Barnevernet settes stadig i medienes søkelys, og oppsiktsvekkende ofte er sakene som formidles av trist karakter. Den seneste tiden har vært preget av den grove uretten som har blitt begått i Alvdal, og manglende inngripen i alvorlige situasjoner har ført til at barnevernets opptreden igjen blir satt under lupen. Det er leit å konstantere at svikt forekommer, og tilsvarende viktig å øke oppmerksomheten om temaet. Diskusjon om hva barnevernet er og hva det bør være, er helt vesentlig i utviklingen av et apparat som kan gi barn i en vanskelig situasjon det de trenger når de trenger det.
Statsråd Audun Lysbakken har barn og barnevern i sin portefølje, og har slått fast at barnevernet er hans største utfordring og viktigste oppgave. Men barnevern handler ikke bare om å tilføre nye stillinger og å utbygge statlig eller kommunalt barnevern, slik statsråden synes å mene. Statsråden velger å styre barnevernet ut i fra den politiske ideologi alene. Det er betenkelig, for barnevern består av både en politisk og en faglig oppgaveløsning. Et godt barnevern handler først og fremst om å lytte til barn og unge som er eller har vært under barnevernets vinger.
Årlig får nesten 50.000 barn hjelp av barnevernet. Tre av ti nordmenn oppgir å ha hatt kontakt med barnevernet, enten selv eller i nær krets. Alle disse menneskene sitter på uvurderlig førstehåndserfaring og nyttige innspill til hvordan barnevernet bør være – men de blir sjelden spurt. Felles for de fleste av de tallrike utredningene som er laget om barnevern, er nemlig at de hovedsakelig handler om administrering og organisering; bemerkelsesverdig ofte utelates barna selv og deres meninger, samt deres pårørende. Det er beklagelig. For hvordan kan vi vite at vi organiserer barnevernstilbudet til barnas beste uten å spørre dem det gjelder?
Vi har lenge savnet et innspill til barnevernsdebatten der barnas stemme kommer tydelig frem. I mangel av dette har vi laget en omfattende rapport der 23 unge voksne som selv har vært under barnevernets omsorg i oppveksten forteller sine erfaringer og gir sine råd.
Vi har også spurt 4000 nordmenn om deres kunnskap om barnevernet og holdninger til temaet i en av de største befolkningsundersøkelsene om barnevern som er gjort i Norge. Noen av disse funnene har vært å lese om her i Dagsavisen og i andre nasjonale og regionale medier i løpet av januar. Et av flere interessante funn er at folk flest bryr seg. Ni av ti hevder de ville ha grepet inn om de mistenkte omsorgssvikt i nær krets, og fire av ti ville vurdert å ringe barnevernet om de behøvde bistand med egne barn.
De 23 unge vi har snakket med bekrefter at barnevernet er viktig. I ettertid vurderer de fleste det som riktig og viktig at barnevernet tok ansvar for dem, og de fleste opplever ikke sin barnevernsbakgrunn som noe negativt i dag. Men de forteller samtidig om situasjoner som viser om at vi har en jobb å gjøre med å forbedre systemet og tilbudet de får. I all hovedsak dreier disse opplevelsene seg om mangel på trygghet, stabilitet og oppfølging. Barn trenger forutsigbarhet og stabilitet, og å omgis av voksne som de kan bygge relasjoner og tillit til. Det er ikke vanskelig å forstå hvilke belastninger det er å fortelle en vanskelig, personlig familiehistorie igjen og igjen til stadig nye saksbehandlere. Eller usikkerheten ved ikke å vite hvem som kommer på jobb på institusjonen eller når du får ny kontaktperson, fordi avgangen av ansatte fra barnevernet er altfor høy.
Barnevernet trenger mange nye stillinger. Men framfor alt trenger barnevernet et løft som profesjon, med bedre lønn, bedre arbeidsvilkår, faglig satsing og økt status for de som jobber der. Vi må beholde og videreutvikle kompetente og engasjerte ansatte. Først da får vi den stabiliteten barna trenger. Dette kan barne-, likestillings- og inkluderingsministeren gjøre noe med, på samme måte som myndighetene for noen år tilbake satset på læreryrket.
Et annet felles funn i befolkningsundersøkelsen og samtalene med de 23 unge voksne er at det ikke oppfattes som viktig hvem som driver de ulike barnevernstiltakene. De er opptatt av at de som trenger det, raskt skal få et trygt og stabilt tilbud av bra kvalitet. 95 prosent av befolkningen mener at det viktigste når et barn flytter ut av hjemmet sitt, er at tilbudet det mottar er trygt og stabilt slik at barnet ikke trenger å flytte ofte. Kun to prosent av befolkningen mener at et barn skal vente på offentlig tilbud hvis det finnes et privat tilbud ledig. De unge voksne vi har snakket med, forteller at det verste er den gnagende følelsen av å vente på informasjon om egen fremtid, og at rett tiltak raskt er den viktigste faktoren for å begrense skadene som har blitt påført et barn som må tas ut av hjemmet.
Virkeligheten er dessverre annerledes: En betydelig utfordring i barnevernet er at mange barn er i midlertidige botilbud i påvente av ledige offentlige plasser, mens private plasser står ubrukte. Det tar i blant måneder og år før barna får behandling tilpasset dem. Også det undergraver stabilitet og forutsigbarhet for barna.
Vi har ikke laget denne rapporten for å starte en debatt om hva som er best av statlig, kommunalt eller privat barnevern. I Norge er barnevernet et offentlig ansvar og det bør det også fortsette å være. Men faktum er at uten private barnevernsaktører ville barnevernet slik det er i dag, brutt sammen. Derfor er det viktig å ha et mangfold av kvalifiserte aktører, tjenester og tilbud, både offentlig eide og privateide. Jeg tror de fleste er enige i at det ikke er godt barnevern å la være å gi barn et godkjent tilbud av god faglig kvalitet, begrunnet i ideologiske prinsipper om eierskap. Fra vårt ståsted som fagmiljø fremstår et fokus på eierformer i barnevernet innenfor en offentlig regi som et feilspor, når det er andre helt åpenbare, mer substansielle utfordringer oppmerksomheten burde rettes mot.
Når barnevernsreformen skal evalueres innen mars 2012 er det nødvendig å huske på at det som er viktig for politikerne, ikke nødvendigvis betyr like mye for alle barna som venter på fosterhjem og institusjonsplass. Vi bør arbeide sammen for at flest mulig barn skal få nøyaktig den hjelpen de trenger, og ikke la dem bli ofre i en ideologisert debatt om eierskap.
