5
PLATE
Ingfrid Breie Nyhus
«Slåttepiano»
Lablabel
KONSERT
Ingfrid Breie Nyhus
Rikscenen, Oslo kammermusikkfestival
Ingfrid Breie Nyhus spiller folkemusikk på flygel. Umiddelbart kan man tenke at det ikke er så nytenkende. Det er opplest og vedtatt at et piano rent teknisk kommer til kort i å gjenskape dåmen i hardingfela. I tillegg er rekken av komponister fra Grieg til i dag som har forsøkt, ikke akkurat kort. Like mange improviserende utøvere har lært seg slåtter på øret og oversatt dem til tangenter. Noen versjoner, som Jan Johanssons «Jazz på svenska», er blitt stående. Her hjemme har kjølvannet etter Jan Garbarek, sammenfallende i tid med Lillehammer-OLs idé om å stilisere helleristninger, ofte stivnet i en slags stil som på folkemunne kalles fjelljazz.
På papiret har prosjektet «Slåttepiano» dermed en viss fallhøyde. Men man skal ikke høre lenge på innspillingen fra sist vinter, eller på torsdagens konsert under Oslo kammermusikkfestival, før det blir åpenbart at Ingfrid Breie Nyhus gjør noe helt eget. Antall pianister som er utdannet til å spille Haydn og samtidig er vokst opp på landskappleik, kan antakelig telles på mindre enn én hånd. Nyhus har i tillegg spilt et lass med nyskrevet musikk og på den måten opparbeidet en bevissthet rundt klisjeene som lurer i det klassiske repertoaret.
Med denne bagasjen klarer hun å kvesse de 17 slåttene på «Slåttepiano» overraskende skarpe. De frigjøres, både fra sine egne folkemusikalske klisjeer, fra den softe jazztåka og fra komponistenes intellektuelle faktorisering. For dette er et utøverprosjekt. Tilleggstonene som bryter og glitrer, følger ikke forhåndsuttenkte skalasystemer. Av og til, i helt raske glimt, låter det feil uansett hvilke ører man ifører seg, og delvis er det akkurat i disse odde øyeblikkene at flygelets berettigelse som slåtteinstrument finnes. Ingfrid Breie Nyhus’ evne til å overføre det organisk skjeve i slåttenes timing og frasering til et piano.
Alle som spiller denne musikken på tangenter prøver å få til akkurat det, men som oftest ender det bare i en ordinær to- eller tredelt takt med litt myk schwung. Ingfrid Breie Nyhus drar og kapper i slåttemotivene med en helt annen presisjon. Hun spiller lett og klarer med det å få fram noe dempet og nøytralt i uttrykket som også bidrar til en tradisjonsmusikalsk troverdighet. Flygelslåttene får surre og gå, musikalske høydepunkter får komme som en konsekvens av globale, langsomme variasjoner og ikke som påtrengende utbrudd. Mellom noen av slåttene får vi historiene som hører til hver av dem, i en form som gjør det klart hvordan disse fortellingene er like lite sanne og endelige som musikken de snakker om.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
En liten stund midt i gangaren etter Myllaren er den eneste gangen jeg tenkte over at noen mer vanlige akkorder kom på besøk. Men det varte så kort at det egentlig også kunne høres som en hilsen til alt som ligger mellom Edvard Grieg og dette. Slåtten «Rekveen» i Nyhus-versjon var en favoritt i den motsatte enden, kort, abstrakt og enda mer glassaktig lys i konsertversjon enn på plate.
Samtidig er «Slåttepiano» også klassisk musikk. Slåttene er de samme som Grieg bruker i sitt opus 72, hans siste og mange vil si fineste bud på sjangeren. Nyhus er dermed i historisk dialog både med hvordan komponister har brukt dette materialet og med sin egen innspilling av Griegs slåtter fra 2007, der søsteren Åshild også spiller originalversjonene på fele.
«Slåttepiano» hører til i en serie plater med utspring i Ingfrid Breie Nyhus’ stipendiat på Norges Musikkhøgskole, der hun også har spilt inn mye nyskrevet musikk. I september tar hun flygelslåttene med seg til Punktfestivalen, livemikset av Jon S. Lunde og Morten Liene – nok et eksempel på hvordan «Slåttepiano» både som konsert og innspilling på en fascinerende måte klarer å finne et balansepunkt der musikken tar opphavet sitt på alvor og samtidig unngår all nostalgi.
[ Les flere musikkanmeldelser på Dagsavisen.nos musikkseksjon Nye Takter ]
