En slik person, er etter min mening, den tyske barytonen Dietrich Fischer-Dieskau. Men så skjer det altså, at selv han legger ut på sin siste reise. Det skjedde 18. mai. Men at han, gjennom sin mangslungne og lange karriere, skaffet seg status som en av det tjuende århundres aller største vokale genier, hersker det ingen tvil om.
Hans allsidighet er udiskutabel. Hans spennvidde likeså. Med et repertoar som strakk fra tysk tidlig-barokk, (Schütz) til helt nyskrevne verker, for eksempel Aribert Reimanns opera «Lear». Et spesielt høydepunkt var urpremieren på Benjamin Brittens «War Requiem». Skrevet til gjenåpningen av Coventry-katedralen i 1962. Han var like aktiv både som opera- og konsertsanger. Men de aller fleste husker ham nok mest for hans uforlignelige innsats som formidler av den edle romansekunsten
Fischer-Dieskau ble født inn i en tysk familie 27. mai 1925. En familie med bånd så langt tilbake som tidlig på syttenhundretallet. Man vet at Johann Sebastian Bach komponerte sin herlige «bondekantate» til en viss Kammerherr von Dieskau i 1742. Dietrich fikk sin første sangundervisning som sekstenåring. I 1947, ved hjemkomsten til Tyskland hoppet han på meget kort varsel, og uten prøver inn i barytonpartiet i Brahms Requiem. Dermed var det hele i gang. Som 23-åring fikk han fast ansettelse som lyrisk baryton ved Städtische Oper i Vest-Berlin. Dette skulle bli hans kunstneriske hjem til han tok avskjed fra operascenen 30 år senere. Hans merittliste er lang som et godt år. Han sang ved alle de største operahusene og de fremste festivalene. Men det er ikke til å komme unna det faktum, som sagt, at det var som Lied-tolker, og aller mest som Schubert-interpret, han tok en hel verden med storm. Han laget sine første innspillinger for EMI i 1951, med den uforlignelige akkompagnatøren Gerald Moore. Mer enn noen hans faste partner, inntil Moore trakk seg tilbake fra all pianistisk virksomhet i 1972. En av de største skattene i min platesamling er en 6 CD-boks som EMI ga ut i 1995, der de samlet alle «Fi-Dis» Schubert-opptak i kronologisk rekkefølge, fra 1951 til 1965, med unntak av de tre store syklusene. Dessverre finnes dette albumet ikke lenger tilgjengelig via normale kanaler.
Det bemerkelsesverdige ved Fischer-Dieskau, er at han vel aldri hadde noen typisk «downperiode». Han var stadig på vei mot nye mål. Uansett hva han gjorde, pekte pilen bare en vei. Rett oppover. Man kunne selvsagt være uenig med hans musikalske holdninger og innfallsvinkler. Men alt han gjorde var preget av personlig overbevisning. Det er ikke for noe at han har blitt utropt til det tjuende århundrets mest innflytelsesrike sanger. Intellektuell perfeksjonist, med en teknikk som tok pusten fra noen og hver. Stemmen var smidig. Hans pust var makeløs, og hans presise artikulasjon, der tekst og musikk smeltet sammen til en fullkommen enhet, er egenskaper som alltid trekkes fram når man beskriver hans artisteri. Alt han sto for var preget av en verdighet man sjelden møter. Han trakk seg tilbake fra alle sorter konsertvirksomhet nyttårsdagen 1993. Da kunne han se tilbake på nesten femti år på toppen. Men han hvilte ikke på sine laurbær av den grunn. Han laget resitasjonsaftener, der han kunne framføre utdrag av korrespondansen mellom Richard Strauss og Hugo von Hoffmannsthal. Han holdt mengder av såkalte «Master Classes», han malte og skrev bøker. Han inngikk fire ekteskap. Det siste med den ungarske sopranen Julia Varady i 1977.
En gigant har gått bort og en hel verden sørger. Men Dietrich Fischer-Dieskaus minne vil alltid leve videre. Stemmen, som du gjenkjente etter et par sekunder. Artisten, som aldri overlot noe til tilfeldighetene. Den beundringsverdige kontrollen. Dette, og flere egenskaper gjorde ham til en av musikkhistoriens største profiler. Det sies at ingen er uerstattelig, men det spørs om ikke Fischer-Dieskau var et unntak.
