En beretning om statskirkens tvilsomme og lemfeldige vervepolitikk!
Det er ikke bare kommunevalg som står på trappene, i år er det også tid for kirkevalg. I den forbindelse sendes det ut valgkort til alle registrerte medlemmer av den norske statskirke. Ikke få har blitt overrasket over å få et slikt valgkort tilsendt, ettersom de opptil flere ganger har meldt seg ut. Enkelte som ikke er oppmerksomme på at de noensinne har vært medlem av statskirka har opplevd det samme.
Det er tydelig at mange ikke er klar over hvilke regler som gjelder for medlemskap i den norske kirke. Jeg var en av dem. Jeg ble ikke døpt, ei heller konfirmert og anså det som en selvfølge at jeg da heller ikke var innmeldt i den norske statskirka. Jeg ble da ganske forundret når det første brevet fra Bredtvet menighet dumpa ned i postkassen min da jeg flyttet til Oslo som 21-åring, som ønsket meg velkommen til et nytt menighetsfellesskap. Jeg ble gjort oppmerksom på at medlemskapet verken fordrer dåp eller konfirmasjon, men også gjør seg gjeldende hvis minimum en av foreldrene dine er medlem. I et land med såkalt tros- og ytringsfrihet synes det merkelig at man skal krenke enkeltindividets rett til selv å velge. Det er slett ikke gitt at barn følger sine foreldres trossyn og det burde være en grunnleggende menneskerett for hver enkelt å få avgjøre dette selv. Fornærmet over dette overformynderiet, meldte jeg meg straks ut.
Etter at jeg fikk barn i 2004, meldte jeg meg inn i Human-Etisk Forbund. Et par uker senere fikk jeg brev i posten om at dette ikke lot seg gjøre, ettersom jeg var medlem av et konkurrerende trossamfunn, nemlig den norske statskirka. Tar på nytt kontakt, og melder meg atter en gang ut. Overraskelsen var ikke liten da jeg i 2007 får tilsendt valgkort til kirkevalget. Får til svar at kirken grunnet en stor krasj i databasen har gjeninnmeldt mange av de som i gjeldende periode hadde meldt seg ut. Uten å gi beskjed om det. En slik vervekultur går SOS rasisme en høy gang, og kan ikke gå upåaktet hen.
Det er mange dilemmaer knyttet til dette, jeg skal legge vekt på de menneskerettslige, etiske og økonomiske. For det første er det et grovt overtramp å tolke gjeldende medlemstall til inntekt for den generelle oppslutningen rundt den norske statskirke. Statistikken viser at maksimum 10% benytter seg av gudstjenestetilbudet og frekventerer kirken, og dette er målt ut fra besøksraten på høytidsdager som julaften og palmesøndag. For det andre er det etisk betenkelig, for å si det mildt, at kirken ikke har bedre kontroll over sine respektive inn- og utmeldinger. Vil gjerne i den sammenheng minne om FNs menneskerettighetserklæring, artikkel 18 som står i klar konflikt med statskirkens praksis på dette feltet; "Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer." For det tredje er det beklagelig at så mange av oss som ikke har ønske om å være en del av dette trossamfunnet har blitt pålagt kirkeskatt i en årrekke uten selv å være klar over dette.
Min oppfordring går til den norske kirke om snarlig å ta grep og rydde opp i dette selvpåførte kaoset, bedre informasjonstilgangen om kriterier for medlemskap og hva det innebærer for hver enkelt borger, samt sende en beklagelse til alle de av oss som ufrivillig eller uvitende har stått oppført i et trossamfunn vi ikke vil være bekjent av. Hvis dette ikke skjer med det første, burde jeg selv vurdere å stille som kandidat til neste kirkevalg, slik at alle de av oss som ikke ønsker å være en del av dette også får noen å stemme på! For å styrke valgdeltakelsen er som kjent noe vi alle er opptatt av i disse dager!
(Også publisert på Ivar Johansens blogg, www.ivarjohansen.no (16.08), og viktig å presisere at dette er et personlig innlegg og ikke noe organisasjonen jeg jobber for har tilknytning til.)
