25. februar 1943 forlot det tyske transportskipet «Gotenland» Oslo og Norge. Om bord var 2 år gamle Ruth Sakolsky og moren hennes Rebekka, begge hentet i Tromsø. Til sammen 158 jøder, de fleste fra Nord-Norge, Midt-Norge og Vestlandet ble sendt ut av landet denne dagen, etter å ha vært internert i Bredtveit fengsel i flere måneder. Der hadde de sittet siden de kom for seint til «Donau»- og «Monte Rosa»-transportene, som 26. november 1942 gikk ut fra Oslo med bestemmelsessted Auschwitz. Også Ruth og moren hennes endte til slutt sine liv i gasskammeret i Auschwitz.
Les også: Stillheten etter Steinmann
En tysk idé
Med «Gotenland» ble det satt strek for de norske jødedeportasjonene under 2. verdenskrig, et tema som historiker Bjarte Bruland vil beskrive og forklare i det som blir omtalt som den første samlende historiske framstillingen av dette temaet, «Holocaust i Norge». Her tar Bruland for seg den antijødiske politikken i det okkuperte Norge fra 9. april 1940 og fram til freden 8. mai 1945. Hovedvekten er lagt på hvordan politikken ble drevet framover, på hvilke aktører som sto bak, og på hvordan samhandlingen var mellom den tyske okkupasjonsmakten, det norske statspolitiet og Quisling-regimet. Det er ikke tilfeldig at boka heter «Holocaust i Norge», og ikke «Det norske holocaust». Bruland syns nemlig det er et tankekors at pendelen de siste årene har svingt så kraftig mot det norske medansvaret.
– Etter krigen var det tyskerne som fikk all skylda. På 80-tallet kom det bøker som viste at de som arresterte jødene ikke var tyskere, men nordmenn, og for mange var det et sjokk. Nå har det kanskje gått litt langt andre veien, at man nesten glemmer at vi var okkupert. Dette syns jeg særlig man kunne se i markedsføringen av Marte Michelets bok, sier Bruland.
– Av og til når jeg leser artikler i avisene, får jeg følelsen av at det var nordmenn som fulgte jødene helt til Auschwitz, og skjøv dem inn i gasskammeret. Dette var en tysk idé og en tysk plan, som ikke ville blitt satt ut i live om Norge ikke hadde vært okkupert, og styrt av det antisemittiske Quisling-regimet, mener Bruland.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Få jøder
I boka tar Bruland også for seg mange jødiske enkeltskjebner, og jødeforfølgelse i hele landet, der den særlig var hard i nord. I Midt-Norge og Nord-Norge var jødene færre, men samtidig svært synlige.
– I Oslo var sjansen til å komme seg bort større. Der ble over 50 prosent reddet. I Troms og i Møre og Romsdal ble nesten alle jøder tatt, sier Bruland til Dagsavisen.
Han mener ulike hendelser i Midt-Norge er nøkkelen til å forstå de utløsende årsakene til de norske jødedeportasjonene. Han trekker fram unntakstilstanden som ble innført i Trondheim og andre deler av Midt-Norge i begynnelsen av oktober 1942.
Les også: Skuespilleren som endte i Auschwitz
Brutalt i nord
Behandlingen av jødene var særlig brutal i leirene i nord. Lille Ruth Sakolskys far, forretningsmannen Selik Sakolsky, ble systematisk mishandlet som fange i Sydspissen leir i Tromsø. Han kan knapt ha sett sin datter, som ble født i juli 1940. Han satt fengslet både i 1940 og senere på nytt i 1941. Etter det slapp han ikke ut mer. Han ble deportert fra Oslo 26. november, og endte også i Auschwitz. I boken sin omtaler Bruland et brev som kona Rebekka Sakolsky sender til en bekjent mens hun sitter internert på Bredtveit. Hun skriver om mannen sin: «Vi aner ikke hvor han er eller om vi noensinne treffes mere igjen her i verden».
Mange barn
I Jødisk Museum i Oslo har de utstilt Ruths gamle barnealbum fra hennes første leveår, der fakta om høyde, vekt og nye tenner er sirlig notert ned, sammen med bilder av henne som baby.
Det spesielle med «Gotenland»-transporten var at det var svært mange småbarnsfamilier med. 70 av de 158 som ble deportert var kvinner, 26 av dem var barn. Månedene på Bredtveit i Oslo må ha vært lange. Rebekka Sakolsky konstaterer i brevet sitt: «Vi venter bare at vi skal bli sendt til Polen vi også».
Les også: Familien som forsvant
