Til Kina uten klimakvoter

Snart er det kanskje slutt på billige flyreiser til utlandet, men for den som synes det å være underveis også er en del av reisen, kan Den Transsibirske Jernbanen til Beijing by på en uforglemmelig opplevelse over to kontinent.

På Jaroslavskij stasjon i Moskva venter to spente nordmenn på at tog nr. 4 skal dukke opp. Jeg og min venninne har booket en firesengslugar som skal være vårt hjem de neste fem døgnene på vei til Ulaan Baatar i Mongolia. Etter 14 dager i Mongolia, skal vi ta de siste 1.500 km gjennom Gobiørkenen til Beijing for å få med oss Kinas nasjonaldag, 1. oktober. Endelig dukker toget opp i kveldsmørket og glir rolig inn på skinnen foran oss. I sekken har vi pakket reisehåndbøker og flere ruller med dopapir.

Velkommen om bord!

Vi finner kupeen vår og vi har fått sengeplass i de øvre køyene. Ikke lenge etter at vi har installert oss oppe i høyden, kommer konduktøren inn og sjekker billettene. Uniformen som jeg mener å ha observert på perrongen er byttet ut med en blå og hvitstripete pyjamas og matchende tøfler. Vi reiser med et kinesisk tog, og i Kina er det helt vanlig at folk reiser i nattdrakten, mens vi heller trekker på oss joggebuksa.

Vi får selskap av Boogie. Han er på vei hjem til Ulaan Baatar etter en businessreise til Moskva. Våre språkkunnskaper i mongolsk er meget begrenset, men takket være en liten lommeparlør og kroppsspråk, klarer vi å forklare Boogie at vi er nordmenn på reise til Mongolia og Beijing.

Bare så det er sagt: Det er relativt enkel standard på tog nummer 4. Ingen dusj og en gang iblant kan vi kjenne eimen fra toalettet sive ut i gangen. Vi kjøpte oss en lavendelduftende airfreshner i Moskva bare for å være på den sikre siden, og den blir hyppig brukt. Den søte lavendellukten sørger for at vi tar oss tid til en skikkelig tannpuss og skvetter litt vann i ansiktet hver dag. Noen pakker med våtservietter gjør underverker.

På tog gjennom Sibir

Med en gjennomsnittsfart på 60 km/t, fører toget oss bort fra storbyen og ut på den russiske tundraen. Moskvas luksusrestauranter, eksklusive shoppingsenter og boutiquer er forsvunnet. Gjennom ruta kan vi se enkle trehus med tilhørende jordlapper hvor de dyrker grønnsaker til eget bruk Det blir lenger og lenger mellom husene og landsbyene. En guide i Moskva hadde fortalt oss at alle pengene i Russland er samlet i St. Petersburg og Moskva. Landet har over 144 millioner mennesker og over 143,5 millioner bor i byene, resten bor på landsbygda. Folketallet er på vei nedover og det finnes over 35.000 landsbyer i Russland med mindre enn ti innbyggere.

Det kan være lenge mellom hver gang vi ser strømledninger i de landsbyene vi passerer og husene lider under et sårt tiltrengt behov for vedlikehold. Kan dette virkelig være det samme landet med de vanvittige eksklusive shoppingsentrene, Kreml og Den Røde Plass? Togturen gjennom Sibir er som å reise gjennom et helt annet land. Over 80 prosent av russerne er av etnisk opprinnelse og den største etniske gruppen man treffer langs jernbanen, er mongoler. Av og til stopper toget fra 20 minutter til et par timer på stasjonene. Her får man en smakebit av et ukjent Russland, bokstavelig talt.

Høydepunkt

Noen av de første innbyggerne som flyttet inn til Sibir livnærte seg på å selge mat til de reisende på Den transsibirske jernbanen. Den dag i dag er dette en av de store høydepunktene for de utenlandske turistene på toget. Middagsutvalget på perrongen er variert og smakfullt. Det selges blant annet stekte poteter, blinchiti (russiske pannekaker med ost og skinke), nudelsuppe, grillet kylling og den mest vågale kan også tjuvsmake på airaag, surnet hestemelk fra Mongolia. Lufteturene på stasjonene gir oss korte, men begivenhetsrike møter med et helt unikt folkeslag. Vi møter en utrolig vennlighet og åpenhet som synes å være en mangelvare i vårt eget hjemland. Samtidig legger vi også merke til hvordan menneskene gradvis får et mer asiatisk preg jo lenger øst vi kommer.

Vår venn Boogie kommer en kveld sammen med sine mongolske venner, og snart sitter det seks mongoler og drikker vodka og spiser spekepølse i kupeen vår. Det er vanlig at alle drikker rett fra flaska og den går på rundgang til den er tom. Når en mongolsk mann byr på en skål, må du drikke med ham. Noe annet er uhøflig. Den ufortynnede blanke væsken er sterk kost for en nordmann, og etter hvert lærer vi at vi kan stikke lillefingeren ned i flaska, knipse i tre himmelretninger og trykke fingertuppen mot panna. Således viser vi at vi har respekt for jorda, himmelen og husdyrene og mannen blir heller ikke såret om vi ikke drikker. De synger mongolske vuggesanger og kjærlighetssanger til oss og vi slår til med norske folketoner og trøndernes egen Vømmøl! Vi blir bedt om å synger Vømmølsstevet flere ganger og slår fast at Vømmøl er «Big in Sibir». Før natta er omme, har vi fått en grundig leksjon i vodkaskikken fra Russland og vi har et gryende mongolsk vokabular som vi får god tid til å praktisere i de dagene som kommer.

Reisen fra vest til øst tar oss med gjennom langstrakte gressflater, Uralfjellene som markerer grensen mellom Europa og Asia, og når vi våkner fjerde dag, passerer vi Baikalsjøen. Innsjøen er 400 km lang, 40 km bred og opp til 1.700 m dyp. Man kan ikke se over til den andre enden. Det kunne like gjerne vært havet vi passerte. Toget senker farten og gir oss tid til å suge inn den vakre naturen rundt sjøen. Det er midt i september og fjellene i horisonten har fått hvite kapper. Nedenfor er trærne og marka kledd i praktfulle høstfarger og den blå sjøen setter prikken over i-en. Ved Ulan Ude tar vi av mot sør og setter kursen mot det ukjente Mongolia.

Djenghis Kahns rike

Klemt mellom Russland og Kina, er det nesten som om Mongolia drukner litt på kartet. Med et areal på godt over det tredobbelte av Frankrike, er dette verdens 17. største land. En gang hersket mongolene fra Iraq og Afghanistan i vest til Beijing i øst. Den store Djenghis Kahns rike er det største i verdenshistorien. Mongolias nyere historie er sterkt preget av Kinas og Russlands rivalisering over landområdet. Landene har byttet på å erobre og kontrollere Mongolia. Sist gang landet kom under russisk kontroll, var i 1924. Ved kommunismens fall i 1990, fikk landet sin endelige frihet fra Russland, og de hadde sitt første demokratiske valg i 1996.

Nomadekulturen

Det ligger en meter snø rundt oss når vi kommer inn i det nordlige Mongolia og det har vært 10 kuldegrader i Ulaan Baatar natten før. Ulaan Baatar har rykte på seg for å være verdens kaldeste hovedstad, og temperaturer godt under -30 er ikke uvanlig på vinteren. De russiske trehusene er ikke lenger å se. I stede kan vi se noen runde, hvite, ulltelt. Ger. Det finnes hele landsbyer med disse teltene. Fra togvinduet kan man observere store flokker med hester, kameler, geiter og kyr. Frigjøringen i 1990 førte også til stans av penger fra russerne og et økonomisk kollaps. Flere og flere vendte tilbake til husdyrhold og nomadekulturen.

40 prosent av befolkningen er nomader og 20 prosent er seminomader. Det vil si at de bor i byen på vinteren og trekker ut på landet om sommeren. I dag har landet 2,8 millioner innbyggere og det regnes med at det er 36 millioner krøtter. Belastning fra de planteetende husdyrene truer mange arter i landet, og i tillegg mottar landet store mengder med sur nedbør fra sin mektige nabo i sør. Kull dekker 70 prosent av Kinas energibehov.

I tillegg til husdyrhold, jakt og fiske, har nomadene også vært nødt til å finne andre inntektskilder. Hele familien sover, spiser og lever i ett og samme rom. Når eventyrlystne turister streifer forbi, fungerer også den samme geren som restaurant, kafé og hotell. Gjestfrie mongoler serverer deg gjerne nasjonalretter som airaag, hvit geitost og mutton, gammelt sauekjøtt. Om det er så stor gastronomisk opplevelse, kan vel diskuteres, men det er så avgjort et spennende møte med den mongolske nomadekulturen.

Gobiørkenen

Mens hesten er et viktig transportmiddel i de fruktbare delene av landet, har kamelen og mopeden de samme rollene i Gobiørkenen. Klimaet er ugjestmildt hvor man opplever - 40 grader på vinteren og + 40 grader om sommeren. Temperaturforskjellen kan være 30 grader i ett og samme døgn. Her har de over 250 skyfrie dager i året. Man kan ikke unngå å la seg fascinere av hvordan menneskene klarer å overleve i disse omgivelsene. Nomadene bruker store deler av dagene til å stelle med buskapen og lage matvareprodukter fra husdyrene. De samler inn tørket dyremøkk de bruker til brensel, og i midten i enhver ger er det plassert en ovn. Temperaturen stiger overraskende fort når de fyrer og det går ikke mange minuttene før du sitter og peser kun iført en T-skjorte. Nettene er isende kalde. Likevel er det en flott opplevelse å vandre en tur ute etter at solen har gått ned. Gobiørkenen byr på en helt spektakulær stjernehimmel og et trolsk måneskinn over det den mongolske villmarken.

Etter 14 dager i den mongolske ørkenen setter vi oss igjen på toget mot Beijing. På grensen til Kina, har vi en lang stopp fordi toget må skifte understell. Bredden på togskinnene i Russland og Mongolia er 1,5 m, og i Kina er de noe smalere. Togene jekkes opp, understellet demonteres og byttes ut. Vi er klare til å reise inn i Kina. Landet med 1,3 milliarder mennesker, verdens lengste mur og verdens største demning.

Ankomst: Kina

Toget fortsetter gjennom provinsen Indre Mongolia. Folket i denne delen av Gobiørkenen bor også i ger, men Kina har i en årrekke forsøkt å utrydde nomadekulturen. Jo lenger sør vi kommer, jo mer fruktbart blir landskapet rundt oss. Det gir en utrolig følelse å se grønne trær og dyrket mark igjen etter turen gjennom Gobi. Inn i den kinesiske provinsen Shanxi blir vi møtt av den et dramatisk landskap med stupbratte fjellvegger og grønne daler. Her får vi også det første glimtet av Den Kinesiske Mur.

Det er en myte at man kan se muren fra månen, men den er et praktfullt syn der den klatrer opp og ned de steile fjellsidene. Arbeidet med det 7.200 km lange forsvarsverket ble iverksatt av keiser Shi Huangdi på 200-tallet f.Kr. Muren var ment som en beskyttelse mot nomadegrupper i nord. På 1200-tallet ble Kina erobret av Djenghis Kahns tropper og mellom 35 og 50 millioner kinesere mistet livet. Arbeidet ble gjenopptatt av Ming dynastiet 1300-1600 e.Kr. og hadde som hensikt å beskytte landet mot mongolene. Mer enn en million mennesker mistet livet i arbeidet med Muren. I likhet med Angkor Wat i Kambodsja, Machu Picchu i Peru og mange andre uerstattelige byggverk som står på UNESCOs lister over verdensarven, står også Muren i fare for å forvitre på grunn av forurensning og masseturisme.

De siste 90 km ned til Beijing kjører toget konstant med bremsene på. Det snor seg mellom fjellene gjennom utallige tunneler, og for hver gang vi kommer ut i dagslyset igjen, får vi et glimt av Kinas nasjonalsymbol.

Etter 7.865 km og seks døgn i en firemannskupé, ankommer vi Beijing med et brak. Vi har reist gjennom noen av de tynnest befolkede områdene i verden og havner midt oppi Kinas nasjonaldagsfeiring. Millioner av mennesker har samlet seg i gatene for å ta del i feiringen. Beijing sentrum er opplyst med blinkende neonlys, svære dekorasjoner på Den himmelske freds plass og foran Den forbudte by henger et stort portrett av Mao. Beijing lar det heller ikke være noen tvil om hvor OL 2008 skal arrangeres. I hjertet av hovedstaden i verdens mest folkerike stat mikses en underlig blanding av symboler på Kinas gamle og nye storhetstid.

Historien om jernbanen

Etter at Vladivostok i øst vokste fram som en stor handelsby i 1860, hadde Russland behov for en forbindelse fra vest til øst. Den industrielle revolusjonen hadde skutt fart i resten av Europa og i den imperialistiske storhetstiden dreide det seg om å erobre, skaffe seg tilgang til naturressurser og temme usiviliserte buskmenn som levde i ikke-moderne samfunn. Jernbanen var et statussymbol på makt og rikdom. Russland hang etter i industrialiseringen. Russerne mente at det kunne være store naturrikdommer i de uoppdagede landområdene i Sibir, men landet hadde en lite utbygd infrastruktur og ferden fra St. Petersburg til Stillehavskysten en tidkrevende og farlig reise. Løsningen ble verdens lengste jernbane.

Arbeidet med jernbanen ble startet av tsar Aleksander II og fullført i 1916. Mellom 1890 og 1914 var det fem millioner nybyggere som slo seg ned i Sibir. Russland var det landet i verden etter USA som bygde flest jernbaner. Russisk kolonisering i Sibir ble et ledd i planen med å knytte det europeiske Russland til Det fjerne østen og bygge opp et nytt industrielt sentrum. Jern og mineraler ble vunnet ut fra gruvene i Uralfjellene og jordbruksvarer ble fraktet inn til de store byene hvor det var matmangel. Etter at tsar Aleksander II blir myrdet i 1881, gjenopptok Aleksander III arbeidet med jernbanen. Det ble bygget flere sidegreiner gjennom Mongolia, Mandsjuria og en forlengelse i byene rundt St. Petersburg og Moskva. Jernbanen slik vi kjenner den i dag, sto ferdig i 1916.

Å reise med Den transsibirske jernbanen:

Den transsibirske jernbanen består egentlig av tre veier: Ved Baikalsjøen i Sibir deler banen seg i tre. En del fortsetter til Vladisvostok, Den transsibirske jernbanen, en går gjennom Mongolia, Den trans-mongolske jernbanen og en som går utenom Mongolia gjennom Mandsjuria til Beijing, Den trans-manchuranske jernbanen.

Hva man bør ha med seg:

– lommeparlører i russisk, mongolsk og kinesisk

– gode sko

– vindtett jakke

– ullgenser

– sovepose

– termos

– kopp som tåler varmt vann

– bestikk

– dopapir

– desinfeksjonsvæske

– luftrenser

– krisemedisin for akutt bakrus

– god sans for humor

Litteratur:

Lonely Planet: Trans-Siberian Railway

Thomas Bryn: Trans-Siberian Handbook

Nyttige linker:

Russland:

[ www.waytorussia.net ]

[ www.russiatourism.ru/eng ]

Mongolia:

[ www.mongoliatourism.gov.mn ]

[ www.indiana.edu/~mongsoc ]

Kina:

[ www.chinadaily.com.cn ]

[ www.china.muzi.com ]

[ www.hrichina.com ]

Den transsibirske jernbanen:

[ www.seat61.com ]

[ www.tans-siberia.com ]

Hvordan reise?

Man kan reise på to-romskupee på 1. eller firesengskupe på 2. klasse.

Hver stopp gjør turen betydelig dyrere.

Uavhengig:

Den som ønsker å reise uavhengig, kan ordne billetter via et russisk reiseselskap. Pris fra St. Petersburg til Beijing med stopp i Moskva og Mongolia kan da komme på 3.000 kroner, eller non-stop: 2.000 kr. Sjekk priser på nettet i oppgitte linker.

Det er en del organisering i forkant med visum og overnattinger, men dette er også en god måte å bli kjent med landene på og komme i kontakt med lokalbefolkningen. Et minimum av kjennskap til russisk er en fordel!

Gruppereiser:

Alt du trenger å gjøre er å betale og møte opp. Kinareiser har mange turer som kombinerer togreisen med ulike rundturer i Mongolia eller Kina og Asia. Priseksempler med fly fra Oslo til Moskva, hotell og guide:

11 dager med 3 dager i Mongolia: 15.425 kr

8 dager non-stop: 8.775 kr

Tips for den ansvarlige turisten:

– Tiden går utrolig fort når du reiser. Ikke vent med å lese om landene eller stedene du passerer til du sitter på toget.

– Sørg for å ta med deg lommeparlører og lære deg noen ord på hvert språk. Det er utrolig hvor mye et ord som god dag kan bety når du kommer som turist til et annet land.

– Legg igjen dine vestlige skikker og forestillinger om hvordan verden burde fungere. Reis med et åpent sinn.

– Ha forståelse for at du tjener kanskje 100 ganger så mye som de du treffer på reisen. Godta at du må betale litt mer enn lokalbefolkningen. I en god handel er både kjøper og selger fornøyd.

– Ta vare på miljøet. Selv om ikke alle land har samme standard til renslighet som Norge, ikke kast rask rundt deg bare fordi du tror det ikke gjør noe.

– Vær bevisst på hvor pengene dine går. Støtt opp om det lokale næringslivet.

– Sett deg inn i skikk og bruk slik at du unngår å opptre fornærmende uten å mene det.