arbeidsgiver, og det er å være med hele veien fra starten. Altså drive forebyggingsarbeid, for at folk ikke detter ut, og inkluderingsarbeid for å få dem inn. Også vet vi at motorveien ut av arbeidslivet er som følger: sykmelding ett år, så noen år på arbeidsavklaringspenger, og så er det uføretrygd. Det er mulig å stoppe flere langs den veien. Det er lettere å stoppe dem i starten enn å stoppe dem lenger ute.
En annen løsning, er å hjelpe ungdom inn på rett spor igjen.
– Jeg husker veldig godt et møte jeg hadde på Vikersund, hvor jeg møtte ungdom som var i et sånt prosjekt der flere krefter samarbeider om å hjelpe ungdom tilbake til skolen eller arbeid.
Her møtte han unge gutter og noen unge jenter som hadde droppet ut, eller begynt å droppe ut, og som kom til arbeidstrening der de kunne kjøre store maskiner og prøve seg som anleggsgartnere.
– Det er veldig kult. Da jeg kom, kjørte de opp til lappen i de store bilene der, typ svære dumpere. De skulle kjøre slalåm og rygge mellom master og sånt langs en rute. Så fikk jeg klatret opp i en av de dumperne til en av gutta når han holdt på der.
– Full tillit?
– Ja, ja! Det er enkelt, ikke sant? Det var jo dritspennende det. Og så spurte jeg han når vi satt oppi der, hvorfor er du her? Hvordan hadde du det på skolen? «Nei, skolen var et helvete», svarte han da. «Det synes jeg var noe ordentlig dritt». Han pratet sånn. Men dette var også en slags skole, for de hadde blant annet teoriundervisning. Da sa han bare «Dette er helt topp. Nå er det så bra». Bare å se hvordan han fiksa det, det greiene der. Det er veldig, veldig viktig å finne riktig løsning til riktig problem.
---
Hans Christian Holte
- Født 11. mars 1965 (59 år), oppvokst på Greverud i Nordre Follo
- Norsk offentlig tjenestemann som har hatt flere lederstillinger i offentlig forvaltning
- Siden 2020 er han direktør for Arbeids- og velferdsdirektoratet (Nav)
- Holte er utdannet cand.polit. med hovedfag i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo
- Holte har vært en aktiv deltaker i debatten rundt utviklingen av statsadministrasjonen i Norge, og de sektorene han har arbeidet i
- Han tok i 2017 blant annet til orde for å begrense advokaters taushetsplikt i komplekse skattesaker, et forslag som ble fulgt opp av et offentlig utvalg i 2019
- Holte har tidligere arbeidet i Andersen Consulting og i det som i dag er Fornyings- og administrasjonsdepartementet
- Han har blant annet arbeidet med den statlige håndteringen av år 2000-problemet, IKT-satsinger i helse- og sosialsektoren, og med etableringen av et nasjonalt helsenett
- Fra 2008 til 2013 var han direktør i Direktoratet for forvaltning og IKT
- I 2013 ble Holte utnevnt til skattedirektør for en periode på seks år, og deretter i 2019 for en ny seksårsperiode fram til 2025
- I 2017 ble Holte styreleder for OECDs Forum for Tax Administration, som består av skattedirektører i 50 land
---
